Er dere åpne til venner/familie/kolleger om hvilke utfordringer dere har?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått diagnosen bipolar 1, og føler for å holde det hemmelig for alltid. De aller nærmeste vet, men ingen venner osv. jeg føler en skam.. det er jo en alvorlig diagnose. Er så redd for å bli sett på annerledes enn før av folk jeg kjenner. Er redd det sprer seg, og blir en «snakkis». 
Men så kjenner jeg at jeg burde drite i det, leve mitt liv og bare være den jeg ER. 
har begynt på medisiner og føler meg mer og mer stabil og som meg selv for hver dag som går. 

Anonymkode: 535a4...fdd

[Maxlime]

Mine nærmeste vet det, men ikke mer perifere kolleger og bekjente. Jeg tenker at hvis folk ser annerledes på deg, så er de kanskje ikke verdt å ha så nære?

[stjernestøv]

Min mann og barn vet det og noen venner, ellers vil jeg ikke plage resten av familien og mine foreldre med det. Men alle vet at jeg sliter psykisk. 

[AnonymBruker]

Venner har jeg ikke fordi jeg er så psykisk syk, men familien min har alltid visst om diagnosen min. 

Anonymkode: a7331...1c4

[emilie321]

Ja, jeg er åpen om det. Stort sett så har det vært positivt, men har opplevd negative kommentarer. 

 

[Villanda]

Åpen. Noen i fam. vet. Ikke dem jeg ikke omgås. Mine venner og de fleste kollegaer vet. Trur jeg snakker om det på jobb som om det var hvilken som helst sykdom. Men de ble jo kjent med friske meg først.  Ikke behandla meg annerledes. Noen åpner seg tilbake.

[Marye]

Jeg holdt det meste hemmelig 

helt til jeg fikk manisk psykose og ringte rundt til alle og informerte om situasjonen min

skulle ønske psykehuset hadde nektet meg dette

[Glitter]

Nær familie vet og venner vet. Er ellers ikke noe jeg er åpen om. Folk vet jeg er syk ja, men jeg forteller ikke noe om det. 

[AnonymBruker]

De vet, men er utrolig vondt når ingen forstår eller støtter særlig opp. Føler meg lite verdt. Folk behandler en helt annerledes når man sliter og mye bedre når man har alt på stell. Skjønner ikke hva jeg har gjort for å fortjene å ha kjipe folk rundt meg som ikke bryr seg. Selv bryr jeg meg mye om de rundt meg.

Anonymkode: 5eb82...f80

[Soletti]

Ingen vet det nei, tror ikke det går. Det er så mye fokus på enkelte personlighetsforstyrrelser at mange ikke vet at det finnes andre typer som absolutt ikke er intressert i å hverken skade, utnytte eller driver noen slags psykisk terror. Nei, det kan jeg ikke snakke om men jeg er ikke redd for å si at jeg har depresjoner, angst og ting som kan låse seg i fht sosiale ting.

[AnonymBruker]

Jeg ville ventet med å si noe helt til du er 100% trygg på personen du skal fortelle det til. Og/eller denne personen har lært deg å kjenne som den du er. En psykiatrisk  diagnose kan fort skape fordommer og feil bilde av hvem du er pga mangel på kunnskaper og feiloppfatninger.

Anonymkode: 73918...450

[UtakknemligDiva]

Mamma og mine søsken vet om diagnosene. Mammas eks også. Blir ikke behandlet annerledes av den grunn. Men mammas eks kan kanskje se litt ned på meg ja. Vedkommende elsker å etterligne meg og skal hele tiden fortelle meg at min plan er lite lønnsom hvis jeg setter i gang med noe i livet. 
 

Ellers føler jeg ikke for å si det til alt og alle. 2 av diagnosene mine går greit fordi de er «vanlige», men den tredje (gjett hvilken da!) er jeg mer redd for. Føler folk tror man har en psykisk utviklingshemming, blir behandlet lite myndig osv. 

[Worrisome Plenty]

Familien vet om diagnosen ja. Jeg snakker dog ikke psykdomsprat med de. Venner har jeg ikke. Og ellers er jeg ikke åpen nei. Spør noen meg om hva jeg jobber med, så lyver jeg de rett opp i trynet. Jeg sier ikke jeg er ufør, for så å få spørsmål om hvorfor. Dessuten vil jeg nok tro mange merker det på meg, at jeg ikke er helt normal. Dette fordi jeg noen ganger har store problemer med å snakke med folk, type vanlig naboprat. Jeg kan helt miste ordene og bli stum.