"Bare angst", liksom.

[girlinyellow]

Jeg har stort sett angst hver dag, hele dagen. Mesteparten av livet mitt har vært sånn. Nå er det ekstra utfordrende fordi jeg har lite energi i tillegg. Da er det vanskeligere for meg å utfordre meg. Det er liksom ikke så mye styrke å hente. 

Har du noen gode strategier for å mestre angst, eller for å døyve den, eller noe annet?

Mange bruker ofte ordet "bare" foran angst. Personlig synes jeg angst er smertefullt og lammende. It´s the worst.

Jeg utfordrer meg selv ofte. Egentlig daglig. Derfor må jeg vel kunne si at jeg regelmessig eksponeres for en del ting som gir meg angst. Kan ikke si at det har hjulpet noe særlig. Det hjelper kanskje med å "holde meg gående", i det minste. I stedet for å resignere og å isolere meg helt.

Det er spesielt det å møte folk som gir meg angst, og det er mange som vil møtes nå før jul, og i jula. "Stakkars meg som har så mange venninner, og så mye familie jeg må være sammen med". Jeg kan fint tenke rasjonelt, men følelsene mine tilsier at jeg er truet og i fare. Følelsene sier at jeg må komme meg vekk, og at jeg må gjemme meg. Idiot.  

Det er så mange ting jeg må få ordnet før jul, men angsten gjør meg lite produktiv. Hvis jeg får tatt meg sammen og gjort én ting, er jeg helt utmattet etterpå, og de ti andre tingene jeg skulle gjort uteblir. Jeg blir så oppgitt over meg selv. Hvorfor klarer jeg ikke å få kontroll over angsten? 
 

 

[ISW]

Jeg er ganske sliten selv nå i tiden før jul. Ganske høyt arbeidspress og familie som krever sitt mht. julegavehandling (ingen andre som kjører bil) juleforberedelser, osv. Men det jeg merker jeg blir mest sliten av, er ting jeg ikke får gjort. At jeg synes jeg kan bedre men enten ikke rekker gjennom eller lager snarveier hvor resultatet ikke blir like bra. Og da får jeg ofte dårlig samvittighet. Det ligger ikke i min natur å tenke at jeg er bra nok, for jeg vil være best og den beste utgaven av meg selv. Det er slitsomt når man ikke er best 😊 man finner alltid noe man kan levere bedre på.

Nå har jeg ikke lengre så mye angst, men min erfaring er vel at angsten blir mindre plagsom jo mindre sentral den blir i livet. Jeg lærte meg vel å leve som normalt til tross for angsten og i alle fall ikke unngå ting som følge av angst. Da jeg hadde flyskrekk en gang i tiden, tenkte jeg at «normale mennesker flyr, derfor skal jeg også fly» også gjorde jeg det. Jeg elsker vel ikke akkurat adrenalin i kroppen og derfor unngår jeg ting som jeg ikke trenger å gjøre for å være normal (f.eks ekstremsport eller å hoppe i strikk) men jeg lar aldri angsten hindre meg i å leve normalt. 

Endret 15. desember 2020 av ISW

[UtakknemligDiva]

Ja jeg har nok det som kalles angst for jeg kjenner sjelden på ro i kroppen. Men jeg ligger ikke og gjemmer meg hjemme liksom. Jeg har mer angst for hva som vil skje i fremtiden med meg selv og de jeg er glad i og med samfunnet. 
Jeg tenker at angst for spesifikke ting har å gjøre med at du har opplevd noe som har med det gjøre eller det kan ha kommet tilfeldig. Men det jeg har merket er at angsten kan skifte fokus. Jeg har ikke hatt angst for de samme greiene, og det er fordi jeg har skiftet fokus i livet. Så angsten er egentlig bortkastet, for de du har angst for nå er ikke sikkert du har det for i morgen.