Kupton: Mani

[AnonymBruker]

Kan hende jeg har spurt om det før, men husker i så fall ikke svaret. Tilgi derfor at jeg evt spør på nytt:

Når en person allerede tar medisiner mot bipolar lidelse, så er det vel sånn at episodene en evt får ikke nødvendigvis behøver å blir så heftige og langvarige?  

Grunnen til at jeg lurer er at jeg i siste oppstemte episode var manisk, hypoman og normal om hverandre. Det hele varte rundt 2 mnd, men jeg tippet aldri over til vedvarende mani. Kan årsaken til det være at jeg allerede gikk på medisiner?

Jeg var helt klart manisk i timer til dager før det roet seg litt ned igjen. Så repeterende hypoman, manisk, normal. Det svingte noe vakent, kan man si.

Den kontakten jeg hadde med DPS i denne perioden var kun telefonkonsultasjoner med psykepleier hver 14. dag. (Pga Koronasituasjonen ble faste oppmøtedager hver 14. dag endret til telefonkonsultasjoner). Jeg fortalte at jeg var oppstemt, men underdrev veldig. Jeg fikk da bare beskjed om å følge kriseplanen hvor det står at jeg skal ta 25-50 mg ekstra Quetiapin når jeg blir oppstemt. Det hjalp svært lite, og til slutt ble jeg fortvilet og tok selv noen heftige doser som gjorde at jeg sov mesteparten av helgen. Jeg har også sørget for å få nok søvn påfølgende dager, i tillegg til at jeg har sykmeldt meg selv denne uka for å få ro på meg (jobber på vernet bedrift). Nå kjennes det ut som at det har stabilisert seg, og det er faktisk min egen fortjeneste. Har jeg grunn til å være litt skuffet over at DPS ikke helt skjønte alvoret? Burde de ha bedt meg møte fysisk for å gjøre en vurdering når jeg fortalte at jeg var oppstemt og behandler til og med sa at hun kunne høre det på meg? Nå var det jo jeg som underdrev da, så feilen ligger vel hos meg. Og det gikk jo bra, for all del! Men nå når jeg tenker tilbake er jeg litt "sjokkert" over hvor heldig jeg tross alt var, og jeg er på en måte litt lei meg og bekymret over det jeg opplevde. Jeg var faktisk manisk og hadde psykotiske symptomer, og ting kunne ha blitt alvorlig. Heldigvis har jeg en snill mann som passet på meg og grep inn når ting var som verst. Men vurdering av psykiater og innleggelse ble det ikke pga det jeg skrev over. Kan jeg slå meg til ro med at det hele nå er over tror du, selv om det bare har gått rundt 5 dager? Jeg er litt engstelig for at det skal blusse opp igjen og at jeg heller ikke da har vett nok til å informere DPS korrekt. (Kanskje jeg kan gjøre en avtale med mannen min allerede nå om at han ringer hvis det blusser opp igjen. Det var lurt! 👍😊)

Beklager at dette ble langt, og at det kanskje ble mange spørsmål. Uthevet spørsmålene for å få det til å virke litt mer oversiktlig. Takknemlig om du gjør et forsøk på å svare. 😛

 

Anonymkode: 7736f...7da

[AnonymBruker]

Og dette med depresjon som gjerne følger oppstemt episode; det er vel ikke alltid det vil skje? Er i alle fall ikke deprimert nå, og håper ikke jeg blir det heller. 

Anonymkode: 7736f...7da

[AnonymBruker]

Ville ikke slått med til ro med at det hele er over nå. Jeg har ikke hatt manier, men langvarige hypomanier som har vart i et par måneder. Jeg kunne ha et par normale dager, men med det kom tilbake. 

Anonymkode: 75831...137

[Marye]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og dette med depresjon som gjerne følger oppstemt episode; det er vel ikke alltid det vil skje? Er i alle fall ikke deprimert nå, og håper ikke jeg blir det heller. 

Anonymkode: 7736f...7da

Jeg blir ikke deprimert etter mani nødvendigvis 

HAR skjedd! Men ikke ofte 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Marye skrev:

Jeg blir ikke deprimert etter mani nødvendigvis 

HAR skjedd! Men ikke ofte 

Det var litt interessant å høre. Jeg har det siste året tenkt at jeg må ha mistet "evnen" til å bli deprimert. Har for det meste svingt oppover dette året. Om det har kommet en nedtur har det bare vart noen få dager. Tror ikke jeg har vært skikkelig deprimert på lang, lang tid. Og det er jo bra, for personlig synes jeg det er bedre å svinge oppover enn nedover. Men så høyt som mani er jo ikke bra, da. 

Anonymkode: 7736f...7da

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ville ikke slått med til ro med at det hele er over nå. Jeg har ikke hatt manier, men langvarige hypomanier som har vart i et par måneder. Jeg kunne ha et par normale dager, men med det kom tilbake. 

Anonymkode: 75831...137

Takk for svar. Jeg er litt engstelig selv også for om dette vil vare. Tendensen har jo vært at jeg går opp igjen. Nå som jeg anser meg normal, så er det kanskje best å ringe DPS i morgen og forhøre meg. 

Anonymkode: 7736f...7da

[Marye]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var litt interessant å høre. Jeg har det siste året tenkt at jeg må ha mistet "evnen" til å bli deprimert. Har for det meste svingt oppover dette året. Om det har kommet en nedtur har det bare vart noen få dager. Tror ikke jeg har vært skikkelig deprimert på lang, lang tid. Og det er jo bra, for personlig synes jeg det er bedre å svinge oppover enn nedover. Men så høyt som mani er jo ikke bra, da. 

Anonymkode: 7736f...7da

Heldig du da. Selv har jeg mistet evnen til å bli manisk 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Marye skrev:

Selv har jeg mistet evnen til å bli manisk 

Akkurat det tror jeg du skal være glad for! Mani er jo galskap. Når man er manisk er man jo gal! 😰 

Anonymkode: 7736f...7da

[kupton]

1. Ja, det at en er medisinert, gjør at episoder blir sjeldnere, mildere og av kortere varighet.

2. Ja, dette var helt uansvarlig av DPS. Du skulle vært lagt inn til observasjon, og dette er en sak for leger/psykiatere.

3. Nei, du kan ikke slå deg helt til ro med det. Det kan blusse opp igjen. Meget god idè å la mannen din ringe.

[Villanda]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og dette med depresjon som gjerne følger oppstemt episode; det er vel ikke alltid det vil skje? Er i alle fall ikke deprimert nå, og håper ikke jeg blir det heller. 

Anonymkode: 7736f...7da

Nei.., har inntrykk av at det liksom er normen. Jeg blir først blanda, så deprimert og oppstemt til slutt. Ikke denne gangen. Har bok mista evnen til det som dere sier. Er nok fordi Tolvon er bytta ut med quetiapin og Efexor er redusert 

[Marye]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det tror jeg du skal være glad for! Mani er jo galskap. Når man er manisk er man jo gal! 😰 

Anonymkode: 7736f...7da

Jeg elske mani

[AnonymBruker]

6 timer siden, Marye skrev:

Jeg elske mani

Ja, det gjør nok de fleste. Men i etterkant skjønner man jo at det ikke er bra! Det er så mye som kan gå galt, og man risikerer f.eks å drite seg ut på livstid. F.eks hvis noen kjente har sett deg oppføre deg rart, så kan ryktene går om deg i årevis. 

Anonymkode: 7736f...7da

[Marye]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det gjør nok de fleste. Men i etterkant skjønner man jo at det ikke er bra! Det er så mye som kan gå galt, og man risikerer f.eks å drite seg ut på livstid. F.eks hvis noen kjente har sett deg oppføre deg rart, så kan ryktene går om deg i årevis. 

Anonymkode: 7736f...7da

Mine bekjente støtter meg og dømmer ikke 

[kupton]

Akkurat nå, Marye skrev:

Mine bekjente støtter meg og dømmer ikke 

Oppførselen kan forstås når en kjenner diagnosen. Men mange setter seg i stor gjeld som belaster dem resten av livet. Den ettergis ikke selv om en har en diagnose. Jeg har sett flere selvmord pga dette.

[Marye]

6 minutter siden, kupton skrev:

Oppførselen kan forstås når en kjenner diagnosen. Men mange setter seg i stor gjeld som belaster dem resten av livet. Den ettergis ikke selv om en har en diagnose. Jeg har sett flere selvmord pga dette.

Det er veldig trist.. jeg blåste selv 800.000 og min tante skaffet meg verge

Det var i siste liten før ene leiligheten min skulle bli tvangssolgt 

 

tenkte ikke over dette

Endret 26. november 2020 av Marye

[AnonymBruker]

1 time siden, Marye skrev:

jeg blåste selv 800.000 og min tante skaffet meg verge

Det var i siste liten før ene leiligheten min skulle bli tvangssolgt 

Derfor du elsker mani?

Skjønner jo hva du mente da du sa at du elsket mani. Det er jo følelsene man elsker mens man har det, men det er definitivt ikke noe å elske når man blir seg selv igjen og blir klar over alt det dumme man gjorde. Derfor har jeg aldri helt skjønt dem som håper på å få mani på nytt. Har man opplevd mani og blir frisk igjen, blir det rart for meg om man ønsker seg tilbake dit. 

Da er det vel heller bedre å ønske seg hypomani, for det er ikke farlig/skadelig i like stor grad -om enn i det hele tatt. Likevel er det forbundet med fare for dem som  har BP1, fordi hypomanien kan gå over i mani. 

Anonymkode: 7736f...7da

[Marye]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Derfor du elsker mani?

Skjønner jo hva du mente da du sa at du elsket mani. Det er jo følelsene man elsker mens man har det, men det er definitivt ikke noe å elske når man blir seg selv igjen og blir klar over alt det dumme man gjorde. Derfor har jeg aldri helt skjønt dem som håper på å få mani på nytt. Har man opplevd mani og blir frisk igjen, blir det rart for meg om man ønsker seg tilbake dit. 

Da er det vel heller bedre å ønske seg hypomani, for det er ikke farlig/skadelig i like stor grad -om enn i det hele tatt. Likevel er det forbundet med fare for dem som  har BP1, fordi hypomanien kan gå over i mani. 

Anonymkode: 7736f...7da

Nei det er selvsagt ikke grunnen til at jeg elsker mani!

 

Hypomani liker jeg ikke, da hadde jeg det jævlig. Ikke før det var 100% PUR manisk psykose var det det deiligste jeg har opplevd 

[AnonymBruker]

På 26.11.2020 den 12.13, Marye skrev:

Mine bekjente støtter meg og dømmer ikke 

Tenkte på dette i dag av en eller annen grunn. Du sier her at dine bekjente støtter deg og ikke dømmer deg. Men hva legger du i begrepet bekjente? For meg er det stor forskjell på venner og bekjente. Venner er de som kjenner meg og er glad i meg, og de vil naturligvis ikke dømme meg. Bekjente er for meg ikke venner, og da vet de heller ikke om meg på samme måte. Bekjente er liksom naboer, den lokale butikkdama, foreldre til tidligere klassevenner av barna, osv. Det hadde vært svært pinlig da å oppføre seg snodig i nærheten av dem. Så pinlig at jeg ikke hadde visst hva jeg ville ha gjort. Og det verste er at jeg ikke vet om noen bekjente så meg der jeg gikk rundt på gata og i gågata og stirret folk intenst i øynene mens jeg forsøkte å gi dem mitt beste smil. Jeg trodde at all den veldige kjærligheten jeg hadde i hjertet mitt til absolutt alt og alle ville strømme ut gjennom øynene mine og treffe dem og gå inn i dem sånn at de skulle bli velsignet og få det bra. Jeg følte meg som en Guds budbringer med oppdrag om å gi kjærlighet til andre. Det er både sårt og vanskelig å tenke på nå. Wcs er om noen bekjente så meg og oppfattet meg som gal og har fortalt dette videre til sine venner og bekjente, og at det nå går rykter om meg. Bcs er at folk bare opplevde å møte en hyggelig og blid dame på sin vei. Problemet er at jeg ikke kan vite. 

Anonymkode: 7736f...7da

[Marye]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenkte på dette i dag av en eller annen grunn. Du sier her at dine bekjente støtter deg og ikke dømmer deg. Men hva legger du i begrepet bekjente? For meg er det stor forskjell på venner og bekjente. Venner er de som kjenner meg og er glad i meg, og de vil naturligvis ikke dømme meg. Bekjente er for meg ikke venner, og da vet de heller ikke om meg på samme måte. Bekjente er liksom naboer, den lokale butikkdama, foreldre til tidligere klassevenner av barna, osv. Det hadde vært svært pinlig da å oppføre seg snodig i nærheten av dem. Så pinlig at jeg ikke hadde visst hva jeg ville ha gjort. Og det verste er at jeg ikke vet om noen bekjente så meg der jeg gikk rundt på gata og i gågata og stirret folk intenst i øynene mens jeg forsøkte å gi dem mitt beste smil. Jeg trodde at all den veldige kjærligheten jeg hadde i hjertet mitt til absolutt alt og alle ville strømme ut gjennom øynene mine og treffe dem og gå inn i dem sånn at de skulle bli velsignet og få det bra. Jeg følte meg som en Guds budbringer med oppdrag om å gi kjærlighet til andre. Det er både sårt og vanskelig å tenke på nå. Wcs er om noen bekjente så meg og oppfattet meg som gal og har fortalt dette videre til sine venner og bekjente, og at det nå går rykter om meg. Bcs er at folk bare opplevde å møte en hyggelig og blid dame på sin vei. Problemet er at jeg ikke kan vite. 

Anonymkode: 7736f...7da

Jeg bodde i Oslo og det er så upersonlig at jeg ikke har skamvett for det gjorde

Nå bor jeg i en mindre by og det ville blitt annerledes 

 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Marye skrev:

Jeg bodde i Oslo og det er så upersonlig at jeg ikke har skamvett for det gjorde

Nå bor jeg i en mindre by og det ville blitt annerledes 

 

Ja, det blir annerledes om man bor i en stor by fordi man da er ganske så anonym. Min by er ikke sånn veldig stor. Men tross alt var det jeg gjorde ikke all verden. Det kunne ha blitt så mye verre, men jeg ble heldigvis stoppet i tide. Dessuten var jeg i denne omgangen ikke klin manisk hele tida heller. Har tidligere vært i mer vedvarende mani med psykotiske symptomer. 

Men begge gangene ble jeg innlagt for mani, og jeg hater meg selv for det nå. Det er det som var synlig utad som jeg skammer meg over, det som andre kunne se. Alt det som ingen andre så enn mannen min, er liksom ikke så farlig. 

Anonymkode: 7736f...7da