Vurderer å starte blogg, men holder meg her intil videre

[UtakknemligDiva]

Jeg skulle så ønske jeg var mer grunnleggende glad. Jeg irriterer meg for lett! Og det er ofte hvis ting er veldig vanlig jeg blir irritert. Folk med politisk korrekte meninger og som sier ting bare fordi det er trygt. Jeg har det greit her jeg sitter NÅ. Fordi jeg har tatt adhd medisinen, så er de første timene bra. Konsentrert og blir ikke lett sint. Men det raser etter noen timer. 
 

Jeg får også små anfall når jeg må faktisk sette i gang med ting. Da blir alt meningsløst. Skulle ønske jeg bare kunne glede meg til ting. 

[cilie]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg skulle så ønske jeg var mer grunnleggende glad. Jeg irriterer meg for lett! Og det er ofte hvis ting er veldig vanlig jeg blir irritert. Folk med politisk korrekte meninger og som sier ting bare fordi det er trygt. Jeg har det greit her jeg sitter NÅ. Fordi jeg har tatt adhd medisinen, så er de første timene bra. Konsentrert og blir ikke lett sint. Men det raser etter noen timer. 
 

Jeg får også små anfall når jeg må faktisk sette i gang med ting. Da blir alt meningsløst. Skulle ønske jeg bare kunne glede meg til ting. 

Hvis du ønsker å skrive mye, så er det mulig å ha en slags dagbok - anonym - på Kvinneguiden. 

[UtakknemligDiva]

55 minutter siden, cilie skrev:

Hvis du ønsker å skrive mye, så er det mulig å ha en slags dagbok - anonym - på Kvinneguiden. 

Ok? Jeg er utestengt til neste år. Tror kanskje jeg like gjerne kan slette meg og her snart. Men det er liksom det eneste sosiale om dagen.. 

[cilie]

1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Ok? Jeg er utestengt til neste år. Tror kanskje jeg like gjerne kan slette meg og her snart. Men det er liksom det eneste sosiale om dagen.. 

Ok - tenkte det var et bedre alternativ enn å starte en blogg. Hvis du synes det er sosialt her, hvorfor slette deg? 

[UtakknemligDiva]

1 minutt siden, cilie skrev:

Ok - tenkte det var et bedre alternativ enn å starte en blogg. Hvis du synes det er sosialt her, hvorfor slette deg? 

Fordi jeg ikke gjør annet enn å spamme forumet og irriterer dere sikkert. I tillegg smitter andres problemer over på meg. Vi dyrker på en måte hverandres problemer

[cilie]

2 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Fordi jeg ikke gjør annet enn å spamme forumet og irriterer dere sikkert. I tillegg smitter andres problemer over på meg. Vi dyrker på en måte hverandres problemer

Ja, du må jo vurdere nytten du har ved å være her. Tror ikke så mange dyrker hverandres problemer. Om du føler at du spammer kan du opprette en tråd som du skriver i når du har behov for det. 

Endret 22. oktober 2020 av cilie

[Glitter]

Egentlig burde det vært en dagbokfunksjon her på DOL også. Kunne vært hyggelig det. Før i tiden hadde jeg dagbok på KG og fulgte mange andre sine. Vi ble en fin gjeng vi som vanket i hverandres bøker. Også kunne man lufte både tanker, følelser og spørsmål som kanskje egentlig ikke trengte en egen tråd. 

Du må gjerne starte en blogg, men da bør du tenke over hva som er bloggens funksjon for deg. Er det å få skrevet av seg alt det vonde? Er det å få støtte og råd/tilbakemeldinger? Eller er det for å vise fram hvordan det kan være for personer med dine utfordringer? Skal du være anonym/skrive med navn og poste bilder? Skal det være et mer positivt fokus hvor innholdet ikke bare går på det du føler du ikke får til, men ting du mestrer? Noe annet? 

Du som alle kan jo ha en blogg. Det er terapi å skrive. Men om det faktisk er terapi kommer an på hvordan og hva en skriver. Det gjør ikke noe at du bruker DOL aktivt, men jeg mener du er inne i en vond sirkel hvor du kun egentlig kanskje er ute etter å være negativ og ugrei mot deg selv, hvor du ikke er kommet dit at du klarer å ta til deg tilbakemeldinger, men egentlig bare motsier alt. Jeg tror det holder deg mer nede enn hjelper deg opp. Du poster jo tråder med mer hensiktsmessig fokus også, men det er mye av det jeg skrev over og jeg tenker at du skal ikke bry deg om andre blir irritert, men hva du selv har fått ut av det? 

Jeg antar du ønsker råd og/eller støtte siden du skriver på forum og ikke i privat dagbok, men det er noe med å forsøke å ta til seg det som blir sagt. Uten at man må si seg enig i alt av den grunn. 

Endret 22. oktober 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

35 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Fordi jeg ikke gjør annet enn å spamme forumet og irriterer dere sikkert. I tillegg smitter andres problemer over på meg. Vi dyrker på en måte hverandres problemer

Du er ofte hissig og sint, men du er ikke plagsom. Du har helt sikkert dine grunner til å være det 🙂 Eventuelt kan du gjøre slik Cilie skrive å opprette en tråd og skrive i den. Men du må jo også vurdere selv om det er ok for deg å være her, men det trenger jo ikke være enten eller, du kan jo komme å gå litt slik vi også gjør  

Anonymkode: 0391d...4a5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Egentlig burde det vært en dagbokfunksjon her på DOL også. Kunne vært hyggelig det. Før i tiden hadde jeg dagbok på KG og fulgte mange andre sine. Vi ble en fin gjeng vi som vanket i hverandres bøker. Også kunne man lufte både tanker, følelser og spørsmål som kanskje egentlig ikke trengte en egen tråd. 

Veldig enig med deg, tror det kunne vært fint for mange flere .

Anonymkode: 0391d...4a5

[UtakknemligDiva]

Jeg har før prøvd å opprette en tråd jeg holder meg til men når tråden er et par dager gammel er den utgått på dato og ingen svarer. 
 

Ja det med blogg. Jeg vet ikke. Jeg er bare lei av alle som skal vise hvor flott livet er med bilder fra dyre restauranter, ny outfit på hvert eneste bilde, dyre matvaner, flotte jobber/oppdrag og så virke det så enkelt å få et slik liv. «You attract what you focus» «trust Your Life, if ITS Meat to be it will» dette er ofte på Instagram da men jeg blir trist av lese det. Med andre ord, det er altså mening at jeg skal være ensom og deprimert da altså. Jeg er ihvertfall ikke den som skal nyte kjærligjetslivet, tjene penger og klare å se lyst på ting.

Jeg vil kanskje bare se responsen. Og gjøre folk mer klar over hvordan det er å leve med forskjellige ting. 
Men «mine utfordringer». Jeg tenker svart/hvitt. I min verden er sjelden en mellomting og det er det som er er av mine største problemer. I dag skulle jeg sette en ny rull inn i terminalen og fant såklart ut jeg satte den inn feil vei for det kom ingen skrift på... da tenkte jo jeg at det er aspergersen som gjorde det fordi vi er jo tross alt feilkodet. 
Men HVEM bestemmer at vi har feilkodesyndrom? Leste det en gang altså. Jeg synes bare at mange nevrotypikere gjør så mye dumt også. De er ofte veldig lite reflekterte, tenker altså på egne behov. Jeg er feks slik at jeg kan stille på jobb når jeg har fri fordi noen ikke føler seg bra eller har en eneste sjanse til å møte noen på mange mnd osv...mens samme personen kan gjerne si «nei» når jeg spør. Fordi vedkommende skal møte ei venninne fra samme by..... 

Og så før i tiden var det en skam av kvinner å ha mange sexpartnere. Nå er man nesten sett på som kjip jomfru om man er 20 og ikke gjort det... så kanskje hjernen min bare er forbanna gammel da, eller for moderne da jeg på mange måter føler vi lever i gamledager. 
 

Jeg klarer ikke å tro på så mye og jeg klarer ikke å ta mye seriøst. Slik man tok seriøst før. Skole og utdanning feks. Er jo mye seriøst, men jeg føler det er mer og mer bare penger som er ideen bak det. Enkelt og greit fordi vi må lese/ha eksamen i mye som vi aldri mer skal bruke. R-matte feks   det er litt sånn, du vil bli lokfører (har faktisk tenkt litt på det men man må ha den jævla matten) men da må jeg skjønne slik: «Nils og Anne har 1 bok hver, bøkene har 102 sider. Finn ut hvor mange dager du vil bruke med fly til solen».  Slik er matte.. og dette står i veien  enten er jeg jævla talentløs som ikke finner en omvei enten er det skolesystemet som er for opptatt av penger. Får oss til å bruke ekstra lang tid på noe man før brukte kanskje 1 år på eller ikke måtte gjennom 100 trinn før de kunne jobbe.

Mat er også mat. Alle skryter av de der superfoodene. Jeg er skeptisk. De levde hardere før og overlevde. Vi skal liksom bli yngre, utholdende og superfolk..

[UtakknemligDiva]

Men nå er jeg redd for hodet mitt. Tenk om hjernen min bruker opp dopamin eller hva det enn er som gir oss livslyst. Hva er det aspergerhjernen har for lite av? Jeg bruker jo Wellbutrin og Aduvanz. Det KAN være at Wellbutrin jobber at det er derfor jeg er verre i perioder men har gått på det 1 mnd nå snart og ikke akkurat bedring kan jeg si.

Aduanz er amfetamin. Dette byr på mer angst dessverre, tror jeg. 1 time etter jeg har tatt den så blusser det opp en energi. Konsentrasjon og humør løftes uten at jeg jobber for det. Som om energien går opp i hodet rett og slett. Men før varte det hele dagen nå bare 4 timer og da blir jeg super nervøs fordi jeg er redd for å miste det og er redd for hvor langt ned jeg faller både da og i fremtiden. Og at det er straffen for å ha følt lykke. 

[UtakknemligDiva]

Leste bare nettopp om en annen fyr som startet og ble frelst i amfetamin. Det er så jævla bra i starten men det er ikke en jævla mening med livet etterpå. Dette er jo slik jeg har det noen ganger da.. men jeg bruker jo ikke amf/narko. Jeg bruker bare fra apoteket, egen resept

[UtakknemligDiva]

Oppdaterer uten å starte ny tråd, selv om jeg startet en i dag. Så uklart tenker jeg når det blir som verst. Men ja. 
Jeg ser på Asperger/hele meg selv som en sykdom. Jeg sørger over livet som ikke ble. Til bakdel for meg, til fordel for alle som har mobbet meg eller familie som er redd for at jeg skulle reise utenlands. Ikke at mamma fryder seg altså, hun hater å se at jeg har det vondt. 
Hva annet kan det være? Når du møter samme problemet hele livet? Jeg slet skikkelig med å få venner som barn. Ble gjerne bedt om å gå/avvist eller endte med å bli den ekskluderte i leken når jeg prøvde å være med folk. Slik var hele grunnskolen. Hadde ei venninne på barneskolen men hun flyttet. Det å bli avvist og være alene hele tiden gjør jo noe med en. Og så plaget det meg at jeg ikke følte jeg hadde et eneste ord å si! Seriøst! Jeg hadde ikke et eneste ord å si så jeg følte jeg var et ekstra hjul på lasset hele tiden. 
Gledet meg til videregående og det gikk bra i 2 uker. Så begynte de å gå unna meg, sluttet å snakke til meg osv. Jeg ble såklart også mobbet der. 
Så begynte jeg på fhs og hadde et veldig fint år. Men slet veldig med å føle jeg hadde noe å si der og. Og tenkte at keg skulle være sosial da og ikke bo alene. Men vet dere... noen begynte å bytte roomie. Ei flytter ut mens jeg ville prøve å være sosial. Vi bodde i store rom hvor vi kunne være flere. Så flyttet det inn ei som var veldig pratsom. Ikke lenge etter ble jeg bedt å flytte ut. Så var jeg utenfor igjen. Men fikk jo noen venner. Så var året slutt og jeg flyttet som alle andre og havnet i samme by som ei jeg så som venninne. Men var bare jeg som tok kontakt. I kollektivet jeg bodde ble såklart jeg utenfor. Trenger ikke detaljere. Ble stengt ute fra de andre. 
Og så har livet bare fortsatt slik. Har flyttet, startet bra og endt opp avvist/ «bortvist» alle steder. Er også dritt lei av å få påpekt at jeg er det mest stille mennesket noen har møtt. Har hørt sånn «du lager liksom aldri noe scene du» «du sier aldri noe» «så stille du ! Du er mer stille enn den mest stille venninna mi» «den mest stille personen er...» så peker de på meg. Er så lei!! 
 

jeg beundrer for mye de karismatiske og pratsomme. Interessante folk som er ute ig gjør mye gøy. Selv gruer jeg meg ofte eller gledet meg ikke til å bli med på ting fordi jeg er redd jeg skal kjede meg ihjel eller bli for psykisk sliten. Men så vil jeg liksom ha andre minner enn rommet mitt og da. 
Derfor en stor sorg. Jeg faller for sosiale menn. Men hvordan skal det gå når jeg er så introvert? Kjærlighetssorgen starter når jeg kjenner jeg får følelser. 
 

Så er det nå. Skal på aap, må se på leiligheter. Men så er det så halv glede. Det er fordi jeg ikke mestret mitt siste prosjekt jeg er her. Har fått så jævla  bekreftet at jeg ikke kan ha drømmer. Nå må jeg bare ta konsekvensen av at jeg lever, og telle år og dager. Jeg er i livet jeg mistet, jeg lever i videre på helt andre steder. Men i realiteten skal jeg sitte i vintermørket og jobbe aap. Jeg vet ikke engang hva jeg vil med livet. Jeg klarer ikke tilgi meg selv for at møkka hjernen ikke vil ha venner. Jeg vil , men hjernen vil liksom ikke. Dritt hjerne. 
 

[UtakknemligDiva]

Så er jeg hjemme fra besøk og skal legge meg. Vanskelig å sovne inn når jeg bare er sint på meg selv. Sint på hvordan jeg er skapt. Har ikke fått til noe og har liksom ikke noe å se frem til. Ser på at andre kjøper seg hus sammen, får kjærester.. jeg fremstår som en jeg ikke er. Og jeg hater bevegelsene mine. Er ikke sensuell slik som andre damer. Og jeg gjør ikke like bra karriere som hun neste han tyrkeren begynte å date. Siden han kunne falle for noen andre før jeg gjorde det så likte sikkert jeg han bedre. Så er vel ikke så mye å håpe på... men jeg klarer liksom ikke å gå videre før jeg faktisk har tatt sjansen på hva JEG vil. Men jeg har en stygg følelse av at jeg er for kjedelig for han. For stille, lite målbevisst, lite spennende.... jeg er bare ting jeg ikke vil. 
Og jeg vil nok aldri få særlig til nettverk fordi jeg ikke så lett klarer meg med folk. Følge med på alt som sies, lese dem, se hvem man kan stole på.... dritt hjerne! 

[adhoc]

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men hvis du skal komme deg videre, tror jeg du må skille mellom hva du kan gjøre noe med, og hva du må akseptere at er som det er. Fortiden og diagnosen kan du ikke endre. Men du velger hvordan du håndterer det. Med hjelp fra behandler hvis du trenger det. Jeg har andre utfordringer enn deg, men jeg kom meg uansett ikke videre før jeg ga slipp på bitterheten. 

Endret 25. oktober 2020 av adhoc

[UtakknemligDiva]

14 minutter siden, adhoc skrev:

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men hvis du skal komme deg videre, tror jeg du må skille mellom hva du kan gjøre noe med, og hva du må akseptere at er som det er. Fortiden og diagnosen kan du ikke endre. Men du velger hvordan du håndterer det. Med hjelp fra behandler hvis du trenger det. Jeg har andre utfordringer enn deg, men jeg kom meg uansett ikke videre før jeg ga slipp på bitterheten. 

Men jeg VET IKKE hva jeg kan gjøre noe med og ikke! Jeg motiveres BARE av at jeg igjen kan klare å jobbe mot det jeg vil. Problemet er at hjernen min er direkte blind på veldig mye. Jeg er veldig svart hvit i tankegangen, det er veldig plagsomt. Jeg klarer ikke engasjere meg lenge om gangen dersom noe ikke er interessant. Jeg sliter med å interessere meg for folk. Noen ganger føler jeg at jeg fikk Asperger fordi det meste annet ved meg var så bra, at jeg var «bedre» enn de der jeg kon fra. Alltid ønsket meg vekk derfra, og ble jo mobbet. Da trodde jeg det var noe galt med meg, og det gjør noe med en å bare få beskjed om å pelle seg vekk, sitte alene i friminuttene. Mulig forsvarsmekanisme, men jeg snudde dette til at jeg var bedre enn dem i stedet. Så kom livet bare i hendene mine. Jeg ofret ikke lenge fortiden en tanke. Jeg fikk nye tanker. Ikke bare gode de heller, men det gamle og kjipe var glemt. Jeg fikk snaper fra hjemstedet og slik, og var alltid så glad og tenke «stakkars de som er igjen» «grått og trist som vanlig» men jeg skulle vist tilbake jeg og. Som om jeg fikk Asperger fordi jeg ikke kunne bli for bra....