Hvordan forstå hva man må gjøre for å ikke hindres av diagnose?

[UtakknemligDiva]

Bør legge meg nå. Sittet oppe for lenge. Tankekjøret begynner. Men jeg lurer bare igjen på hvorfor jeg er her jeg er.. hvorfor jeg alltid har blitt innhetet av noe.. 

Har aldri mestret noe i lengden som andre mestrer lett. Det er ikke engang jeg som føler jeg ikke mestrer, men det sitter i meg. At det alltid påpekes at det er «noe» med meg. 
Jeg lever også fremdeles der jeg var i 2017. Stedet, følelsene. Alt etterpå har vært en nedtur! Liksom ingenting verdt. Såklart har jeg noen få folk. Men jeg følte jo siden jeg var liten at jeg var født på feil sted. Men jeg føler jeg har blitt formet av oppvekst osv. Prøver liksom å «slette» personligheten min nå. Jeg føler bare veldig på at jeg alltid er den siste til det meste. Den siste til å få kjæreste, ha sex, vite hva jeg vil, etablere 😕 

Mange av de andre har nå noenlunde etablert liv, og det har ikke jeg noe med. Men jeg var ikke heldig... jeg hørte ikke på meg selv, men lot meg styre av hva alle andre mente...trygg boble folk.... Jeg klarer Ikke tilgi meg selv for så svake meninger. Tror endelig jeg har funnet en medisin som kanskje ødelegger den personen jeg har vært så lenge nå. Nå driter jeg endelig mer og mer i andre. Jeg er så lei av å føle på at jeg er hos familie, feil sted... jeg kjenner dem jo men også ikke. Jeg er et spøkelse. Fysisk er jeg her... sjelen satte seg liksom fast et annet sted. Jeg husker det. Den perioden i 2017, ofret jeg ikke en eneste tanke til hjemstedet mitt, folk fra fortiden eller familien. Jeg hadde bare ekstremt godt.

Jeg føler bare det er energier som går igjen. Det er frekvensene jeg snakker om. At livet går i sirkler. Noen pøser på fra dag 1. Mens jeg feks har alltid hatt det lit slik at det meste er for godt til å være sant. Jo mer jeg har gledet meg, jo mer har sannsynligheten vært der for at det ble avlyst. Jeg så det allerede i barndommen. Vi skulle flytte flere ganger. Men ble alltid til at mamma trakk seg. Flere ganger har vi skullet på utenlandsferie, men det ble ikke. 
Trenger ikke liste opp alt, Men vært så mye lignende også med date/venner. 
Merkelige er at når ting nesten ikke betyr noen ting lenger så søker det meg... men da er det jo bare kjipt for jeg er jo ikke interessert i det lenger. 
 

så nå er jeg her. Livet der jeg egentlig er, jeg vet ikke hvordan jeg får med den fysiske kroppen. Hvorfor er den fysiske kroppen stengt her?