Føler meg dust som blir innlagt på dps enda en gang

[AnonymBruker]

Føler at de ansatte tenker sånn "nå kommer hun enda en gang" eller "ahhh er det ho igjen. Er så lei av ho og de samma gamle problemene og klaginga hennes" 

Anonymkode: c6618...4e4

[Fru2020]

Jeg har 25 innleggelser bak meg og har diskutert dette mange ganger med teamet mitt. De har sagt at det var en periode hvor noen tenkte akkurat det, men så har det blitt en tydeligere plan rundt innleggelsene og behandlingen utenom, og da har miljøpersonalet blitt mer positive. De vet hva målet er og heier på meg for å nå det.

Jeg tror det iblant kan være frustrerende å være miljøpersonell som møter de samme pasientene igjen og igjen. Tror de kan stå igjen med følelsen av at de ikke klarer å gi den rette hjelpen. Min erfaring fra min jobb er at man da må lage små nok delmål som det er mulig å nå. Da blir det enklere for både deg og miljøpersonellet rundt deg å kjenne på fremgang. Jeg har f.eks hatt som mål de siste innleggelsene at jeg skal ta av meg klærne når jeg legger meg. Nå får jeg det stort sett til....

[Eva Sofie]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler at de ansatte tenker sånn "nå kommer hun enda en gang" eller "ahhh er det ho igjen. Er så lei av ho og de samma gamle problemene og klaginga hennes" 

Anonymkode: c6618...4e4

Det er jo tydelig av enkelte artikler man kan lese bl.a. på Sykepleien.no og i Psykologtidsskriftet.no at slike holdninger finnes, men som @Fru2020 sier, tror jeg ikke det handler om å være lei en pasient som person, men følelse av maktesløshet fordi man ikke vet riktig hva man skal gjøre for å kunne hjelpe vedkommende ut av en vanskelig og fastlåst situasjon.

Min umiddelbare tanke, er om innleggelse egentlig er det beste tiltaket i et slikt tilfelle? Nå kjenner jeg ikke til deg og din situasjon, så dette er en generell betraktning. Kanskje en bør tilby hyppigere polikliniske samtaler i en periode, kanskje psykiatrisk hjemmesykepleier eller vanlig hjemmesykepleier kan være til støtte i det daglige? Hva med ambulerende team? Kanskje støttekontakt for å komme ut? Dette må hver enkelt finne ut av for seg og sitt behov. Da jeg selv var i en slik situasjon hvor jeg ble hyppig innlagt, tenkte jeg at innleggelse var det beste og riktige alternativet, men nå når jeg har fått litt avstand, tenker jeg at det beste hadde nok vært å forsøke å løse situasjonen hjemme. Ikke de vanskeligste krisene - da var innleggelse nødvendig for å redde liv og helse - men på langt nær alle. En del innleggelser kunne ha vært unngått med tettere oppfølgning i hjemmet, men da spørs det om hjelpeapparatet er i stand til å yte denne hjelpen.

Og som pasient må man være villig til å kjempe og sette seg mål, selv om det innebærer ubehageligheter og at man må utfordre seg selv - det er en del av det å gå i terapi og motta behandling. Delmål er viktig, som forrige taler sier. Det føles uoverkommelig og man drukner i motløshet om målet er for stort og ambisiøst. Om noe ser ut til å ikke gå i første omgang, betyr det ikke at det er nytteløst, men kanskje at man har satset feil eller for høyt. Kanskje man skal redusere kravene noe fremfor å gi opp? Jeg har veldig tro på det å forsøke å skape seg en mest mulig normal og sunn hverdag med litt aktiviteter daglig på tross av psykisk sykdom. Det tror jeg alle har godt av - unge, eldre og syke. Selv om man ikke har noen å være sammen med, kan man faktisk gi dagen et innhold med aktiviteter. Dette kan kanskje i sin tur være med på å redusere innleggelser?

[AnonymBruker]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

Det er jo tydelig av enkelte artikler man kan lese bl.a. på Sykepleien.no og i Psykologtidsskriftet.no at slike holdninger finnes, men som @Fru2020 sier, tror jeg ikke det handler om å være lei en pasient som person, men følelse av maktesløshet fordi man ikke vet riktig hva man skal gjøre for å kunne hjelpe vedkommende ut av en vanskelig og fastlåst situasjon.

Min umiddelbare tanke, er om innleggelse egentlig er det beste tiltaket i et slikt tilfelle? Nå kjenner jeg ikke til deg og din situasjon, så dette er en generell betraktning. Kanskje en bør tilby hyppigere polikliniske samtaler i en periode, kanskje psykiatrisk hjemmesykepleier eller vanlig hjemmesykepleier kan være til støtte i det daglige? Hva med ambulerende team? Kanskje støttekontakt for å komme ut? Dette må hver enkelt finne ut av for seg og sitt behov. Da jeg selv var i en slik situasjon hvor jeg ble hyppig innlagt, tenkte jeg at innleggelse var det beste og riktige alternativet, men nå når jeg har fått litt avstand, tenker jeg at det beste hadde nok vært å forsøke å løse situasjonen hjemme. Ikke de vanskeligste krisene - da var innleggelse nødvendig for å redde liv og helse - men på langt nær alle. En del innleggelser kunne ha vært unngått med tettere oppfølgning i hjemmet, men da spørs det om hjelpeapparatet er i stand til å yte denne hjelpen.

Og som pasient må man være villig til å kjempe og sette seg mål, selv om det innebærer ubehageligheter og at man må utfordre seg selv - det er en del av det å gå i terapi og motta behandling. Delmål er viktig, som forrige taler sier. Det føles uoverkommelig og man drukner i motløshet om målet er for stort og ambisiøst. Om noe ser ut til å ikke gå i første omgang, betyr det ikke at det er nytteløst, men kanskje at man har satset feil eller for høyt. Kanskje man skal redusere kravene noe fremfor å gi opp? Jeg har veldig tro på det å forsøke å skape seg en mest mulig normal og sunn hverdag med litt aktiviteter daglig på tross av psykisk sykdom. Det tror jeg alle har godt av - unge, eldre og syke. Selv om man ikke har noen å være sammen med, kan man faktisk gi dagen et innhold med aktiviteter. Dette kan kanskje i sin tur være med på å redusere innleggelser?

Ja. 

Anonymkode: c6618...4e4

[AnonymBruker]

16 timer siden, Fru2020 skrev:

Jeg har 25 innleggelser bak meg og har diskutert dette mange ganger med teamet mitt. De har sagt at det var en periode hvor noen tenkte akkurat det, men så har det blitt en tydeligere plan rundt innleggelsene og behandlingen utenom, og da har miljøpersonalet blitt mer positive. De vet hva målet er og heier på meg for å nå det.

Jeg tror det iblant kan være frustrerende å være miljøpersonell som møter de samme pasientene igjen og igjen. Tror de kan stå igjen med følelsen av at de ikke klarer å gi den rette hjelpen. Min erfaring fra min jobb er at man da må lage små nok delmål som det er mulig å nå. Da blir det enklere for både deg og miljøpersonellet rundt deg å kjenne på fremgang. Jeg har f.eks hatt som mål de siste innleggelsene at jeg skal ta av meg klærne når jeg legger meg. Nå får jeg det stort sett til....

Ok. Jeg har jo snakket med de rundt meg om dette mange ganger. Har vel godt over 100 innleggelser bak meg selvom jeg bare er i begynnelsen av 20årene. De rundt meg har alltid  støttet meg i mine ønsker og plan for å bli bedre. 

Anonymkode: c6618...4e4

[Fru2020]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Jeg har jo snakket med de rundt meg om dette mange ganger. Har vel godt over 100 innleggelser bak meg selvom jeg bare er i begynnelsen av 20årene. De rundt meg har alltid  støttet meg i mine ønsker og plan for å bli bedre. 

Anonymkode: c6618...4e4

Godt at du føler at de rundt deg støtter deg👍

[AnonymBruker]

Hvorfor blir du innlagt da? Suicidal?

Anonymkode: 97a83...b88