Litt apropos aktiv dødshjelp, bedring etc.

[Grendel]

Bra med noen solskinnshistorier håper jeg:

https://www.nettavisen.no/livsstil/da-anniken-ga-kompisen-sin-en-litt-for-lang-klem-sendte-han-melding-til-hennes-mor---det-reddet-nok-livet-mitt/3424030022.html

[Eva Sofie]

På forumet for en ukes tid siden, var det et mye diskutert tema om aktiv dødshjelp. I artikkelen på Sykepleien.no er det en artikkel om dette, "Å godta aktiv dødshjelp er å resignere". Der ønsker jeg å sitere ett avsnitt som ga særlig meg noen dystre tanker om jeg skulle ha etterlevd de og som kan være et faktum fordi mulighet for aktiv dødshjelp kan sette syke og hjelpetrengende personer i en vanskelig situasjon: "Plutselig kan vi stå i en situasjon der mennesker tror det er forventet av dem å benytte seg av aktiv dødshjelp slik at vi, samfunnet, slipper belastningen av dem. En slik situasjonen kan vi ikke tillate." Skal jeg tenke at jeg er en for stor utgift for samfunnet at det er best at jeg søker meg til aktiv dødshjelp med det skjulte motivet at samfunnet skal bli spart for mye tilrettelegging og økonomiske utlegg? Dette er veldig satt på kanten, men likevel alvorlig ment: Jeg får faktisk assosiasjoner til 1940-tallet hvor man ønsket å systematisk utrydde de svake i samfunnet, som bl.a. funksjonshemmede, psykisk syke, eldre, psykisk utviklingshemmede (les: de som ikke var produktive nok), men forskjellen er at nå er det opp til den enkelte selv og sin samvittighet og ikke satt i et sorteringssystem.

Nei, huff, la oss lukke den døren til aktiv dødshjelp og kaste nøkkelen...

Jeg har i morgentimene i dag lest en fin artikkel om viktigheten for oss mennesker å ha et håp og hva som skjer med oss når alvorlig sykdom rammer oss i artikkelen "Alle kan ikke bli friske, men alle kan bli bedre": "i var fire sykepleiere som bestemte oss for å utforske pasientenes hverdagsliv etter at de ble utskrevet fra sykehuset for å lære mer om symptomer og symptomhåndtering. Vi sendte ut spørreskjemaer til pasienter som hadde vært til behandling i løpet av en fireårsperiode. Alle forespurte deltok, og flere skrev lange brev om sine symptomer og utfordringer i hverdagen.

Da vi analyserte tekstene fra deltakerne, var det to sentrale livsperspektiver som steg frem: Håp og håpløshet. Det var cirka like mange deltakere i hver gruppe, og det var tydelig at pasienter som hadde håp om bedring av livssituasjonen, hadde betydelig bedre livskvalitet enn fortvilte deltakere som opplevde at livet var blitt håpløst og meningsløst. Pasienter som opplevde håpløshet, følte seg deprimerte, hadde mistet tilliten til livet og hadde isolert seg, mens pasienter som levde i håpet, følte seg sterkere, mer tillitsfulle og oppsummerte livet slik: «Øvelse gjør mester»."

Det står også svært mye annet interessant i artikkelen. Det som slår meg, og som jeg selv gjenkjenner fra eget liv og som jeg ser fra andres liv, er at når de mister alt håp, klarer de likevel å finne tilbake til det på en eller annen måte ved å justere sine egne krav eller aktiviteter. Dette er kanskje lettere å akseptere når sykdommen er fysisk og at vi mennesker der fortsatt har en vei å gå når det kommer til selvaksept når det kommer til psykiske lidelser?

[AnonymBruker]

Hvorfor avvise dødshjelp så kategorisk at nøkkelen må kastes? Så vi slipper å forholde oss til at det er et ubehagelig tema? Er det i det hele tatt mulig å sammenligne situasjonen til dødssyke med resten av livet fylt med uendelig smerte, og psykisk syke? Hvorfor skal de behandles likt? 

Anonymkode: 77120...763

[AnonymBruker]

En må være villig til å diskutere dette, selv om det for noen føles ubehagelig og en ønsker å stikke hodet i sanden. 

I enkelte tilfeller finnes det ikke håp, bare mer smerte, lidelse og død. Noe en ikke ønsker for seg selv eller de en er glad i.

Men det er vel alltid lett og komme med bombastiske uttalelser som å lukke døren til aktiv dødshjelp og kaste nøkkelen når en ikke selv befinner seg i den situasjonen.
 

 

Anonymkode: b994e...8ed

[Eva Sofie]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

En må være villig til å diskutere dette, selv om det for noen føles ubehagelig og en ønsker å stikke hodet i sanden. 

I enkelte tilfeller finnes det ikke håp, bare mer smerte, lidelse og død. Noe en ikke ønsker for seg selv eller de en er glad i.

Men det er vel alltid lett og komme med bombastiske uttalelser som å lukke døren til aktiv dødshjelp og kaste nøkkelen når en ikke selv befinner seg i den situasjonen.
 

 

Anonymkode: b994e...8ed

Nja, der tar du faktisk alvorlig feil. Jeg har befunnet meg i situasjonen der alt virket håpløst, alt jeg ønsket var å dø fordi jeg ikke så noen ende på elendigheten, jeg ønsket meg sterkt eutanasi (aktiv dødshjelp) og så det som eneste utvei. Nå, 7-8 år senere, har jeg ombestemt meg, og jeg tenker at hadde vi hatt en reell valgmulighet for 7-8 år siden, hadde nok jeg valgt å drepe meg selv med loven i hånd og samtidig fratatt meg selv muligheten til å få et bedre liv - og dét skremmer meg nokså mye og gjør at jeg er sterkt imot eutanasi for psykisk syke mennesker. Det jeg ønsker å få frem, er at vi vet absolutt ingenting om fremtiden. Selv om noe ser håpløst ut, vet vi ingenting om som venter oss om 10 eller 20 år. Det virker langt frem når vi ser inn i fremtiden, men er ganske kort når vi ser oss tilbake. Det kan komme nye behandlingsmetoder, nye medisiner eller tilfeldigheter i livet kan gjøre at det snur for den enkelte. Derfor mener jeg bestemt at aktiv dødshjelp er galt når det gjelder psykisk sykdom.

Når det gjelder alvorlig fysisk sykdom som det likevel ikke er håp for, der utsiktene likevel er en nærstående død, tenker jeg at eutanasi er OK. Og det bedrives jo i praksis i dag, ved å slå av respiratorer, velge å ikke tilføre næring, koble fra pacemakere osv. Men det eksempelet jeg kommer med i mitt innlegg, hvor jeg skriver bl.a.: "Skal jeg tenke at jeg er en for stor utgift for samfunnet at det er best at jeg søker meg til aktiv dødshjelp med det skjulte motivet at samfunnet skal bli spart for mye tilrettelegging og økonomiske utlegg?", snakker jeg ikke om dødssyke. Jeg snakker om fysisk funksjonshemmede som selv mener at de i de aller fleste tilfeller lever et godt og verdig liv på tross av sin funksjonshemning, men føler på at de er en utgift for samfunnet og derfor bør søke seg til eutanasi for å spare samfunnet for millioner av kroner både fra kommunen og staten. Selv har jeg hatt hjelpemidler opp igjennom årene som beløper seg til mer enn 1,5 millioner kroner, trolig mer, og for kommunen koster jeg ca. 686.000 kr. i året fordi jeg har innvilget personlig assistent pga. mine funksjonshemninger. Og i tillegg der kommer utgifter for min fysiske og psykiske helse som innebefatter et betydelig beløp. Jeg så et TV-program, "Helene sjekker inn" tror jeg, på en fødeavdeling, hvor en mor hadde født en datter for tidlig i uke 24. Like tidlig som jeg selv ble født. Hun snakket om at hun var jo usikker på om datteren ville få et verdig liv om hun kom til å få store fysiske funksjonshemninger - og det er jo akkurat dette som er feil. Normalt fungerende tenker at de heller ville ha vært døde enn å ha ulike funksjonshemninger. Man legger verdi og føringer for andres liv. En undersøkelse har vist at det nordmenn frykter mest, er å bli blind - da mener vi at vi mister meningen med livet. Ikke rart, siden 80% av sanseinntrykk kommer gjennom synet, men selv llindhet ville vel ikke være grunn god nok til å velge eutanasi? Likevel, en som blir blind i voksen alder, føler seg så fortvilt og desperat at om han eller hun har muligheten, tror jeg at mange i desperasjon ville ha valgt det. Enda det finnes så gode rehabiliteringsmuligheter som får de tilbake til livet igjen...