Hva er poenget?

[Ikkeanonymnok]

Jeg går i behandling og har hyppig kontakt med helsevesen men jeg er i et så forferdelig mørkt hull. Ser ikke poenget med å leve. Hvorfor skal man pine seg gjennom livet når man dør til slutt uansett? Er det ikke like greit å bare avslutte det? 

Psykologen vet at jeg er suicidal men jeg ønsker ikke å prate om hva jeg tenker fordi jeg tror h*n prøver å lure meg til å fortelle ting og å deretter legge meg inn. Det er helt uaktuelt å bli sperra inne. 

Føler jeg bare er en skygge av meg selv og det å opprettholde fasaden utad for de få kontaktene jeg har med mennesker krever alt av meg. Jeg ser ingen lys i tunellen, ingenting som er verdt å kjempe for.

[Ikkeanonymnok]

2 timer siden, merida skrev:

Jeg kjenner meg igjen i og skjønner tankegangen din svært godt. Jeg var tidllgere mye plaget med sånne tanker. Så ikke noe håp og følte bl a at jeg ikke var verdt noen ting. Nå kommer tankene bare i perioder jeg er langt nede.
SÅ: Det er lys i enden av tunnelen. Du bare ser det ikke - enda. En dag vil du også se det. Klem ❤️

Takk for svar. 
Hva gjør du da når du har disse tankene? Jeg har hatt det sånn i flere år men det er blitt merkbart verre. Føler jeg er nærmere å gi opp enn noen gang tidligere. 

[Eva Sofie]

På 6.12.2020 den 20.21, Ikkeanonymnok skrev:

Jeg går i behandling og har hyppig kontakt med helsevesen men jeg er i et så forferdelig mørkt hull. Ser ikke poenget med å leve. Hvorfor skal man pine seg gjennom livet når man dør til slutt uansett? Er det ikke like greit å bare avslutte det? 

Psykologen vet at jeg er suicidal men jeg ønsker ikke å prate om hva jeg tenker fordi jeg tror h*n prøver å lure meg til å fortelle ting og å deretter legge meg inn. Det er helt uaktuelt å bli sperra inne. 

Føler jeg bare er en skygge av meg selv og det å opprettholde fasaden utad for de få kontaktene jeg har med mennesker krever alt av meg. Jeg ser ingen lys i tunellen, ingenting som er verdt å kjempe for.

Det du gjør her, og jeg snakker av egen erfaring, er å lete etter "legitime" grunner til å kunne si til deg selv at livet ikke er verdt å leve og det er OK at jeg gir opp med å si "Hvorfor skal man pine seg gjennom livet når man dør til slutt uansett? Er det ikke like greit å bare avslutte det?" Det gjenkjenner i hvert fall jeg som typiske dårlige argumenter til en suicidal person. Jeg kunne like gjerne ha kaldt det for unnskyldninger istedenfor argumenter.

Jeg ser at du ser på psykologen din som en fiende, en som ikke jobber på ditt parti, en som vil ødelegge planene dine. Du er redd for å være ærlig mot ham eller henne fordi du er redd at vedkommende til syvende og sist vil lure deg til å komme med opplysninger som kan føre til at du vil bli "sperret inne". Jeg tenker at dette er svært mye opp til deg selv og hvordan du selv opptrer og ønsker å samarbeide. Jeg var også svært redd for dette i begynnelsen med min nåværende psykolog, jeg satt t.o.m. og skalv av redsel når vi snakket om temaet tidligere i år pga. tidligere negative erfaringer, men nå har jeg forstått at han strekker seg langt for å unngå å bruke tvang.