Hva om du aldri fikk deg kjæreste, kunne du levd et bra liv uten?

[Trine]

Jeg vil ikke ha kjæreste. Jeg har noen venner, men det er sjeldent jeg ser dem. Nå er det ikke noe hundetrening heller, så jeg surrer mest for meg selv. Det er litt sånn at jeg tenker at korona er supert, men det er det jo ikke lov å tenke, eller ihvertfall ikke si høyt. Korona er så klart ikke supert, men å ha minst mulig kontakt med andre mennesker passer meg veldig bra. Jeg har hunder og det er sosialt nok for min del.

[Villanda]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er de mennesker som virker helt psykisk avhengig av å måtte nødt å ha seg en kjæreste, for uten det så er ikke livet noe bra for dem. Men jeg kjenner de som sier at de har et fantastisk bra liv uten kjæreste/ partner.  

Kanskje du som leser dette er i situasjonen : alene uten kjæreste/ partner , eller kanskje du har kjæreste/ partner.  Jeg mener at det er uansett viktig å være sin egen lykkesmed.  

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 26e69...595

Nå har jeg hatt samboer, vet ikke om det teller å ha hatt, eller lue for den del. Det var jeg som ville bryte. Da vannet i begeret begynte å renne over, håpa jeg han skulle ta initiativet, så jeg slapp være den slemme.  Han gjorde ikke det. Sånn sett er det jo min egen, ikke feil, men fortjeneste. Det er helt sant, jeg har ikke angra et sekund. 

Nå har jeg ingen partner, og det er helt ok. Egentlig ser jeg ikke for meg å ha tid. Hva sløser jeg tiden til? Jo.., skole, ikke sløsing da,mye  overtid.., men det er det slutt på. Begge deler

Det ville kanskje vært annerledes om min situasjon ellers var en annen. Jeg er jo så heldig å ha barn, jobb, venner, opphavsfamilie. 

Jeg tenker i alle fall at skal jeg bli sammen med noen, skal den ikke komme rett fra mor eller anna forhold. Ideelt hadde vært en nordsjøarbeider, da hadde jeg fått min alenetid. 🤣

[Worrisome Plenty]

Hver gang ejg har hatt kjæreste har jeg etterhvert opplevd oppblomstring av sykdommen. Så nå er jeg alene på 17 året. Det er helt greit det. Selvfølgelig er det deilig å være forelsket, men det er også en pain in the ass og ha en annen person oppå seg hele tiden.

[AnonymBruker]

8 timer siden, stjernestøv skrev:

En nabo var singel hele livet og klarte seg godt, vi barn i nabolaget var stadig på besøk til han og han tok oss med på turer. Skiturer om vinteren og turer om sommeren, han var en god mann som var veldig glad i barn. Nå er han dement og bor fremdeles alene, mye besøk av hjemmesykepleien og hjemmehjelpen. Kjenner ikke meg igjen, jeg savner han. 

Hørt om de som blir over 100 år  men har allikevel ikke sørget seg til døde selv om de ikke hadde kjæreste   

8 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg har mann og vi har det fint sammen, men jeg håper jo at jeg hadde klart å ha det fint om jeg var singel også.  Nå vil jeg ikke bytte bort raringen min mot noen, men det er jo ikke hans ansvar å gjøre meg lykkelig - det er helt og holdent mitt eget ansvar. Men det er klart - det er koselig å gjøre små ting for hverandre i hverdagen, ting man vet at den andre setter pris på.  

Ja, det er jo litt kjipt å tenke på at vi skulle være fullstendig avhengig av å måtte ha en kjæreste for hvis ikke så ville alt gå til grunne.... . Er viktig å være lykkelig med seg selv uavhengig av hva man har. 

Anonymkode: 26e69...595

[Eva Sofie]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke har jobb og familie er det ikke lett.

Anonymkode: 5249b...193

Nei, men du får heller ingen kjæreste av å være inne i din egen leilighet store deler av døgnet år ut og år inn. Det bør si seg selv for de fleste. For å få seg en kjæreste, må man faktisk utsette seg for det ubehaget (for mange) å være sosial og f.eks. oppsøke de sosiale arenaer som Anonym bruker 986 nevner: "Noen ganger tror jeg at det å ha gode venner eller et fast møtested med andre ( forening, kirkesamfunn, jobb, felles aktivitet, idrett osv ) er like viktig som kjæreste. Hvis man ikke finner en livsledsager så jobb aktivt med å finne venner eller et møtested med andre mennesker. Og plutselig dukker det kanskje opp en kjæreste også." Dette kan jeg virkelig ikke si meg mer enig i. Jeg vil gjerne legge til at i organisasjonsarbeid eller politisk arbeid, trenger du ikke eksponere deg selv som person, men mer fronter saker du interesserer deg for og brenner for og ønsker å gjøre noe med for å skape en endring eller gjøre noe positivt for andre mennesker.

Og, som jeg (også) har gjentatt til det uendelige her, man er selv ansvarlig for å skape seg sitt eget liv, også om man er ensom/alene og uten jobb. Det er likevel mulig å holde på daglige rutiner, ha et fast døgnmønster, opprettholde jevnlige måltider, ha meningsgivende aktiviteter for seg selv osv. Vi mennesker har lett for å falle inn i en autopilot og tenke at "situasjonen er fastlåst", men den som kan og må gjøre noe med sin egen situasjon, er faktisk deg selv... Så enkelt og så vanskelig på samme tid.

Endret 20. desember 2020 av Eva Sofie

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, men du får heller ingen kjæreste av å være inne i din egen leilighet store deler av døgnet år ut og år inn. Det bør si seg selv for de fleste. For å få seg en kjæreste, må man faktisk utsette seg for det ubehaget (for mange) å være sosial og f.eks. oppsøke de sosiale arenaer som Anonym bruker 986 nevner: "Noen ganger tror jeg at det å ha gode venner eller et fast møtested med andre ( forening, kirkesamfunn, jobb, felles aktivitet, idrett osv ) er like viktig som kjæreste. Hvis man ikke finner en livsledsager så jobb aktivt med å finne venner eller et møtested med andre mennesker. Og plutselig dukker det kanskje opp en kjæreste også." Dette kan jeg virkelig ikke si meg mer enig i. Jeg vil gjerne legge til at i organisasjonsarbeid eller politisk arbeid, trenger du ikke eksponere deg selv som person, men mer fronter saker du interesserer deg for og brenner for og ønsker å gjøre noe med for å skape en endring eller gjøre noe positivt for andre mennesker.

Og, som jeg (også) har gjentatt til det uendelige her, man er selv ansvarlig for å skape seg sitt eget liv, også om man er ensom/alene og uten jobb. Det er likevel mulig å holde på daglige rutiner, ha et fast døgnmønster, opprettholde jevnlige måltider, ha meningsgivende aktiviteter for seg selv osv. Vi mennesker har lett for å falle inn i en autopilot og tenke at "situasjonen er fastlåst", men den som kan og må gjøre noe med sin egen situasjon, er faktisk deg selv... Så enkelt og så vanskelig på samme tid.

Noen har en sykdom som gjør at de ikke klager fungere sammen med andre. Da blir det som det blir.

Anonymkode: 5249b...193

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen har en sykdom som gjør at de ikke klager fungere sammen med andre. Da blir det som det blir.

Anonymkode: 5249b...193

Om man er så syk at det ikke er mulig å tilpasse seg sånn noenlunde en eller annen sosial arena blant det mangfoldet som finnes (Ref. Eva Sofies innlegg som ble kommentert), har man trolig heller ikke en opplevelse av at ensomhet er et problem. 

Anonymkode: cea11...2f9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om man er så syk at det ikke er mulig å tilpasse seg sånn noenlunde en eller annen sosial arena blant det mangfoldet som finnes (Ref. Eva Sofies innlegg som ble kommentert), har man trolig heller ikke en opplevelse av at ensomhet er et problem. 

Anonymkode: cea11...2f9

Det vet du ingen ting om. Ellers er besserwissere noe av det mest irriterende som finnes.

Anonymkode: 5249b...193

[AnonymBruker]

Jeg er dessverre så psykisk dårlig at jeg ikke er istand til å ha verken kjæreste eller venner. 

Anonymkode: 7263e...d75

[laban]

Jeg var alene til jeg var ganske så voksen, og syntes ikke livet mitt var dårlig eller meningsløst da. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det vet du ingen ting om. Ellers er besserwissere noe av det mest irriterende som finnes.

Anonymkode: 5249b...193

Jeg har i hvert fall en del erfaring i å trosse sosial angst og stå i ubehag. Og tidvis selvinnsikt nok til å dra meg selv ut av offerrollen og ta tak.

Livet er ikke bare lett for noen, selv om utfordringene er ulike. 

Anonymkode: cea11...2f9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i hvert fall en del erfaring i å trosse sosial angst og stå i ubehag. Og tidvis selvinnsikt nok til å dra meg selv ut av offerrollen og ta tak.

Livet er ikke bare lett for noen, selv om utfordringene er ulike. 

Anonymkode: cea11...2f9

Mange her har tunge diagnoser som schitzofreni og autisme. Da er det ganske vanskelig.

Anonymkode: 7cd1a...5f6

[AnonymBruker]

4 timer siden, laban skrev:

Jeg var alene til jeg var ganske så voksen, og syntes ikke livet mitt var dårlig eller meningsløst da. 

Godt å høre at flere kan si det samme som jeg sier. Man kan ha det bra alene også. Noen trives godt alene og. 

Jeg husker at jeg hadde tider i livet mitt der jeg ville være som mange andre: ha mange venner/ finne kjæreste osv osv. Jeg var hele tiden på søk. Men så kom jeg tilslutt fram til at jeg ikke orket å være konstant på søk. Og kom fram til at venner og kjæreste var ikke så viktig at jeg ville ofre hele livet mitt for å finne det. Men da jeg sluttet å lete så fant jeg en kjæreste. Men jeg skulle virkelig klart å leve lykkelig alene også. Livet mitt skulle ikke vært knust av mangel på kjæreste/ venner. 

Anonymkode: 26e69...595

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange her har tunge diagnoser som schitzofreni og autisme. Da er det ganske vanskelig.

Anonymkode: 7cd1a...5f6

Det er for noen vanskeligere å være sosial.  Jeg er helt enig i det. Og det er ikke en fasit for alle at man er nødvendigvis lykkeligere sammen med noen. Det er drømmen for de fleste å ha en kjæreste/ familie/ venner men vi får ikke alltid alt som vi ønsker heller. 

Anonymkode: 26e69...595

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er dessverre så psykisk dårlig at jeg ikke er istand til å ha verken kjæreste eller venner. 

Anonymkode: 7263e...d75

Hm.., dette går jo igjen, for psykisk syk, for psykisk syk. Får inntrykk av at du bare har resignert. Som offer for den psykiske sykdommen. Hva har du prøvd for å bli bedre?

Ønsker du venner? Hvordan skulle du ønske livet ditt var?

Anonymkode: bbd01...02d

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm.., dette går jo igjen, for psykisk syk, for psykisk syk. Får inntrykk av at du bare har resignert. Som offer for den psykiske sykdommen. Hva har du prøvd for å bli bedre?

Ønsker du venner? Hvordan skulle du ønske livet ditt var?

Anonymkode: bbd01...02d

Det gjelder å finne seg et liv utifra sine egne forutsetninger og hva som er best for ens situasjon. 

Anonymkode: 26e69...595

[Villanda]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gjelder å finne seg et liv utifra sine egne forutsetninger og hva som er best for ens situasjon. 

Anonymkode: 26e69...595

Helt enig! Og sånn tenker jeg, eller forsøker i allefall, jeg å tenke om andre, om jeg skulle være sint eller lei meg pga noe andre sier eller gjør: De gjør sitt beste ut fra SINE forutsetninger. 

Ja, alle må finne hva som er best for en. Jeg klarer meg fint alene nå. Er jeg tålmodig nok dukker kanskje nordsjøarbeideren opp, etter at en hel haug har fått koronavaksine. Neida, han dukker ikke bare opp, jeg må selvsagt gå ut i verden og se meg rundt. Men kanskje senere, kanskje senere..

Endret 20. desember 2020 av Villanda

[AnonymBruker]

På 19.12.2020 den 8.42, AnonymBruker skrev:

Det er de mennesker som virker helt psykisk avhengig av å måtte nødt å ha seg en kjæreste, for uten det så er ikke livet noe bra for dem. Men jeg kjenner de som sier at de har et fantastisk bra liv uten kjæreste/ partner.  

Kanskje du som leser dette er i situasjonen : alene uten kjæreste/ partner , eller kanskje du har kjæreste/ partner.  Jeg mener at det er uansett viktig å være sin egen lykkesmed.  

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 26e69...595

Jeg kjenner ingen som liker å være singel og venneløs. Alle trenger noen. Noen er kanskje mer selvstendige, sære og foretrekker å ha mange venninner/kompiser de møter flere ganger i uka/måneden og får sitt påfyll og behov dekket der. Andre har nære og spesielle bånd til besteforeldre, foreldre, søsken, tanter, onkler og tantebarn. Noen liker å jobbe med mennesker og delta frivillig og får godt utbytte der. Noen er personer som liker best å være mye alene, men får det nødvendigste påfyllet blant medelever og kollegaer. Andre foretrekker å være mest rundt dyra sine. Andre igjen foretrekker kjæresten, langvarig ekteskap og egne barn.

Jeg er en person som er på den plassen i livet at jeg foretrekker et langvarig samboerskap med barn. Det er vanskelig med vennskap og familie som voksen, da de heller er opptatt med sitt og man er ofte ensom. Dyr har jeg ikke lov, plass eller økonomi til å ha, men det gav meg utrolig mye da jeg hadde hund og drev med hest. Skole er det slutt på, og jeg er usikker på om jeg i det hele tatt har mulighet til å jobbe igjen. På fritidsaktiviteter og sånne andre steder har jeg dårlige erfaringer med og har traumer fra, derfor er ikke det aktuellt, mm mindre det er noe mannsdominert der jeg kan treffe en potensiell mann. Jeg har heller aldri hatt særlig med venninner og har vansker for å skaffe det, ofte opplever jeg at andre jenter er misunnelige og fiendtlige mot meg og ikke så mye positivt å ha i livet og samle på.

Menn er de eneste jeg har noe positiv erfaring med. Mine bestevenner var menn som inkluderte meg og sånn traff jeg flere av eksene mine. Dyr er også noe som gir meg noe, men som sagt ikke er mulig nå. Jeg er som sagt litt ulykkelig om dagen da jeg ikke får oppfyllt mine behov og ønsker. De gangene jeg har hatt seriøse forhold så har jeg vært lykkelig, men alle andre relasjoner tapper meg og gjør meg ulykkelig.

Anonymkode: a1cb4...aa2

[AnonymBruker]

På 20.12.2020 den 18.07, AnonymBruker skrev:

Mange her har tunge diagnoser som schitzofreni og autisme. Da er det ganske vanskelig.

Anonymkode: 7cd1a...5f6

Har selv en slags autisme diagnose, men det har ikke hindret meg i å ta initiativ eller tak. Men det er det å opprettholde relasjonen og få den dyp og stabil som er klin umulig. Og alle relasjoner er gode og spennende i førsten, så blir det bare slit og veldig dårlige sider kommer fram i folk og alt blir bare negativt hele veien. Man kommer heller ingen vei når man selv ønsker å jobbe og løse problemene sammen med noen, men de vil aldri og gir f eller bare vil fortsette i samme spor. 
 

Jeg selv har også en del erfaring som en annen skrev over her om å stå i mye ubehag og dårlige ting. Jeg har hatt masse nederlag i livet på de fleste plan. Jeg sliter såpass etter mange nederlag, at det blir et lite problem når jeg prøver å date. Man føler at man er et lite verdig menneske og fæl person etter de erfaringene jeg sitter med.
 

Jeg vet ikke hvor normalt det er å ha mange forhold bak seg og vært med mange menn og det aldri har vært gjensidig kjærlighet og lyst der når man er i tyveårene. Men jeg hører bare om de som har lange og gode forhold med barn, og de som aldri har hatt kjæreste og sex. Jeg orker bare ikke flere nederlag. Jeg skjønner bare ikke hvorfor vi skal ha et dårligere liv enn alle andre? Er mange med masse andre skavanker der ute som får mann og barn glatt. Synes samfunnet burde gi mer plass og aksept til oss også. 

Anonymkode: a1cb4...aa2

[AnonymBruker]

På 20.12.2020 den 14.50, AnonymBruker skrev:

Jeg har i hvert fall en del erfaring i å trosse sosial angst og stå i ubehag. Og tidvis selvinnsikt nok til å dra meg selv ut av offerrollen og ta tak.

Livet er ikke bare lett for noen, selv om utfordringene er ulike. 

Anonymkode: cea11...2f9

Hva slags ubehag stod du i? Har du feks prøvd å lete etter en du kan få et bra samliv med og få barn med i i flere år og fått masse avslag og drit? For det virker som om de fleste damer bare kan velge og vrake i menn de kan få barn og ekteskap med. Min sjanse er lik null.

Anonymkode: a1cb4...aa2