Rusen av hm (ny forkortelse?)

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på en rus i dag på deler av dagen, ikke lenge men dog. Herlig. Stekte noe jeg ikke visste om var vaffelrøre eller semyliegrøt/-suppe.  Det fungerte så det var nok røre. Følte liksom jeg kunne velge om jeg skulle gå inn i det eller ikke. Jeg ville gå inn i det, litt i alle fall. Bare at jeg skulle sove nok og jeg så for meg legens  tilføying om at jeg skal tenke meg om en ekstra gang før jeg..., noe jeg tenkte på, men husker ikke nå hva jeg ville formidle til hvem, men det var i alle fall noe jeg skulle tenke meg om før jeg gjorde og jeg slo det faktisk nesten fra meg.

Og jeg tenkte på å jogge sent i kveld for å gå mer inn i det. Og jeg tenkte at jeg kan ikke vise eller si det til lege eller sykepleier, for det vil kunne få konsekvenser som ville vekke frykt for depresjon.

Men rusen bare gikk over. Jeg er lenge oppe, men jeg har bare sett TV, ikke vært aktiv verken på den ene eller andre måten.

Skal skal ikke. Dra meg selv inn i det eller trekke meg tilbake? Suget var stort. Uheldigvis eller heldigvis varte det bare noen timer. Nå kan jeg ikke velge. Jeg er ikke der nå at jeg bare kan gå inn i det. Det ble litt for fjernt igjen.

Anonymkode: 75684...0ad

[AnonymBruker]

Hva er hm?

Anonymkode: e0467...b74

[AnonymBruker]

Hypoman? 

Anonymkode: 4d4a2...43c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hypoman? 

Anonymkode: 4d4a2...43c

Ja, det var en forkortelse jeg fant på men jeg er helt rolig nå.

Anonymkode: 75684...0ad

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det var en forkortelse jeg fant på men jeg er helt rolig nå.

Anonymkode: 75684...0ad

Og jeg som trodde litt på at du prøvde å etterligne mine symptomer. Men dette gjelder jo overgangen fra normal til hypomani og ikke overgangen fra hypomani til mani, som var tilfellet med meg. (Ja, hvis du lurer så kan jeg være litt paranoid innimellom )

Anonymkode: e0467...b74

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg som trodde litt på at du prøvde å etterligne mine symptomer. Men dette gjelder jo overgangen fra normal til hypomani og ikke overgangen fra hypomani til mani, som var tilfellet med meg. (Ja, hvis du lurer så kan jeg være litt paranoid innimellom )

Anonymkode: e0467...b74

Hvordan opplever du overgangen fra hypomani til mani? Og fra normal til hypoman, for du er vel først der, eller går du nesten rett fra normal til manisk?

Nei, jeg prøvde ikke å etterligne noe. Det var bare sånn det var. Ønsker meg på en måte inn i den rusen, men jeg er ikke høy nok til å velge nå, det gikk bare over. Kan kanskje ikke velge uansett. Eller.., jeg kunne vært så heldig eller uheldig å klart å holde fast på det og kommet meg inn i det. Da jeg endelig fikk anledning til den joggeturen, var jeg faktisk trett, så da var jeg helt rolig igjen. Men jeg kan ikke for eksempel la vær å sove. Det kan jo slå begge veier, og jeg vet at om jeg skulle føle det helt fint med lite søvn, så fungerer jeg ikke veldig bra da. Det er jo ikke alle jeg har kontakta som er så ille flaut, fordi en del av dem er folk jeg ikke vil se, men en av dem husker jeg at jeg kontakta med et rotete brev der jeg ikke visste mitt eget postnummer og skrev opp to alternativ som hun kunne svare meg på. Hun kan jeg risikere å møte på. Og det kan gjøre det vanskelig, noe jeg innimellom drømmer om. Skjemt meg så ut. Hadde det nå i det minste vært normalt formulert og normalt skrevet, men det gikk veldig fort, mye godt hun forstod det. Hun ville kjenne meg igjen, for jeg har møtt henne flere ganger før, som frisk da.

Det er så merkelig. Jeg har så lyst på den rusen nå. Men jeg får den ikke. Hvordan kan jeg komme i den? Regner med ingen svarer meg på det. Folk tenker nok at det ikke er særlig lurt. Jeg vet jeg har gjort litt pinlige ting, men likevel ønsker jeg meg tilbake dit, det er rart, og det er rart at jeg nå ikke husker hva jeg hadde lyst å skrive til hvem i går, som ordene til min psykiater fikk meg ifra å tenke mer på. "Tenke meg en ekstra omgang før jeg kontakte folk jeg ikke kjenner". Men så har jeg så lyst å komme på det igjen, og skrive det, uten at jeg vet hva det var. Veldig merkelig. Liksom som at jeg driter i om ting jeg gjør er pinlig. Jeg kan tenke at det er bare hypomane ideer og handlinger, at jeg ikke ville gjort det om jeg var nøytral, men jeg bryr meg ikke, vet det ikke er normalt eller at det virker rart, men vil liksom være der at jeg ikke bryr meg. Pussig. Men nå har jeg ingen unormal energi. Men jeg roter med ting, holder ikke orden på tinga mine. Slik starta det sist, at jeg glemte igjen ting, viktige ting, fant dem igjen til slutt da. Hvorfor er det sånn, en vet at det er veldig lite fornuftig og dumt, og så likevel ønsker man seg den tilstanden? Er man allerede på vei inn i den tiltanden når man ønsker seg dit så sterkt?

Anonymkode: 75684...0ad

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan opplever du overgangen fra hypomani til mani? Og fra normal til hypoman, for du er vel først der, eller går du nesten rett fra normal til manisk?

Først vil jeg si at jeg bare har vært diagnostisert manisk 3 ganger i mitt liv med mer enn 10 års mellomrom. Jeg tror det er litt vanskelig (i alle fall for meg) å skille helt klart når hypomani går over i mani. Det er glidende overganger, men noe tar jo overhånd som gjør at jeg vipper over i mani. Tror det er både tanker, følelser og handlinger som blir litt vel voldsomt til forskjell fra hypomani. Det bikker liksom over i galskap da. Hypoman har jeg vært mange ganger og det kan skje plutselig fra helt normal, men også gradvis stigende fra normal. Varighet er alt fra timer til måneder 

Det samme med depresjoner. Kraftige minidepresjoner på noen timer og lengre depresjoner av ukers og måneders varighet. Langvarige depresjoner har jeg opplevd like sjeldent som mani, kanskje 3 ganger. Tror jeg for det meste ligger et sted i mellom hele tida, og det er selvsagt veldig slitsomt og utmattende i lengda. Så ille at jeg ikke vet hvor lenge jeg orker dette. 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan kanskje ikke velge uansett. Eller..,

Nei, jeg tror ikke at man kan ta et aktivt valg om å bli det ene eller det andre. Hos meg styrer det seg selv. 

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har så lyst på den rusen nå. Men jeg får den ikke. Hvordan kan jeg komme i den? Regner med ingen svarer meg på det.

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det sånn, en vet at det er veldig lite fornuftig og dumt, og så likevel ønsker man seg den tilstanden? Er man allerede på vei inn i den tiltanden når man ønsker seg dit så sterkt?

Skjønner kanskje hva du mener. Det var noe i meg som hypoman som ønsket å bli manisk. En veldig rar tilstand å være i. Jeg opplevde det som voldsomme dragende og lokkende krefter, og jeg kan sammenligne det med så mye. F.eks at en er ubehjelpelig kåt og bare lengter etter å få utløp/orgasme. Kåtheten er liksom hypomanien og manien er orgasmen. I siste episode nå var det sånn så og si hele tida. Jeg forsøkte stadig ved selvbehandling/egenmedisinering å slå ned denne "kåtheten", men siden dosene var for lave ble det sånn at jeg mer eller mindre gikk konstant "kåt" og stadig fikk "orgasmer". Og etter utladningen (som fikk meg tilbake til normal eller hypoman) så bygde det seg opp på nytt til jeg fikk ny "orgasme". Sånn holdt det på en stund. Siste episoden nå varte litt over 2 mnd og tok ikke helt slutt før jeg fikk hjelp på sykehuset med riktige medisiner i riktige doser. Jeg ble innlagt for mani, og da tenker de kanskje at jeg var manisk hele tida bare i varierende styrke, ikke vet jeg. Eller så var det sånn at de bare kalte det mani pga at de måtte sette en kode på hvorfor jeg var innlagt. Alt skal jo kodes i dag. Nå er jeg i alle fall helt kvitt det og jeg finnes ikke oppstemt lenger. 

Selv om jeg skriver som om det var et aktivt valg å bli manisk, så var det i realiteten ikke det. Det styrte seg selv og var utenfor min makt. Det kan hende at det finnes metoder en kan bruke for å komme i hypomani, men det vil nok ingen dele med deg, nei

Hypomani er jo ikke farlig for de med BP2, og jeg skjønner at du lengter etter det siden det kan gi en kjærkommen opptur med ekstra energi, glede, osv. Men hypomani kan også være plagsomt og utmattende i lengda. Jeg tror du bør ta dette opp med legen din/behandleren din og forhøre deg om hvordan du skal forholde deg til det. 

Anonymkode: e0467...b74

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg si at jeg bare har vært diagnostisert manisk 3 ganger i mitt liv med mer enn 10 års mellomrom. Jeg tror det er litt vanskelig (i alle fall for meg) å skille helt klart når hypomani går over i mani. Det er glidende overganger, men noe tar jo overhånd som gjør at jeg vipper over i mani. Tror det er både tanker, følelser og handlinger som blir litt vel voldsomt til forskjell fra hypomani. Det bikker liksom over i galskap da. Hypoman har jeg vært mange ganger og det kan skje plutselig fra helt normal, men også gradvis stigende fra normal. Varighet er alt fra timer til måneder 

Det samme med depresjoner. Kraftige minidepresjoner på noen timer og lengre depresjoner av ukers og måneders varighet. Langvarige depresjoner har jeg opplevd like sjeldent som mani, kanskje 3 ganger. Tror jeg for det meste ligger et sted i mellom hele tida, og det er selvsagt veldig slitsomt og utmattende i lengda. Så ille at jeg ikke vet hvor lenge jeg orker dette. 

Nei, jeg tror ikke at man kan ta et aktivt valg om å bli det ene eller det andre. Hos meg styrer det seg selv. 

 

 

Skjønner kanskje hva du mener. Det var noe i meg som hypoman som ønsket å bli manisk. En veldig rar tilstand å være i. Jeg opplevde det som voldsomme dragende og lokkende krefter, og jeg kan sammenligne det med så mye. F.eks at en er ubehjelpelig kåt og bare lengter etter å få utløp/orgasme. Kåtheten er liksom hypomanien og manien er orgasmen. I siste episode nå var det sånn så og si hele tida. Jeg forsøkte stadig ved selvbehandling/egenmedisinering å slå ned denne "kåtheten", men siden dosene var for lave ble det sånn at jeg mer eller mindre gikk konstant "kåt" og stadig fikk "orgasmer". Og etter utladningen (som fikk meg tilbake til normal eller hypoman) så bygde det seg opp på nytt til jeg fikk ny "orgasme". Sånn holdt det på en stund. Siste episoden nå varte litt over 2 mnd og tok ikke helt slutt før jeg fikk hjelp på sykehuset med riktige medisiner i riktige doser. Jeg ble innlagt for mani, og da tenker de kanskje at jeg var manisk hele tida bare i varierende styrke, ikke vet jeg. Eller så var det sånn at de bare kalte det mani pga at de måtte sette en kode på hvorfor jeg var innlagt. Alt skal jo kodes i dag. Nå er jeg i alle fall helt kvitt det og jeg finnes ikke oppstemt lenger. 

Selv om jeg skriver som om det var et aktivt valg å bli manisk, så var det i realiteten ikke det. Det styrte seg selv og var utenfor min makt. Det kan hende at det finnes metoder en kan bruke for å komme i hypomani, men det vil nok ingen dele med deg, nei

Hypomani er jo ikke farlig for de med BP2, og jeg skjønner at du lengter etter det siden det kan gi en kjærkommen opptur med ekstra energi, glede, osv. Men hypomani kan også være plagsomt og utmattende i lengda. Jeg tror du bør ta dette opp med legen din/behandleren din og forhøre deg om hvordan du skal forholde deg til det. 

Anonymkode: e0467...b74

Hypomani er ikke farlig ved bp 2. Tenker ikke jeg heller, men hvorfor vil behandler slå så hardt ned på det.

Anonymkode: 75684...0ad

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hypomani er ikke farlig ved bp 2. Tenker ikke jeg heller, men hvorfor vil behandler slå så hardt ned på det.

Anonymkode: 75684...0ad

Aner ikke 

Anonymkode: 75684...0ad