Å være de nærmeste pårørende til psykisk syk

[AnonymBruker]

https://mentalhelse.no/aktuelt/psykobloggen/jeg-er-bare-en-mor

Kom over dette.  Er du nær pårørende til en som er psykisk syk?  Eller er du psykisk syk? Hvordan opplever du dette med skyldfølelse/ hva du kunne gjort anderledes osv? 

Jeg er pårørende til en psykisk syk. Jeg har også alltid hatt litt psykiske problemer selv. Så kjenner sidene på begge sider. Både som psykisk syk og som pårørende. 

Anonymkode: 72b57...a2b

[AnonymBruker]

Ja å være på rørende til en som er psykisk syk og det er tungt. Man plages alltid med skyldfølelse, selv om andre sier at man ikke skal. Jeg var/er også psykisk syk selv og tenker at barnet mitt er syk er min skyld. 

Etterhvert slutter folk og spørre hvordan det går med barnet mitt og jeg føler skyldfølelse for at jeg selv er borte fra jobben. Noen på jobben spør, men føler de egentlig ikke vil vite den vonde siden. At man ikke skal klage for nå er man jo "vandt" til og leve med at min barn er psykisk syk. Men man slutter aldri og bekymre seg, selv om man nok har følelser som er andeledes enn på starten av han/hennes sykdom. Men man slutter aldri og håpe og å kjempe for barnet sitt. 

Dessverre påfører samfunnet oss pårørende skam, fordi man alltid skal klare å jobbe 100 prosent ellers er man ikke bra nok. Psykisk sykdom er enda en tabu i samfunnet, man kan jo bare ta seg sammen. Når psykisk sykdom blir diskutert sier alle at ja klart de mener det er viktig og ivareta de psykisk syke og at de må få hjelp. Men når folk møter noen som er psykisk syk viker de unna og unngår tema og føler det er lite forståelse. "Ta deg en tur ut og få litt frisk luft" Bullshit.

 

 

Anonymkode: bcf0e...95b