Sliter med dårlig samvittighet ovenfor barna

[AnonymBruker]

Jeg ble mor tidlig. Barna er voksen.  Den ene klarer seg godt, mens det andre sliter psykisk. Jeg går rundt å sliter med dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke var så god mor for barna. Er redd at et av barna sliter pga oppvekst, og mye krangel / dårlig stemning i hjemmet. Jeg var i et forhold som var vanskelig.  

Noen andre som har slitt med dårlig samvittighet ovenfor sine barn? Hvordan klarte du å legge den til side (om du så klarte)? 

Anonymkode: 957c8...2eb

[AnonymBruker]

Men barna sier at det er andre faktorer som gjør at et av dem sliter. Men jeg sliter med tankene om barndom er grunnleggende til at en person takler dårlig kjærlighetssorg osv. 

Anonymkode: 957c8...2eb

[Eva Sofie]

Jeg tenker at alle foreldre - de aller, aller fleste - går inn i foreldrerollen med en intensjon om å gjøre en god jobb og gi sine barn den beste barndommen de kan få. I blant blir det ikke helt slik man hadde forestilt seg på forhånd. En del lå utenfor din kontroll, f.eks. kan du ikke kontrollere din manns adferd. Og man kan alltids spekulere i om det kunne ha blitt bedre om man gjorde så eller slik istedenfor det man faktisk valgte å gjøre. Men slike spekulasjoner, om "burde" og kunne" er totalt meningsløse - bortkastet energi som mer bryter deg ned enn bygger deg opp. Psykologen min har mer enn én gang nesten tordnet at slike ord som burde og "kunne" skulle ha vært slettet fra ordlisten fordi det ikke gir mening å belaste seg selv med de.

Jeg er ikke forelder selv, men jeg har erfaring med å ha en forelder som ser ut til å påta seg en del skyld og anklage for at h*n ikke fikk gitt tilsynelatende meg en god barndom, men at det gikk bedre med min søster.

Igjen der er det mye som ikke ligger innenfor dennes kontroll. Mye kunne ha vært annerledes dersom jeg ble gitt mer oppmerksomhet og kjærlighet i oppveksten - da hadde jeg kanskje ikke hatt et udekket behov for å bli sett av andre voksne som hadde onde hensikter. Og hadde ikke dét skjedd da jeg var 5 år, kunne kanskje mye vært unngått videre i livet, siden man har lett for å komme i nye lignende opplevelser når en først har vært utsatt for det én gang. Dette kalles reviktimisering og er ikke barnets/offerets skyld, men overgriperne er svært oppmerksomme på å fange opp små signaler på at dette er et sårbart barn, på lik linje som at mobberne finner sine mobbeoffer som i utgangspunktet er sårbare, har dårlig selvtillit, ikke tar igjen, ikke sier ifra til lærerne om det som skjer, tar lett på seg skyld for mobbingen selv osv. Jeg valgte å dele dette for å forsøke å vise deg eksempler.

Jeg forutsetter at du fremdeles ønsker å være en god mor til det beste for dine barn. Min forelder som begraver seg ned i -bitterhet, sinne og negativitet over at h*n ikke klarte å få til livet som h*n gjerne ønsket for meg, er i dag for vanskelig for meg å være sammen med. Min løsning har derfor blitt å ta avstand fra min egen familie, primært pga. denne ene forelderen som ser seg mer tilbake enn fremover. Og jeg tror det er det viktigste du kan gjøre. Se fremover og gjøre det beste for å skape en best mulig relasjon til din datter nå som voksen. Fortiden kan en ikke gjøre noe med annet enn å akseptere den, men  fremtiden kan du forme til det beste for dere begge. Det føles ofte nedverdigende å si et "unnskyld" om en har grunner til det, men det som ofte er viktigere, er at det kan bety så utrolig mye å høre et "beklager for at jeg har gjort feil" for den som har blitt utsatt for urett. Men, dette siste gjelder kun om du har grunner til å beklage noe.

Jeg synes du har vært tøff, som har blitt mor i ung alder. Det kan ikke ha vært enkelt det heller - for på akkurat det punktet er det mange synsere ute og går med mange sprikende meninger. Jeg kjenner flere som har fått barn før de fylte 18 år og ale barna har det blitt folk av...

Jeg håper du får en fin jul - kanskje sammen med dine to døtre?

[Maxlime]

Synes innlegget over var veldig fint. Ellers tror jeg en prat med barna kan gjøre godt. Det virker ikke som om barna legger skyld på deg? Jeg tenker at en samtale med dem kan enten avkrefte at de sliter grunnet oppveksten eller kan gi deg mulighet til å si unnskyld og at du plages av dette. Kanskje kan dere få renset luften og forsones litt, og da få muligheten til å se fremover.

[UtakknemligDiva]

Orket ikke lese hele innlegget ditt Ts, men jeg kan svare til litt av det du skriver. Du er ikke alene om å ha dårlig samvittighet for barna, du er heller ikke den eneste som evt har grunn til å ha det.