Har barndommen stor innvirkning på psykisk helse?

[AnonymBruker]

Foreks : jeg ble aldri akseptert på skolen. Sto alene i nesten hvert friminutt fra jeg var i 8 års alderen. Og helt til jeg ble voksen å begynte å jobbe. Men jeg hadde derimot det veldig bra hjemme i barndommen.  Hadde venner utenfor klassen. Jeg har mange ganger lurt på om jeg tok skade av det. Men jeg føler at jeg allikevel har kommet meg bra ut av det. 

Hva tenker du?  Tror du at en slik opplevelse i barndommen ville påvirket deg? Og tror du at barndommen kan bearbeides såpass at man kommer seg bra videre? 

Jeg føler selv at jeg klarer meg fint tross det. Har aldri gått til psykolog om det. 

Anonymkode: 5af29...332

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Foreks : jeg ble aldri akseptert på skolen. Sto alene i nesten hvert friminutt fra jeg var i 8 års alderen. Og helt til jeg ble voksen å begynte å jobbe. Men jeg hadde derimot det veldig bra hjemme i barndommen.  Hadde venner utenfor klassen. Jeg har mange ganger lurt på om jeg tok skade av det. Men jeg føler at jeg allikevel har kommet meg bra ut av det. 

Hva tenker du?  Tror du at en slik opplevelse i barndommen ville påvirket deg? Og tror du at barndommen kan bearbeides såpass at man kommer seg bra videre? 

Jeg føler selv at jeg klarer meg fint tross det. Har aldri gått til psykolog om det. 

Anonymkode: 5af29...332

Jeg ble hardt skadet av å aldri bli akseptert på skolen. Jeg var bra nok når det ikke var andre å velge mellom eller når andre ble tvunget til å være sammen med meg av lærere. Jeg hadde det i tillegg vondt hjemme. Jeg har gått lenge i terapi og jobber hardt for å reparere skadene i min terapi. 
Jeg tenker at så lenge du ikke har plager «idag» og forstyrrer din funksjon i hverdagen så trenger du ikke å gå i terapi. Det er godt å se at du klarer deg fint til tross for det du opplevde  

Anonymkode: c909b...74f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreks : jeg ble aldri akseptert på skolen. Sto alene i nesten hvert friminutt fra jeg var i 8 års alderen. Og helt til jeg ble voksen å begynte å jobbe. Men jeg hadde derimot det veldig bra hjemme i barndommen.  Hadde venner utenfor klassen. Jeg har mange ganger lurt på om jeg tok skade av det. Men jeg føler at jeg allikevel har kommet meg bra ut av det. 

Hva tenker du?  Tror du at en slik opplevelse i barndommen ville påvirket deg? Og tror du at barndommen kan bearbeides såpass at man kommer seg bra videre? 

Jeg føler selv at jeg klarer meg fint tross det. Har aldri gått til psykolog om det. 

Anonymkode: 5af29...332

Jeg ble mobbet hver dag på barneskolen. Jeg følte heller ikke trygg hjemme. Jeg er godt voksen, men merker nå at traumene innhenter meg igjen. Gikk til psykolog, men han la ikke vekt på mobbingen men andre traumer. Akkurat nå for tiden har jeg blitt tvunget til å være sosial, og da merker jeg at det ikke er bearbeidet. Åndelig er på max, det er helt blokade, og det er så ille at jeg ikke klarer å konsentrere meg om hva de snakker om. Så da blir jeg igjen utenfor.

Anonymkode: 10ab0...668

[Eva Sofie]

Man må se barndommen samlet og ikke en og en vanskelig situasjon isolert sett. Det kan være vanskeligere for et barn å håndtere mobbing på skolen om man ikke får støtte fra foreldre eller andre voksne. Hvordan man klarer seg som voksn i dag, kommer gjerne an på summen av belastninger totalt. Om man har opplevd en vanskelighet, er man mer sårbar om man utsettes for en ny på et senere tidspunkt.

Det er slik jeg har forstått det i hvert fall

 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mobbet hver dag på barneskolen. Jeg følte heller ikke trygg hjemme. Jeg er godt voksen, men merker nå at traumene innhenter meg igjen. Gikk til psykolog, men han la ikke vekt på mobbingen men andre traumer. Akkurat nå for tiden har jeg blitt tvunget til å være sosial, og da merker jeg at det ikke er bearbeidet. Åndelig er på max, det er helt blokade, og det er så ille at jeg ikke klarer å konsentrere meg om hva de snakker om. Så da blir jeg igjen utenfor.

Anonymkode: 10ab0...668

Det som trøstet meg var at jeg hadde det bra hjemme.  Skolen var et mareritt for meg, men jeg kom meg igjennom det ganske bra med tanke på hvordan det var på skolen. Helt sikkert fordi jeg hadde det veldig bra utenom skolen. Men jeg er ikke noe særlig sosial av meg. Er kun sosial på jobb. Men når jeg går hjem så er det ikke sånn at jeg ønsker å ha mye kontakt med mennesker. Har nok med mannen og familien.  Vet ikke hvorfor,  men sånn er det. 

Anonymkode: 5af29...332

[morsan]

Det er ikke for ingenting man sier at en god barndom kan vare livet ut. Vi blir helt naturlig preget av det vi opplever, og især som unge. Det betyr likevel ikke at man for alltid er «dømt» til å være fanget i barndommens traumer. 

[AnonymBruker]

1 time siden, morsan skrev:

Det er ikke for ingenting man sier at en god barndom kan vare livet ut. Vi blir helt naturlig preget av det vi opplever, og især som unge. Det betyr likevel ikke at man for alltid er «dømt» til å være fanget i barndommens traumer. 

Det er sant. 

Anonymkode: 5af29...332

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble hardt skadet av å aldri bli akseptert på skolen. Jeg var bra nok når det ikke var andre å velge mellom eller når andre ble tvunget til å være sammen med meg av lærere. Jeg hadde det i tillegg vondt hjemme. Jeg har gått lenge i terapi og jobber hardt for å reparere skadene i min terapi. 
Jeg tenker at så lenge du ikke har plager «idag» og forstyrrer din funksjon i hverdagen så trenger du ikke å gå i terapi. Det er godt å se at du klarer deg fint til tross for det du opplevde  

Anonymkode: c909b...74f

Noe skader kan være der hos meg og. Men jeg klarer ihvertfall å leve med det. En stund bærte jeg nag til dem som utstøtte meg på skolen. Men i dag ser jeg saken i et annet lys. Husker at noen lærere sa at det var min skyld at jeg ikke fikk være med i gjengen. Jeg var svært sjenert og beskjeden. Men jeg vil vel si at det var delvis min personlighet sin skyld.  Men ikke helt og holdent.  Jeg har uansett tilgitt dette. 

Anonymkode: 5af29...332

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noe skader kan være der hos meg og. Men jeg klarer ihvertfall å leve med det. En stund bærte jeg nag til dem som utstøtte meg på skolen. Men i dag ser jeg saken i et annet lys. Husker at noen lærere sa at det var min skyld at jeg ikke fikk være med i gjengen. Jeg var svært sjenert og beskjeden. Men jeg vil vel si at det var delvis min personlighet sin skyld.  Men ikke helt og holdent.  Jeg har uansett tilgitt dette. 

Anonymkode: 5af29...332

Det er bra du klarer å leve med det. Jeg bærte også nag, i mange år også. Og jeg var som deg svært sjenert og beskjeden. Tipper andre ikke visste hvordan de skulle komme Inn på meg, så det er like mye min skyld. Men jeg fant ut at jeg skulle tenke at vi alle var barn på den tiden og ikke forsto konsekvensen av det vi gjorde. Jeg tror ikke de ville utestengt meg i voksen alder.  Så jeg bærer ikke nag lenger, men jeg sliter med de dype sporene dette satte i meg. Jeg sliter skikkelig med skadene i nåtid. 

Anonymkode: c909b...74f