Gå til innhold

Psykisk helse: hvordan har du det?


Anbefalte innlegg

Jeg har aldri fått noen "skikkelige diagnoser " annet enn hypokonder/ nevrose/ angst for ca 20 år siden.  Men ellers så har jeg slitt med angst / noe som jeg tror er OCD i alle år etter.  Noe som kan være ganske så plagsomt. Har ikke orket å ta det mer opp med leger for jeg har følt meg avvist og dum når jeg har forsøkt å ta det opp. 

Men jeg har det i dag ganske bra. Jeg forsøker å gjøre det beste ut av livet mitt. Er blitt flinkere til å se positivt på livet. 

Hva med deg? Hvordan er din psykiske helse? 

 

Anonymkode: 5d727...351

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/458514-psykisk-helse-hvordan-har-du-det/
Del på andre sider

Fortsetter under...

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker på om mer åpenhet om psykisk helse kan stanse selvmord? 

Det tror jeg ikke. Selvmord vil alltid forekomme på samme måte som død følger kreft. For de mest uheldige av oss, de som har fått de verste lidelsene, er selvmord nødutgangen. Men samtidig har jeg også opplevd mange som sier at de orker å leve litt til fordi de vet at denne nødutgangen finnes.

3 minutter siden, kupton skrev:

Det tror jeg ikke. Selvmord vil alltid forekomme på samme måte som død følger kreft. For de mest uheldige av oss, de som har fått de verste lidelsene, er selvmord nødutgangen. Men samtidig har jeg også opplevd mange som sier at de orker å leve litt til fordi de vet at denne nødutgangen finnes.

Jeg tror selv at mer åpenhet ikke vil hjelpe alle. 

Anonymkode: 5d727...351

3 minutter siden, kupton skrev:

Det tror jeg ikke. Selvmord vil alltid forekomme på samme måte som død følger kreft. For de mest uheldige av oss, de som har fått de verste lidelsene, er selvmord nødutgangen. Men samtidig har jeg også opplevd mange som sier at de orker å leve litt til fordi de vet at denne nødutgangen finnes.

Slik har jeg tenkt en del. Ikke like ofte nå lenger. Ikke fordi jeg har det så mye bedre, men fordi jeg har jobbet med å prøve å innfinne meg med at jeg ikke kan ta den utveien av hensyn til mine barn. Likevel så har det vært en trøst å vite at jeg kan hvis jeg vil. 

Akkurat nå, Glitter skrev:

Slik har jeg tenkt en del. Ikke like ofte nå lenger. Ikke fordi jeg har det så mye bedre, men fordi jeg har jobbet med å prøve å innfinne meg med at jeg ikke kan ta den utveien av hensyn til mine barn. Likevel så har det vært en trøst å vite at jeg kan hvis jeg vil. 

Jeg er for redd døden til å ta en slik utvei. Men det sies at Ari var redd døden.... og han tok allikevel den utvei så blir ikke helt klok på tankene til en med selvmordstanker. Men er man psykisk syk så er det slik. Tankene er ikke som når man er bortimot noenlunde frisk.  Jeg vil kalle meg bortimot nesten frisk. Har ingen selvmordstanker men har plagsomme kontroll-tanker der jeg må kontrollere om at en del ting er bra ofte. Og de er plagsomme. Men har ingen selvmordstanker. 

Anonymkode: 5d727...351

Annonse

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er for redd døden til å ta en slik utvei. Men det sies at Ari var redd døden.... og han tok allikevel den utvei så blir ikke helt klok på tankene til en med selvmordstanker. Men er man psykisk syk så er det slik. Tankene er ikke som når man er bortimot noenlunde frisk.  Jeg vil kalle meg bortimot nesten frisk. Har ingen selvmordstanker men har plagsomme kontroll-tanker der jeg må kontrollere om at en del ting er bra ofte. Og de er plagsomme. Men har ingen selvmordstanker. 

Anonymkode: 5d727...351

Jeg er også redd for hvordan det er å være død, men har likevel prøvd å dø og har nesten klart det. Fordi det er så vondt å leve. Men siden jeg har prøvd og ikke klart det, så har terskelen for å prøve på nytt blitt mye større. Pluss jeg har fått øynene ordentlig opp på hvor viktig jeg er for ungene mine. Jeg er ikke så ubetydelig som jeg har gått rundt og ment ganske lenge. 

9 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg er også redd for hvordan det er å være død, men har likevel prøvd å dø og har nesten klart det. Fordi det er så vondt å leve. Men siden jeg har prøvd og ikke klart det, så har terskelen for å prøve på nytt blitt mye større. Pluss jeg har fått øynene ordentlig opp på hvor viktig jeg er for ungene mine. Jeg er ikke så ubetydelig som jeg har gått rundt og ment ganske lenge. 

Ja, ungene og familien din vil garantert få det svært tungt om noe skjedde deg. Fint at du tenker på det. 

Jeg er selv redd for at en i familien kan komme til å begå selvmord. Men vedkommende er under behandling pg jeg håper på at vedkommende aldri kommer til å finne på noe slikt. For det ville vært skikkelig vondt for resten av livet for oss som sitter igjen. Men vedkommende sier at han har ikke tenkt på å gjøre det selv om han sliter. 

Anonymkode: 5d727...351

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva med deg? Hvordan er din psykiske helse? 

Min er ikke spesielt bra. Mangler livsglede og sliter med depresjon. Vurderer å flytte hjem til M for å klare meg. 

Men selvmord sitter langt inne, jeg er ikke redd for døden, men jeg redd for smerter ifm selvmord.

Åpenhet eller ikke åpenhet tror jeg ikke har så mye å si. Personer vil fortsette å ta sitt eget liv. Da er det viktigere å bruke ressurser på å hjelpe folk. 

Anonymkode: e583e...328

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min er ikke spesielt bra. Mangler livsglede og sliter med depresjon. Vurderer å flytte hjem til M for å klare meg. 

Men selvmord sitter langt inne, jeg er ikke redd for døden, men jeg redd for smerter ifm selvmord.

Åpenhet eller ikke åpenhet tror jeg ikke har så mye å si. Personer vil fortsette å ta sitt eget liv. Da er det viktigere å bruke ressurser på å hjelpe folk. 

Anonymkode: e583e...328

Men hva er årsaken til at dere sliter? Er det barndommen? Noe dere har opplevd? Eller vet dere ikke årsaken? 

Jeg tror at min årsak er en medfødt sårbar personligheten samt litt opplevelser fra barndommen. Men egentlig så klarer jeg meg ganske bra. Har blitt flinkere å finne positive tanker og energi.  

Anonymkode: 5d727...351

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er årsaken til at dere sliter? Er det barndommen? Noe dere har opplevd? Eller vet dere ikke årsaken? 

Jeg tror at min årsak er en medfødt sårbar personligheten samt litt opplevelser fra barndommen. Men egentlig så klarer jeg meg ganske bra. Har blitt flinkere å finne positive tanker og energi.  

Anonymkode: 5d727...351

Kombinasjon, skilsmissebarn tror jeg har hatt mye å si. Arv/gener også, da både min søster og bror har hatt depresjoner.

Er 47 år nå, så det har pågått en stund. Jeg hadde de samme tankene for 20 år siden. 

Akkurat nå jobbusikkerhet og en bror som ikke vil ha noe med andre i familien å gjøre.

Jeg har lett for å tenke negative tanker og at det verste skjer. Der må jeg bli flinkere, tenke positive tanker. 

Endret av Sol1973
3 timer siden, kupton skrev:

Det tror jeg ikke. Selvmord vil alltid forekomme på samme måte som død følger kreft. For de mest uheldige av oss, de som har fått de verste lidelsene, er selvmord nødutgangen. Men samtidig har jeg også opplevd mange som sier at de orker å leve litt til fordi de vet at denne nødutgangen finnes.

Jeg synes det er veldig trist at så mange har det så vondt at de ikke orker å leve. Men til å være så mye psykiske lidelser i Norge, synes jeg det er oppsiktsvekkende lite selvmord. Man kan jo si at de fleste psykiske lidelser har ganske lav dødelighet, men høyt symptomtrykk? 

Noen selvmord forstår jeg, andre forstår jeg ikke. Et eksempel i sistnevnte kategori var jo Tim Bergling («Avicii»). En av verdens mest vellykkede og populære mennesker. Skjønner at han levde under et ekstremt press, men samtidig sliter jeg med å forstå at det ikke hadde vært en bedre løsning å legge inn årene karrieremessig som mange før han har gjort eller ta en pause og bare leve et godt liv på renomme og oppsparte midler, enn å ta livet sitt. Jeg ville tro vedkommende hadde tilstrekkelig kognitiv funksjon til å se det. Ofte tenker jeg selv at jeg etterhvert skal ta en jobb med mindre press og resultatansvar, og mer menneskelig mening, når den tid kommer. 

Endret av ISW

Annonse

47 minutter siden, ISW skrev:

Men til å være så mye psykiske lidelser i Norge, synes jeg det er oppsiktsvekkende lite selvmord. Man kan jo si at de fleste psykiske lidelser har ganske lav dødelighet, men høyt symptomtrykk? 

Enig, men tror det kan henge sammen med at det er praktisk vanskelig og vondt å ta sitt eget liv. Det krever mye å ta sitt eget liv. Jeg har aldri prøvd det, selv om jeg har tenkt på det. 

Men mennesker har et sterkt iboende ønske om å leve. Tenker på flyktninger nå i moria leiren, lever under forferdelig forhold, men med ønske om å leve og få et bedre liv. Eller rusmisbrukere og andre som lever på gata. De tar heller ikke selvmord. 

 

Endret av Sol1973

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...