Spiseforstyrrelser og blodprøver

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke legen tar meg på alvor, men jeg er redd for å ta det opp med henne fordi jeg ikke vil fremstå som en dramaqueen. Jeg har hatt spiseforstyrrelser i over 10 år, vekslet mellom anoreksi og bulimi. Nå er jeg definitivt mest anorektisk og går ned i vekt, men jeg har også begynt å kaste opp det lille jeg spiser. Har fortalt dette til legen min, men det virker ikke som hun synes det er noen big deal. Dette gjør meg veldig usikker, for den forrige fastlegen min ville ha blodprøver ukentlig når jeg var i denne fasen med lite mat/oppkast/overtrening. Men nå lurer jeg på om det var den forrige legen som var overhysterisk eller om min nåværende fastlege er sløv? 

Kroppen føles veldig svak, jeg er svimmel og det føles ofte som jeg skal besvime. Får også mye kramper i legger, lår og armer. Men jeg vet ikke, kanskje jeg bare overreagerer. Jeg har oppfølging hos fastlegen ukentlig, men vi snakker mest om andre ting. Føles helt feil av meg å mase om blodprøver, men samtidig er jeg ganske bekymra for helsa mi. Den forrige fastlegen var nær å legge meg inn når jeg var på dette stadiet sist. Fikk kjøreforbud og greier. Derfor blir jeg så usikker når min nåværende fastlege ikke reagerer. Men jeg er redd jeg blir oppfattet som oppmerksomhetssyk hvis jeg skal be om blodprøver/somatisk oppfølging. 

Hvor ofte bør man egentlig følges opp med veiing/blodprøver når det er snakk om anoreksi med mye trening og oppkast daglig? Jeg er kanskje for hysterisk, jeg vet ikke. Sorry for langt innlegg, jeg er bare veldig forvirra, bekymra og usikker (og ja, jeg ønsker å bli frisk, men er i en vanskelig periode nå. Jobber med saken).

Anonymkode: 000ef...1a9

[AnonymBruker]

Spørs vel hva bmien din er. Er du alvorlig undervektig burde han jo definitivt følge opp. 

Anonymkode: 031e7...a0d

[Villanda]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Spørs vel hva bmien din er. Er du alvorlig undervektig burde han jo definitivt følge opp. 

Anonymkode: 031e7...a0d

Tipper andre forhold også har en del å si. 

[frosken]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler ikke legen tar meg på alvor, men jeg er redd for å ta det opp med henne fordi jeg ikke vil fremstå som en dramaqueen. Jeg har hatt spiseforstyrrelser i over 10 år, vekslet mellom anoreksi og bulimi. Nå er jeg definitivt mest anorektisk og går ned i vekt, men jeg har også begynt å kaste opp det lille jeg spiser. Har fortalt dette til legen min, men det virker ikke som hun synes det er noen big deal. Dette gjør meg veldig usikker, for den forrige fastlegen min ville ha blodprøver ukentlig når jeg var i denne fasen med lite mat/oppkast/overtrening. Men nå lurer jeg på om det var den forrige legen som var overhysterisk eller om min nåværende fastlege er sløv? 

Kroppen føles veldig svak, jeg er svimmel og det føles ofte som jeg skal besvime. Får også mye kramper i legger, lår og armer. Men jeg vet ikke, kanskje jeg bare overreagerer. Jeg har oppfølging hos fastlegen ukentlig, men vi snakker mest om andre ting. Føles helt feil av meg å mase om blodprøver, men samtidig er jeg ganske bekymra for helsa mi. Den forrige fastlegen var nær å legge meg inn når jeg var på dette stadiet sist. Fikk kjøreforbud og greier. Derfor blir jeg så usikker når min nåværende fastlege ikke reagerer. Men jeg er redd jeg blir oppfattet som oppmerksomhetssyk hvis jeg skal be om blodprøver/somatisk oppfølging. 

Hvor ofte bør man egentlig følges opp med veiing/blodprøver når det er snakk om anoreksi med mye trening og oppkast daglig? Jeg er kanskje for hysterisk, jeg vet ikke. Sorry for langt innlegg, jeg er bare veldig forvirra, bekymra og usikker (og ja, jeg ønsker å bli frisk, men er i en vanskelig periode nå. Jobber med saken).

Anonymkode: 000ef...1a9

Går du i behandling? 

Jeg synes du skal si til din fastlege at du til tross for din selvødeleggende spiseforstyrrelse så ønsker du også å ivareta din helse. Si at du lurer på om jevnlige blodprøver vil kunne være med å forhindre mer alvorlige konsekvenser av bulimien.  

[AnonymBruker]

Har BMI 18 nå, så vekta er ikke kritisk. Men jeg var på samme vekt når det var snakk om tvangsinnleggelse sist. Går i traumebehandling på DPS. Snakker litt med fastlege om mat av og til, men bortsett fra det får jeg ingen behandling for spiseforstyrrelsen. Har hatt litt kontakt med RESSP i Bodø tidligere når det har vært snakk om innleggelse.

Anonymkode: 000ef...1a9

[Maxlime]

Jeg synes det er litt rart at hun ikke reagerer. Har du fortalt legen om dette med kramper, at du er mye svimmel osv., eller har du bare fortalt om oppkast/lite mat? 

[kupton]

Hva vil du bruke blodprøvesvarene til? 

[AnonymBruker]

Har nevnt dette med kramper ja, men det var bare i en bisetning og ikke mens vi snakket om spiseforstyrrelsen egentlig. Så jeg tror ikke hun fanget det opp. 

Kupton: Jeg vil jo gjerne at f.eks. elektrolyttforstyrrelser oppdages slik at det kan korrigeres. Jeg har også hatt leukopeni tidligere, så jeg tenker det kan være greit å følge med slik at de ikke blir altfor lave? I tillegg har jeg hatt hypoglykemi, og i kombinasjon med elektrolyttforstyrrelser er det ganske skummelt mtp hjerterytmeforstyrrelser. Og jeg vil jo ikke dø (er fullstendig klar over at jeg har ansvar for egen helse og jobber som sagt med saken). 

Grunnen til at jeg er så usikker er at den forrige legen fulgte meg så tett opp med veiing og blodprøver fordi hun vurderte tilstanden min til å være alvorlig, mens nåværende lege ikke er opptatt av det somatiske i det hele tatt. 

Altså, det kan godt være at det er medisinsk forsvarlig å ikke følge meg opp somatisk altså, jeg er ikke lege og aner ikke. Det er utrolig hva kroppen tåler og jeg har ingen planer om å krangle meg til å få ta blodprøver. Men det ville vært kjipt å ende opp på sykehuset med arytmi eller nyresvikt eller noe, hvis det egentlig kunne vært forhindret (jeg føler for å gjenta at jeg vet at jeg kan forhindre det selv ved å spise og slutte å kaste opp, men det er ikke poenget her). 

 

Anonymkode: 000ef...1a9

[AnonymBruker]

Leste en omfattene artikkel, der det som opprettholdt en 10 år lang og særdeles alvorlig spiseforstyrrelse på en ung kvinne, som flere ganger ble tvangsernært under svært kontrollerende forhold kan en si, var at hun fikk oppmerksomhet og ble sett av helsevesenet. Hun var redd at ble hun frisk fra spiseforstyrrelsen, opphørte også all omsorg. Sykehuset besluttet til sist at hun gjorde for mye motstand mot behandlingen og kapasitetbruken var for stor på én og samme pasient de likevel ikke mente hadde gode utsikter for bedring, så sykehuset valgte å skrive henne ut og avslå videre behandling. Det som skjedde, var at jenta gjorde grep selv, for da hun ble innlagt hvor de fulgte med at hun hadde det fysisk bra, men ikke fulgte med på vekt, hva hun spiste og hva hun gjorde etter måltidene, endret hun strategi og tok litt mer ansvar for å få i seg mer og bedre ernæring.

Jeg tenker etter å ha lest artikkelen, at dersom det er et behov for oppmerksomhet og omsorg som opprettholder spiseforstyrrelsen, er det kanskje det motsatte som bør være behandlingen? Jeg mener ikke med dette å si at TS har et behov for omsorg og bli sett - det vet hun kun selv om hun er ærlig mot seg selv og sine behandlere - men jeg kom til å tenke på den tankevekkende artikkelen.

Anonymkode: d2eca...379

[AnonymBruker]

TS her. Jeg tror jeg vet hvilken artikkel du tenker på, og jeg kan godt innrømme at jeg kjente meg igjen i dette med behov for å bli sett. Dog mener jeg selv at jeg har kommet meg forbi dette nå, og jeg får ikke lenger det samme "rushet" når folk kommenterer hvor tynn jeg er. Jeg har bare lyst å gå opp til normal vekt og kunne leve "normalt" (hva nå enn det er) slik at jeg kan avslutte behandlingen. Dette med blodprøver handler bare om å fange opp avvik inntil jeg er stabil og på trygg grunn. Skal til legen i dag da, så får høre om hun synes det er nødvendig.

Anonymkode: 000ef...1a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2020 den 9.18):

Leste en omfattene artikkel, der det som opprettholdt en 10 år lang og særdeles alvorlig spiseforstyrrelse på en ung kvinne, som flere ganger ble tvangsernært under svært kontrollerende forhold kan en si, var at hun fikk oppmerksomhet og ble sett av helsevesenet. Hun var redd at ble hun frisk fra spiseforstyrrelsen, opphørte også all omsorg. Sykehuset besluttet til sist at hun gjorde for mye motstand mot behandlingen og kapasitetbruken var for stor på én og samme pasient de likevel ikke mente hadde gode utsikter for bedring, så sykehuset valgte å skrive henne ut og avslå videre behandling. Det som skjedde, var at jenta gjorde grep selv, for da hun ble innlagt hvor de fulgte med at hun hadde det fysisk bra, men ikke fulgte med på vekt, hva hun spiste og hva hun gjorde etter måltidene, endret hun strategi og tok litt mer ansvar for å få i seg mer og bedre ernæring.

Jeg tenker etter å ha lest artikkelen, at dersom det er et behov for oppmerksomhet og omsorg som opprettholder spiseforstyrrelsen, er det kanskje det motsatte som bør være behandlingen? Jeg mener ikke med dette å si at TS har et behov for omsorg og bli sett - det vet hun kun selv om hun er ærlig mot seg selv og sine behandlere - men jeg kom til å tenke på den tankevekkende artikkelen.

Anonymkode: d2eca...379

Noen som har link til artikkelen? 

Anonymkode: 95db0...808