Psykisk vs fysisk sykdom og samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hvorfor er det gjerne sånn at det er mer moralsk legitimt å gå fra kjæresten/samboeren/ektefellen sin hvis vedkommende er psykisk syk kontra fysisk syk? Når den du er sammen med er psykisk syk forstår alle om du går, og du får masse sympati. Hvis den du er sammen med derimot er fysisk syk og du går, er det veldig få som forstår deg og viser sympati. 

Et par eksempler fra virkeligheten: Et par jeg kjente hadde i mange år vært kjærester. Så ble damen lam fra nakken og ned etter en MC- ulykke, og han valgte å gå fra henne til "alles" forferdelse. Han ble gjenstand for massiv baktalelse og vonde rykter. 

Et annet par jeg kjenner til hadde også vært sammen i mange år da hun plutselig ble alvorlig psykisk syk og måtte bli innlagt. Han valgte da å gå fra henne fordi han var redd for hvordan fremtiden ville bli og at han nå måtte ofre seg mye for å ta vare på henne. Alle viste stor forståelse for ham og han fikk masse sympati. 

Kan noen fortelle meg hva logikken er?

Anonymkode: 0df7f...c4f

[AnonymBruker]

Om man blir rådet til å avslutte et forhold på bakgrunn av psykisk lidelse hos partneren, dreier det seg stort sett om alvorlig og behandlingsresistent  personlighetsproblematikk. 

Anonymkode: 0afab...f86

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det gjerne sånn at det er mer moralsk legitimt å gå fra kjæresten/samboeren/ektefellen sin hvis vedkommende er psykisk syk kontra fysisk syk? Når den du er sammen med er psykisk syk forstår alle om du går, og du får masse sympati. Hvis den du er sammen med derimot er fysisk syk og du går, er det veldig få som forstår deg og viser sympati. 

Et par eksempler fra virkeligheten: Et par jeg kjente hadde i mange år vært kjærester. Så ble damen lam fra nakken og ned etter en MC- ulykke, og han valgte å gå fra henne til "alles" forferdelse. Han ble gjenstand for massiv baktalelse og vonde rykter. 

Et annet par jeg kjenner til hadde også vært sammen i mange år da hun plutselig ble alvorlig psykisk syk og måtte bli innlagt. Han valgte da å gå fra henne fordi han var redd for hvordan fremtiden ville bli og at han nå måtte ofre seg mye for å ta vare på henne. Alle viste stor forståelse for ham og han fikk masse sympati. 

Kan noen fortelle meg hva logikken er?

Anonymkode: 0df7f...c4f

det er ikke slik jeg opplever det i hvertfall, det der har jeg aldri hørt om.

Anonymkode: ae1ad...d59

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om man blir rådet til å avslutte et forhold på bakgrunn av psykisk lidelse hos partneren, dreier det seg stort sett om alvorlig og behandlingsresistent  personlighetsproblematikk. 

Anonymkode: 0afab...f86

Tror ikke han ble rådet til å avslutte forholdet, men hvem vet. Det virket som om han bare fant ut selv at han ikke ville mer da dama hans ble psykisk syk. Men jeg kjenner ikke alle detaljene. 

Anonymkode: 0df7f...c4f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

det er ikke slik jeg opplever det i hvertfall, det der har jeg aldri hørt om.

Anonymkode: ae1ad...d59

Det har jeg hørt om, men jeg skal ikke påstå at "alle" forstår det. 

Anonymkode: 0df7f...c4f

[AnonymBruker]

For meg tror jeg innstillingen og livssynet til min mann har mye å si på om jeg blir eller ikke, uavhengig av om det er fysisk eller psykisk galt med han. Tenker det er stor forskjell på å være sammen med f.eks Birgit Skarstein og en annen i rullestol som vil at partneren skal være sykepleier, hushjelp og personlig assistent. Det blir jo den totale belastningen, og hva man får igjen, som bestemmer om man orker eller ikke. Synes ikke folk har noe med å synse om andres valg om å bryte ut av et forhold uansett. 

Anonymkode: c34e1...3d5

[Eva Sofie]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg tror jeg innstillingen og livssynet til min mann har mye å si på om jeg blir eller ikke, uavhengig av om det er fysisk eller psykisk galt med han. Tenker det er stor forskjell på å være sammen med f.eks Birgit Skarstein og en annen i rullestol som vil at partneren skal være sykepleier, hushjelp og personlig assistent. Det blir jo den totale belastningen, og hva man får igjen, som bestemmer om man orker eller ikke. Synes ikke folk har noe med å synse om andres valg om å bryte ut av et forhold uansett. 

Anonymkode: c34e1...3d5

Fullstendig riktig, og om det er behov for hjelp, bør denne belastningen ikke ligge på samboer, men på hjelpeapparatet gjennom hjemmesykepleier, hjemmehjelp eller personlig assistent, alt etter som hva som passer for hver enkelt.

[AnonymBruker]

Der er rett og slett bare slik at noen sykdommer har høyere status og aksept enn andre. Hjertesykdommer (som forøvrig er typiske mannsykdommer) kommer høyest på ‘status’ siden. Akseptable og representable sykdommer som vekker mye sympati hos folk. Kreft kommer også høyt. Så har vi revmatiske sykdommer og andre fysiske handicap. Ikke fullt så status. Aller lavest på rangen kommer psykiske sykdommer. Og jo mer alvorlig psykisk diagnose, jo mer tabu/lav status.
 

Tror det handler om at psyken i større grad påvirker personligheten til den som lider av det. Noe som igjen gjør at de nærmeste rundt den psyke personen blir skadelidende i større grad. Den psykisk syke kan rett og slett bryte ned og skade sine medmennsker med sykdommer sin om den bare er alvorlig nok.

Husker jeg traff en mann tidlig i 20-årene. Han virket flott på alle områder. Så ble jeg etterhvert advart mot ham fordi der viste seg at han slet psykisk og hadde vært innlagt flere ganger. Fikk beskjed om å ‘verne meg selv’ fra ham. Og jeg skal innrømme jeg lyttet til dem rundt meg og det er jeg glad for i dag. Uten å gå i detaljer.

Svarte kanskje ikke direkte på spørsmålet ditt her, men ihvertfall litt indirekte )

Anonymkode: d9dcc...227

[Grendel]

Psykisk sykdom er så mye forskjellig, men jeg tror TS har litt rett sånn jevnt over.

[frosken]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Fullstendig riktig, og om det er behov for hjelp, bør denne belastningen ikke ligge på samboer, men på hjelpeapparatet gjennom hjemmesykepleier, hjemmehjelp eller personlig assistent, alt etter som hva som passer for hver enkelt.

For noen par så er det ønskelig at det nettopp er samboeren som hjelper. Det gir større muligheter for privatliv å ikke ha hjelp utenifra. Det er ikke gitt at det å hjelpe til f.eks med personlig hygiene oppleves som en belastning. 

Her som ellers, så er det ikke opp til andre å definere hva som er et godt liv. 

[AnonymBruker]

Exen min ventet til jeg ble frisk etter sykdomsperioden (schizofrei) jeg hadde, før hun dumpet meg. Det var reatl gjort det, men på den tiden hadde jeg også mistet følelsene. Men det var bare så klart at hun ventet til jeg var "oppegående" igjen. Forøvrig hadde hun selv ett stort handicap som var fysisk. Forholdet tålte det fysiske, det var jeg klar over da jeg ble sammen med henne, men psykosen min som holdt på ett år eller noe før psykiatrien ble koblet inn, den ødela alt. Mine følelser for henne også. Hun ble bare en venn under pyskosen.

Anonymkode: dbd23...b43

[laban]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror det handler om at psyken i større grad påvirker personligheten til den som lider av det. Noe som igjen gjør at de nærmeste rundt den psyke personen blir skadelidende i større grad. Den psykisk syke kan rett og slett bryte ned og skade sine medmennesker med sykdommer sin om den bare er alvorlig nok.

Dette kan være en grunn, ja.

I 2007 - 2009 kunne vi følge et slikt tilfelle her på DOL. De som har tid, kan søke opp trådene til sjokoladeplaten. Hun gikk fra mannen etter to år med intens sykdomsbelastning, og samlivet hadde sikkert ikke vært bare enkelt tidligere heller. 

[Eva Sofie]

19 timer siden, frosken skrev:

For noen par så er det ønskelig at det nettopp er samboeren som hjelper. Det gir større muligheter for privatliv å ikke ha hjelp utenifra. Det er ikke gitt at det å hjelpe til f.eks med personlig hygiene oppleves som en belastning. 

Her som ellers, så er det ikke opp til andre å definere hva som er et godt liv. 

Ja, jeg er enig i at hvert enkelt par må få finne ut av dette selv og noe kan fungere for et par og noe annet for et annet.

Jeg kjenner en dame som nå har fått en alvorlig syk mann etter kreft og senere slag (er det venstre side når språket rammes?) og de har trolig valgt å ikke ta imot hjelp fra det offentlige. Grunnen til at jeg uttaler meg så tydelig, er at jeg synes det hviler et stort ansvar på den som har belastningen med å være syk i forholdet, for å se når grensen er nådd. I det tilfellet jeg nevnte med mannen som har fått slag, ser jeg at kvinnen mer og mer mister seg selv, sitt liv, sine interesser og sitt behov. Hun har selv ansvar for å sette foten ned, men han som mann har også et ansvar - han har fremdeles vettet i behold. Selv er jeg i hvert fall av den klare oppfatning at jeg ikke ønsker å være en belastning for mine nærmeste med mitt hjelpebehov, men jeg vet samtidig  at min samboer stiller opp når det trengs. Her handler det om at jeg ikke føler meg tilpass med å vite at jeg "bruker ham". Men det er meg.

Heldigvis skriver ikke jeg verdens normer og regler, men står kun inne for mine egne meninger og synspunkt her på DOL