Gir bare mer og mer opp

[Glitter]

Hei. Jeg er så sliten. Så lei meg. Ensom og full av smerte. Man skulle tro opphold på DPS i det minste ville gjøre ting bedre der og da, men nå i helgen traff jeg bunnen helt igjen. Ser ikke noe håp og har grått mange tårer. Føler på meg at jeg ikke har lenge igjen også. At noe vil skje med meg. Uten at jeg vet hva. Og jeg kjenner det er helt greit. Snakker ikke om selvmord her, men det er bare en følelse jeg har. Og det er helt greit. For jeg makter ikke stort mere. 

Når helsevesenet ikke vet hvordan de skal hjelpe meg, hvordan skal jeg finne håp i at det kommer bedre dager? 

Endret 26. oktober 2020 av Glitter

[ISW]

Jeg tror bare du må komme til en erkjennelse at du foreløpig har en sykdom som går en del i bølger. Det kommer vanskelige dager men det kommer også fine dager. Når du har det som verst er det veldig usannsynlig at resten av livet blir like ille. Selv om det er i sykdommens natur at man tenker sånn 😊

Endret 26. oktober 2020 av ISW

[Gjest Niomi]

Så leit å høre at du har det slik nå.  Jeg vet ikke om du skriver dagbok, men for meg har det hjulpet mye. På de verste dagene kan jeg bla meg tilbake og lese om de bedre dagene. Det hjelper på å holdet håpet oppe og å innse at det bare ikke er helt mørkt.

[cathlin]

Jeg ville ikke i tankene lagt absolutt alt potensielt håp i hendene på helsevesenet. Fordi det finnes masse som hjelper utenfor helsevesenet, heldigvis. Selv om du ikke er der akkurat nå. Du er jo på en måte din egen ergoterapeut. Der har du masse potensiale. Du har helt sikkert også andre verktøy og ressurser når du får sortert og plassert ting etter hvert.

Vet ikke om det er noe for deg, men gå å finn på noe med en medpasient eller ansatt. Få fokus litt over på noe nøytralt eller kanskje litt mer oppløftende. Det er bra for de fleste. Poenget er at du også trenger pauser fra det du nå en strever med. Eller finn deg et litt mindre og enklere løsbart problem til å begynne med. Ikke plag deg selv for mye med å ta de helt store og umulige problemene. Og helst heller ikke i helger. Da skal de fleste av oss ha fri fra jobb. 

[AnonymBruker]

1 time siden, cathlin skrev:

Jeg ville ikke i tankene lagt absolutt alt potensielt håp i hendene på helsevesenet. Fordi det finnes masse som hjelper utenfor helsevesenet, heldigvis. Selv om du ikke er der akkurat nå. Du er jo på en måte din egen ergoterapeut. Der har du masse potensiale. Du har helt sikkert også andre verktøy og ressurser når du får sortert og plassert ting etter hvert.

Vet ikke om det er noe for deg, men gå å finn på noe med en medpasient eller ansatt. Få fokus litt over på noe nøytralt eller kanskje litt mer oppløftende. Det er bra for de fleste. Poenget er at du også trenger pauser fra det du nå en strever med. Eller finn deg et litt mindre og enklere løsbart problem til å begynne med. Ikke plag deg selv for mye med å ta de helt store og umulige problemene. Og helst heller ikke i helger. Da skal de fleste av oss ha fri fra jobb. 

Det var et godt svar fra deg, cathlin! Hadde nesten forventet at du hadde svart "Hugg ved", eller noe i den duren 😂

Anonymkode: 932f8...f24