Sliter veldig med å ta beslutninger, med mer.

[Glitter]

Hei. Nå er det en stund siden jeg har skrevet så mye om hvordan det går med meg. Det har vært noen veldig tunge måneder. Har vært inn og ut av depresjon i hele år, men de siste 5 mnd. Har jeg blitt en del verre og har falt helt ut av rutinene og det som var et isolert liv i utgangspunktet. Har sluttet å trene, sliter veldig med å få meg i gang med omtrent alle gjøremål. 

Jeg prøver til stadighet å ta meg sammen og komme i gang igjen. Det varer noen dager også blir jeg handlingslammet igjen. Jeg grubler og bekymrer meg svært mye. Har mange store belastninger som er utenfor min kontroll og som kan ha stor betydning for livet mitt framover. 

Det som er, er at jeg vanligvis klarer å holde på de fleste rutinene selv ved alvorlig depresjon, men nå er det som om kropp og sinn bare har gitt opp, og jeg ser ikke ut til å klare å gjøre så mye med det. Merkelig nok har jeg hatt lite selvmordstanker og lite selvskading. Tror nesten jeg bare er for deprimert til å ha handlingskraft der også. Kanskje fordi jeg har bestemt meg for å i hvert fall se hvordan disse tingene i livet vil gå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom alt det der, men jeg vil kjempe. For min familie og mine barn. Og fordi at jeg har jo ikke klart å ta livet mitt hittil. Jeg vil ikke leve lenger. Det interesserer meg ikke lenger. Men jeg har vært for feig til å få det til. Mislykket der og ja. 

Nå er det altså kommet til et punkt hvor jeg ikke klarer å ta beslutninger heller. Har grublet i noen uker på om jeg skal feire jul hos mamma eller pappa. Det er fordeler og ulemper hos begge, men jeg klarer bare ikke å bestemme meg. Sliter med å bestemme meg for hva jeg skal spise om dagene også. Sliter med å bestemme meg for om jeg vil møte vennen min eller ikke også. Blir bare sittende helt tom i hodet. Maskineriet i hjernen har bare skrudd seg av. 

Jeg er egentlig ikke mer deprimert enn jeg har vært periodevis ellers i år, men depresjonen har endret karakter kan man vel si. Er lite preget av personlighetsforstyrrelsen for tiden virker det som. Depresjonen har tatt over på en annen måte enn før. 

Hva skal jeg gjøre for å komme ut av dette her? Jeg har prøvd veldig lenge. Er ikke slik at jeg bare lar meg selv ligge her. Prøver å gjøre noe hver dag. Ikke alltid jeg klarer det, men stort sett får jeg gjort noen enkle ting hver dag. Slik som i dag hvor jeg brettet en klesvask, gikk til og fra butikken og dusjet. Men dette er vel noe som sammenlagt har tatt max 1,5 time. Resten har jeg faktisk ligget på sofaen. Sett på serie og strikket. 

Jeg er så ufattelig sliten. Sliten av å kjempe, sliten av å være på knærne mine uten å komme opp. Vet ikke hvordan jeg skal holde ut dette. 

Dette året har vært fryktelig vondt. Fra ende til annen. Likevel er i år det "beste" året med tanke på netter tilbrakt hjemme og ikke på sykehus. Har vært mye innlagt, det lengste jeg har vært hjemme i strekk i år er fem uker, men likevel, har vært mer hjemme i år enn jeg har vært helt bak til 2016. Inkludert ett år i rusbehandling. 

Uansett. Er det noen tips annen enn den basale behandling mot depresjon? Jeg vet hva som er viktig og jeg prøver å leve etter det, men likevel blir jeg bare ikke bedre. Frykter at den tilbakevendende depressive lidelsen har glidd over til å bli konstant. Dvs jeg har vært konstant deprimert i hele år, men har hatt perioder med kun mild depresjon og det er for meg å være i en god periode siden periodene med tyngre depresjon kommer som perler på en snor og varer noen uker hver gang. Vil jeg aldri føle meg bedre? 

Jeg er så desperat etter å komme litt opp igjen at jeg ved forrige innleggelse tryglet om å få ECT igjen, men det ble jeg ikke møtt på siden jeg ikke hadde god nok effekt i 2017. 

Hva skal jeg liksom gjøre? Jeg er fortvilet, for jeg er ikke levende lenger. Jeg puster, men innvendig er jeg død. 

[cilie]

40 minutter siden, Glitter skrev:

Hva skal jeg liksom gjøre? Jeg er fortvilet, for jeg er ikke levende lenger. Jeg puster, men innvendig er jeg død. 

Uff, du beskriver godt hvor vanskelig du har det. Jeg ønsker deg virkelig et bedre 2021!
 

Jeg vet ikke hva du har prøvd/kan prøve mot depresjonen, men har det ikke kommet en ny nesespray eller sprøyte som har vist god effekt? Ellers viser forskning at trening hjelper, som du sikkert vet. Du har jo trent mye tidligere. Problemet er vel å klare å komme gang med det/orke. Jeg merker i hvert fall veldig god effekt av trening - eller bare gåturer i naturen. Er det noe du kan orke å gi et forsøk fram til jul feks? 

[Glitter]

11 timer siden, cilie skrev:

Uff, du beskriver godt hvor vanskelig du har det. Jeg ønsker deg virkelig et bedre 2021!
 

Jeg vet ikke hva du har prøvd/kan prøve mot depresjonen, men har det ikke kommet en ny nesespray eller sprøyte som har vist god effekt? Ellers viser forskning at trening hjelper, som du sikkert vet. Du har jo trent mye tidligere. Problemet er vel å klare å komme gang med det/orke. Jeg merker i hvert fall veldig god effekt av trening - eller bare gåturer i naturen. Er det noe du kan orke å gi et forsøk fram til jul feks? 

Tusen takk for det.

 

Jo, det er en nesespray med ketamin. Den har akkurat blitt godkjent i Norge, men er ikke noe de har tatt i bruk på sykehuset jeg hører til. Har nevnt den til de før, men de har ikke virket til å være med på det heller. Jeg har prøvd en del medisiner og det virker som om de ikke tror jeg kan bli bedre av medisiner, men jeg kunne tenkt meg å prøve den sprayen. Det sitter likevel litt langt inne å på nytt trygle om en behandling de før har sagt de ikke tror vil hjelpe. For det er så mye fokus på at jeg har PF. Men jeg har jo også diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse og dem plager meg veldig den også. Pluss den livskrisen jeg er i. Behandler tror den er veldig med på at jeg ikke kommer videre, og det kan ikke fikses med medisiner. Det er jo forsåvidt sant. 

Ja trening er jo viktig. Jeg har trent siden jeg var 16 bortsett fra da jeg var gravid og da jeg var i aktiv rus. Jeg sliter veldig med å komme i gang, men merker jeg har lettere for å komme meg ut hvis det er fordi jeg må gå på butikken. Så går jeg til butikken som er litt lenger unna. Da får jeg nesten fire km og jeg går så fort jeg kan. Bruker ca 34 minutter og får god puls pga bakker. Har bare gjort det to ganger hittil, men det har vært den siste uken. Så det er jo bedre enn ingenting i hvert fall. 

Endret 8. desember 2020 av Glitter

[cilie]

13 timer siden, Glitter skrev:

Pluss den livskrisen jeg er i. Behandler tror den er veldig med på at jeg ikke kommer videre, og det kan ikke fikses med medisiner. Det er jo forsåvidt sant. 

Jeg tror dette gjelder for mange; altså at det er ytre kriser som påvirker veldig. Samtidig kan nok en PF og depresjon gjøre det vanskeligere å takle krisen. Jeg håper du får hjelp av behandlere som har god oversikt og som ser hele bildet. Så håper jeg du kommer deg ut på tur og lar det kun være en «medisin» for hodet. 

[Glitter]

10 timer siden, cilie skrev:

Jeg tror dette gjelder for mange; altså at det er ytre kriser som påvirker veldig. Samtidig kan nok en PF og depresjon gjøre det vanskeligere å takle krisen. Jeg håper du får hjelp av behandlere som har god oversikt og som ser hele bildet. Så håper jeg du kommer deg ut på tur og lar det kun være en «medisin» for hodet. 

Takk. Ja jeg får god hjelp av henne, men har kanskje følt meg litt misforstått i det siste. Men det kan jo være det er jeg som tar feil. Hun vet jo tross alt omtrent alt om meg, men jeg lurer noen ganger på om hun ser seg litt blind på dette med PF, at hun legger for mye av plagene mine over på den. Egentlig stoler jeg helt på henne, men ved forrige innleggelse ble jeg litt sint på henne, og på kvelden ble jeg sint på meg selv for jeg føler ikke jeg har lov til å bli sint på en person som har hjulpet meg så mye og strukket seg så langt for meg. Men hun derimot mener det er helt greit jeg blir sint av og til. At det er sunt, fordi sinne er en følelse jeg er veldig redd for og undertrykker så langt jeg kan. 

Jeg kom meg ut på tur til butikken i går også. Og nå har jeg klart å ikke være destruktiv på 2,5 uker. Sett bort fra at jeg har begynt å spise for lite igjen. Har mange måter å være destruktiv på, men har prøvd å være flink i det siste og ikke bare gi etter for alt. 

[Eva Sofie]

Jeg har to forslag/tanker som det kanskje er verdt å tenke over og ev. foreslå for behandleren din. Den ene krever jo en godkjenning fra de: TMS. Villanda har jo nylig gjennomgått sin 2. runde med TMS. Det er en noe mindre inngripende behandlingsmetode enn ECT som også er forbundet med noe færre bivirkninger etter hva jeg har kunnet lese meg til. TMS testes for tiden ut innen flere fysiske og psykiske lidelser og jeg tror den kan ha et stort behandlingspotensiale.

En annen ting jeg tenker du kan forsøke å gjøre uansett om det skulle bli TMS eller ikke, er å motivere deg selv til å gjøre minst én positiv og lystbetont aktivitet hver dag. Jeg har selv testet dette ut i årsskiftet 2017/2018, og det ga meg en god og varig effekt etter 4-6 uker. Det gjelder med andre ord å ikke gi opp selv om du ikke ser en umiddelbar virkning. Jeg snakket med psykologen min ang. denne metoden i høst, for å begynne på den igjen, og han vektla særlig det å gjøre aktiviteter som jeg selv oppfattet som positive. Målet var med dette å få mer energi og tiltakslyst i hverdagen (dvs. også energi).

[Glitter]

51 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har to forslag/tanker som det kanskje er verdt å tenke over og ev. foreslå for behandleren din. Den ene krever jo en godkjenning fra de: TMS. Villanda har jo nylig gjennomgått sin 2. runde med TMS. Det er en noe mindre inngripende behandlingsmetode enn ECT som også er forbundet med noe færre bivirkninger etter hva jeg har kunnet lese meg til. TMS testes for tiden ut innen flere fysiske og psykiske lidelser og jeg tror den kan ha et stort behandlingspotensiale.

En annen ting jeg tenker du kan forsøke å gjøre uansett om det skulle bli TMS eller ikke, er å motivere deg selv til å gjøre minst én positiv og lystbetont aktivitet hver dag. Jeg har selv testet dette ut i årsskiftet 2017/2018, og det ga meg en god og varig effekt etter 4-6 uker. Det gjelder med andre ord å ikke gi opp selv om du ikke ser en umiddelbar virkning. Jeg snakket med psykologen min ang. denne metoden i høst, for å begynne på den igjen, og han vektla særlig det å gjøre aktiviteter som jeg selv oppfattet som positive. Målet var med dette å få mer energi og tiltakslyst i hverdagen (dvs. også energi).

TMS har jeg aldri hørt om at de har her jeg bor. Synes det virker skikkelig ekkelt siden man ikke får narkose, men skulle vel ha prøvd det hvis jeg hadde hatt mulighet. 

Jeg prøver å gjøre minst en til to ting hver dag, men jeg vet nå ikke hvor lystbetont det er. Å gå tur eller trene er for eksempel noe som ikke gir meg glede lenger. Ikke på denne tiden av året i hvert fall. Det er veldig motivert av mitt ønske om å være tynn, men i det siste har jeg bare regulert det med kostholdet. Jeg starter hver morgen med en kopp kaffe og i helgene en iskaffe. Det er jo lysbetont, men ikke akkurat en aktivitet. Vet egentlig ikke hva det kan være. Som ikke bare er tidsfordriv fordi jeg har så lite å gjøre. Eller slike ting som må gjøres som å ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg har lite inreresser rett og slett. Tror det har med AS-diagnosen å gjøre. Det er i hvert fall en typisk greie med den diagnosen. Men det forsterkes nok av depresjon pluss før jeg knakk sammen for noen år siden så hadde hverdagen min kun handlet om hus, hjem, barn, jobb, utdanning og trening i årevis. Hadde liksom ikke mulighet til å dyrke interesser. Slik har det vært siden jeg var sånn 16 år. 

Endret 9. desember 2020 av Glitter

[Eva Sofie]

7 timer siden, Glitter skrev:

Jeg starter hver morgen med en kopp kaffe og i helgene en iskaffe. Det er jo lysbetont, men ikke akkurat en aktivitet. Vet egentlig ikke hva det kan være. Som ikke bare er tidsfordriv fordi jeg har så lite å gjøre. Eller slike ting som må gjøres som å ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg har lite inreresser rett og slett. Tror det har med AS-diagnosen å gjøre. Det er i hvert fall en typisk greie med den diagnosen. Men det forsterkes nok av depresjon pluss før jeg knakk sammen for noen år siden så hadde hverdagen min kun handlet om hus, hjem, barn, jobb, utdanning og trening i årevis. Hadde liksom ikke mulighet til å dyrke interesser. Slik har det vært siden jeg var sånn 16 år. 

Jeg tenker jo at det å gjøre det hyggelig rundt seg, er en fin egenskap du burde ta vare på og se om du kan utvikle litt til fordi det kan virke dempende på depresjon på lang sikt, men litt uvesentlig/overfladisk og unødvendig der og da. Jeg kjenner en dame som er 20 år eldre enn meg, og jeg imponeres over hvor flink hun er til å gjøre situasjoner trivelige for seg selv. Om hun skal være alene en ettermiddag, gjør hun små tiltak for å pynte når hun skal spise, som en fargerik serviett, tenne et lys, ha på noe fin musikk osv. Eller hvis hun vet hun blir alene en lørdags eller søndags kveld, steller hun seg en kopp med te, finner frem noen kjeks, et pledd og en god bok hun lenge har hatt lyst til å lese.

[Villanda]

På 9.12.2020 den 11.12, Glitter skrev:

TMS har jeg aldri hørt om at de har her jeg bor. Synes det virker skikkelig ekkelt siden man ikke får narkose, men skulle vel ha prøvd det hvis jeg hadde hatt mulighet. 

Jeg prøver å gjøre minst en til to ting hver dag, men jeg vet nå ikke hvor lystbetont det er. Å gå tur eller trene er for eksempel noe som ikke gir meg glede lenger. Ikke på denne tiden av året i hvert fall. Det er veldig motivert av mitt ønske om å være tynn, men i det siste har jeg bare regulert det med kostholdet. Jeg starter hver morgen med en kopp kaffe og i helgene en iskaffe. Det er jo lysbetont, men ikke akkurat en aktivitet. Vet egentlig ikke hva det kan være. Som ikke bare er tidsfordriv fordi jeg har så lite å gjøre. Eller slike ting som må gjøres som å ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg har lite inreresser rett og slett. Tror det har med AS-diagnosen å gjøre. Det er i hvert fall en typisk greie med den diagnosen. Men det forsterkes nok av depresjon pluss før jeg knakk sammen for noen år siden så hadde hverdagen min kun handlet om hus, hjem, barn, jobb, utdanning og trening i årevis. Hadde liksom ikke mulighet til å dyrke interesser. Slik har det vært siden jeg var sånn 16 år. 

TMS er ikke ekkelt i hele tatt! Kjennes ikke alltid noe særlig (men jeg vil jo gjerne kjenne det). En slags prikking. Noen ganger bittelitt vondt bak øye, men ikke noe ø snakke om. De justerer plasseringen hvis det er ubehagelig. Ikke noen kramper. Det nærmeste er når de skal finne rett styrke. Da setter de den på omrpdet som virker motorisk på høyre tommel. De skrur opp til den rykker litt. Og så er styrken på behandlibgen litt mindre enn det. Men detye er heller ikke noe vondt eller 6behagelig.  Det er ingen grunn for å skulle ha narkose. 

Prøver å tenke ut hva jeg kan sammenligne med.., få litt haggel på et lite område av hodet kanskje. 

Jeg merker ingen bivirkninget heller. Hatt min 4. runde nå. Nå går jeg vedlikeholdsbehandling en gang i uka.

Ikke alle steder de har det. Bergen, og var det Trondheim eller lenger nord?

[Glitter]

På 9.12.2020 den 18.54, Eva Sofie skrev:

Jeg tenker jo at det å gjøre det hyggelig rundt seg, er en fin egenskap du burde ta vare på og se om du kan utvikle litt til fordi det kan virke dempende på depresjon på lang sikt, men litt uvesentlig/overfladisk og unødvendig der og da. Jeg kjenner en dame som er 20 år eldre enn meg, og jeg imponeres over hvor flink hun er til å gjøre situasjoner trivelige for seg selv. Om hun skal være alene en ettermiddag, gjør hun små tiltak for å pynte når hun skal spise, som en fargerik serviett, tenne et lys, ha på noe fin musikk osv. Eller hvis hun vet hun blir alene en lørdags eller søndags kveld, steller hun seg en kopp med te, finner frem noen kjeks, et pledd og en god bok hun lenge har hatt lyst til å lese.

Hei. Ble litt sent svar. Har ikke orket å være noe særlig på forum. 

Ja det er nok lurt å prøve å ha det litt hyggelig rundt seg. Jeg har faktisk klart å holde det ryddig siden første søndag i advent. Vanligvis roter jeg veldig og ender med å ta skippertak. Det er mye fordi det er advent og jeg er veldig opptatt av at det skal være litt stemning i huset da. Dessuten har jeg brukt husarbeid til å komme meg mer opp av sofaen. Og hver kveld har jeg tent lys. 

Nå ligger jeg på sofaen litt før jeg skal pakke for å dra på sykehuset. Har heldigvis ikke skjedd noe, men jeg er nær at noe skal skje så drar inn for å forebygge og få en time out før jul. Jula pleier av erfaring å bli veldig tøff og jeg har ikke lyst til å tilbringe ennå en jul på sykehus eller annen institusjon. Har vært på sykehuset i jula to ganger pluss da jeg var i rusbehandling. Siden 2016. I fjor var første året jeg var hjemme, men da kræsjet jeg i romjula og ble innlagt rett etter nyttår. Kanskje jeg klarer å unngå det denne gangen. 

På 11.12.2020 den 23.59, Villanda skrev:

TMS er ikke ekkelt i hele tatt! Kjennes ikke alltid noe særlig (men jeg vil jo gjerne kjenne det). En slags prikking. Noen ganger bittelitt vondt bak øye, men ikke noe ø snakke om. De justerer plasseringen hvis det er ubehagelig. Ikke noen kramper. Det nærmeste er når de skal finne rett styrke. Da setter de den på omrpdet som virker motorisk på høyre tommel. De skrur opp til den rykker litt. Og så er styrken på behandlibgen litt mindre enn det. Men detye er heller ikke noe vondt eller 6behagelig.  Det er ingen grunn for å skulle ha narkose. 

Prøver å tenke ut hva jeg kan sammenligne med.., få litt haggel på et lite område av hodet kanskje. 

Jeg merker ingen bivirkninget heller. Hatt min 4. runde nå. Nå går jeg vedlikeholdsbehandling en gang i uka.

Ikke alle steder de har det. Bergen, og var det Trondheim eller lenger nord?

Jeg synes det høres skikkelig ekkelt ut. Hehe. Men de har det dessverre ikke i nærheten av her jeg bor. Må ta tog i ti timer for å komme til Trondheim og fly til Bergen. Så det utgår nok. 

[Eva Sofie]

På 14.12.2020 den 10.57, Glitter skrev:

Nå ligger jeg på sofaen litt før jeg skal pakke for å dra på sykehuset. Har heldigvis ikke skjedd noe, men jeg er nær at noe skal skje så drar inn for å forebygge og få en time out før jul. Jula pleier av erfaring å bli veldig tøff og jeg har ikke lyst til å tilbringe ennå en jul på sykehus eller annen institusjon.

Lykke til og håper at denne lille timeouten kan hjelpe deg til å komme deg igjennom julen på best mulig måte uten for store vansker.Tenker mye på deg... Jeg var innlagt i jul og nyttår for 6 år siden og fikk ikke lov til å ta permisjon. Julefeiring på psykiatrisk avdeling er triste greier og lite å trakte etter... Litt spesielt når strømmen på sykehuset gikk på nyttårsaften pga. uvær husker jeg og kun enkelte lys virket + alarmsystemet.

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Lykke til og håper at denne lille timeouten kan hjelpe deg til å komme deg igjennom julen på best mulig måte uten for store vansker.Tenker mye på deg... Jeg var innlagt i jul og nyttår for 6 år siden og fikk ikke lov til å ta permisjon. Julefeiring på psykiatrisk avdeling er triste greier og lite å trakte etter... Litt spesielt når strømmen på sykehuset gikk på nyttårsaften pga. uvær husker jeg og kun enkelte lys virket + alarmsystemet.

Tusen takk. Det er merkelig hvor sliten jeg blir av å komme hit. Det er som om kroppen bare faller litt sammen fordi her er det trygt så jeg trenger ikke kjempe like hardt. Men det er kjedelig så klart. I morgen kommer barnevernet på nytt hjemmebesøk og jeg gruer meg så. Håper så inderlig jeg etter det får grønt lys på å få ha de alene igjen. At jeg kan ha mine egne barn på overnatting i jula. Hvis de sier nei så knekker jeg. Alle andre rundt meg mener jeg er skikket til å ha de alene. Og det vet jeg at jeg er. 

Ja det er kjipt å være på sykehus i jul og nyttår. Husker de gangene jeg har sett på raketter fra vinduet i stua. Det er en litt spesiell følelse. 

[Gjest Naana47]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Tusen takk. Det er merkelig hvor sliten jeg blir av å komme hit. Det er som om kroppen bare faller litt sammen fordi her er det trygt så jeg trenger ikke kjempe like hardt. Men det er kjedelig så klart. I morgen kommer barnevernet på nytt hjemmebesøk og jeg gruer meg så. Håper så inderlig jeg etter det får grønt lys på å få ha de alene igjen. At jeg kan ha mine egne barn på overnatting i jula. Hvis de sier nei så knekker jeg. Alle andre rundt meg mener jeg er skikket til å ha de alene. Og det vet jeg at jeg er. 

Ja det er kjipt å være på sykehus i jul og nyttår. Husker de gangene jeg har sett på raketter fra vinduet i stua. Det er en litt spesiell følelse. 

Husker ikke om jeg har sagt det før til deg, men jeg synes at du virker som en ansvarlig mor. Du vet med deg selv at du ikke kan ha barna når du er veldig dårlig, og har også latt far få ha hovedomsorgen. Det finnes faktisk de foreldrene som ikke vil innse at de er for syke til å ta vare på barna sine og som lar dem vokse opp i f. eks rus, vold, og alvorlig psykisk lidelse. Jeg synes at du forskåner barna dine for slike ting, og det er modent gjort av deg. Siden du viser en så god selvinnsikt tror jeg deg så gjerne når du sier at du nå er skikket til å ha barna aleine igjen. 

Håper barnevernet også anser deg som skikket nok til å la barna få overnatte hos deg igjen. Lykke til og god jul!

[Glitter]

3 timer siden, Naana47 skrev:

Husker ikke om jeg har sagt det før til deg, men jeg synes at du virker som en ansvarlig mor. Du vet med deg selv at du ikke kan ha barna når du er veldig dårlig, og har også latt far få ha hovedomsorgen. Det finnes faktisk de foreldrene som ikke vil innse at de er for syke til å ta vare på barna sine og som lar dem vokse opp i f. eks rus, vold, og alvorlig psykisk lidelse. Jeg synes at du forskåner barna dine for slike ting, og det er modent gjort av deg. Siden du viser en så god selvinnsikt tror jeg deg så gjerne når du sier at du nå er skikket til å ha barna aleine igjen. 

Håper barnevernet også anser deg som skikket nok til å la barna få overnatte hos deg igjen. Lykke til og god jul!

Takk for fine ord. Det er sant som du sier. Og jeg har jo fått ha de alene siden april 2019 med et par uker her og der hvor jeg og faren har blitt enig om det, for eksempel etter rus-sprekken i mars. Men så ba jeg og behandler om bistand fra BV nå i vår pga problemer mellom meg og faren og ønske om at rusprøver gikk via de. Da satte de plutselig i gang full undersøkelse og ut av det blå sa de at jeg måtte ha tilsyn fram til de hadde undersøkt ferdig med masse hjemmebesøk og slikt. Uten at det hadde skjedd noe nytt med meg. Det var et slag under beltestedet. Hadde skjønt det om jeg plutselig hadde blitt så dårlig at jeg ikke klarte å skjerme barna, men det har jeg ikke blitt. Så det hele har vært ganske vondt. Jeg er så redd for at de ikke skal se det at jeg er trygg for barna mine og at når jeg er for dårlig så skjermer jeg de. At de kun ser ustabiliteten jeg kan leve i når jeg er hjemme alene. 

Endret 15. desember 2020 av Glitter

[stjernestøv]

38 minutter siden, Glitter skrev:

Takk for fine ord. Det er sant som du sier. Og jeg har jo fått ha de alene siden april 2019 med et par uker her og der hvor jeg og faren har blitt enig om det, for eksempel etter rus-sprekken i mars. Men så ba jeg og behandler om bistand fra BV nå i vår pga problemer mellom meg og faren og ønske om at rusprøver gikk via de. Da satte de plutselig i gang full undersøkelse og ut av det blå sa de at jeg måtte ha tilsyn fram til de hadde undersøkt ferdig med masse hjemmebesøk og slikt. Uten at det hadde skjedd noe nytt med meg. Det var et slag under beltestedet. Hadde skjønt det om jeg plutselig hadde blitt så dårlig at jeg ikke klarte å skjerme barna, men det har jeg ikke blitt. Så det hele har vært ganske vondt. Jeg er så redd for at de ikke skal se det at jeg er trygg for barna mine og at når jeg er for dårlig så skjermer jeg de. At de kun ser ustabiliteten jeg kan leve i når jeg er hjemme alene. 

Snakker du med barna om at du er syk? Tror ikke man klarer å skjerme dem helt, de merker at det er noe. Jeg fikk plutselig streng beskjed da vi var innlagt en plass om at jeg måtte fortelle barna at jeg slet psykisk, men tror de visste det fra før. De reagerte ikke noe særlig på det jeg fortalte, jeg sa jeg var mye redd. Selv om jeg sa det var jeg tryggheten for dem. 

[Glitter]

38 minutter siden, stjernestøv skrev:

Snakker du med barna om at du er syk? Tror ikke man klarer å skjerme dem helt, de merker at det er noe. Jeg fikk plutselig streng beskjed da vi var innlagt en plass om at jeg måtte fortelle barna at jeg slet psykisk, men tror de visste det fra før. De reagerte ikke noe særlig på det jeg fortalte, jeg sa jeg var mye redd. Selv om jeg sa det var jeg tryggheten for dem. 

Ja de vet at jeg har en sykdom, og vi snakker om det regelmessig. På et nivå som er tilpasset dem. Selvsagt blir de påvirket av det, men med skjerming så mener jeg at jeg skjermer de fra å se eller oppleve meg når jeg er svært dårlig. De har aldri sett meg i min ustabilitet. Hittil er det ingen som har mistenkt at jeg er skadelig for dem. Bortsett fra nå når barnevernet har kommet inn igjen og har fått lese alt jeg har slitt med siste par årene. Men det er ikke noe barna har blitt utsatt for, og det har jeg vært veldig nøye med å passe på. Så det er veldig vondt at det plutselig kommer noen å betviler meg. Når jeg i det minste har kunnet vært glad for at jeg har handlet rett ovenfor dem og at de har det trygt hos meg. 

Jeg hadde aldri klart å ha de boende på fulltid. Derfor har de ikke gjort det på fire år dessverre. Men det er noe jeg har vært nødt til å gjøre for å beskytte de fra min sykdom. 

[stjernestøv]

2 minutter siden, Glitter skrev:

Ja de vet at jeg har en sykdom, og vi snakker om det regelmessig. På et nivå som er tilpasset dem. Selvsagt blir de påvirket av det, men med skjerming så mener jeg at jeg skjermer de fra å se eller oppleve meg når jeg er svært dårlig. De har aldri sett meg i min ustabilitet. Hittil er det ingen som har mistenkt at jeg er skadelig for dem. Bortsett fra nå når barnevernet har kommet inn igjen og har fått lese alt jeg har slitt med siste par årene. Men det er ikke noe barna har blitt utsatt for, og det har jeg vært veldig nøye med å passe på. Så det er veldig vondt at det plutselig kommer noen å betviler meg. Når jeg i det minste har kunnet vært glad for at jeg har handlet rett ovenfor dem og at de har det trygt hos meg. 

Jeg hadde aldri klart å ha de boende på fulltid. Derfor har de ikke gjort det på fire år dessverre. Men det er noe jeg har vært nødt til å gjøre for å beskytte de fra min sykdom. 

Jeg syns du gjør en god jobb! BV kan være litt firkantet, det fikk jeg oppleve også. Men jeg hadde ikke barna når jeg var på mitt dårligste, det klarte jeg jo ikke. Når vi var sammen var de i fokus for meg, det innså BV også til slutt. 

[Glitter]

41 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg syns du gjør en god jobb! BV kan være litt firkantet, det fikk jeg oppleve også. Men jeg hadde ikke barna når jeg var på mitt dårligste, det klarte jeg jo ikke. Når vi var sammen var de i fokus for meg, det innså BV også til slutt. 

Ja. Det håper jeg de gjør hos meg også. Helst etter i morgen. Vil jo ha ungene mine litt i jula. 

[stjernestøv]

9 minutter siden, Glitter skrev:

Ja. Det håper jeg de gjør hos meg også. Helst etter i morgen. Vil jo ha ungene mine litt i jula. 

Ja håper du får ha de litt i jula, krysser fingrene for deg ❤️ 

[Glitter]

47 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja håper du får ha de litt i jula, krysser fingrene for deg ❤️ 

Takk.