Psykisk syke som ikke klarer å jobbe, føler du forståelse?

[Trine]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen som er i den situasjonen, eller har vært? 

Følte du forståelse blant familie, venner og andre om situasjonen din? 

Jeg har en i familien som ikke klarte å jobbe pga psykisk sykdom. Vedkommende møtte forståelse fra noen, mens noen hadde null forståelse for psykisk sykdom. 

Anonymkode: 88169...7d0

Jeg syns det virker som at folk ikke bryr seg om hvorfor jeg ikke kan jobbe. Det er jo faktisk en privatsak. Familien min ser at jeg har det bedre nå, så de er happy. Hvis noen venner ikke hadde akseptert det, hadde jeg ikke brydd med å være venn med dem. Jeg har ikke noe særlig behov for venner. Hvis familien min ikke hadde akseptert det, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vil jo ha kontakt med familien, selv om jeg ikke har noe behov for å se dem så ofte, og forsåvidt gjerne skulle sluppet familieselskaper.

[UtakknemligDiva]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er (foreløpig) ikke i stand til å inneha ordinært arbeid pga psykisk sykdom, og er derfor ufør. 

Forståelsen fra familie og venner er der, bortsett fra et søsken av meg som har null forståelse. Det sier jo litt når han mener at "det jeg har tenkt meg inn i kan jeg jo bare tenke meg ut av" om min bipolare lidelse. Han hater også at skattepengene hans skal gå til å "fø på uføre". Pga det som kanskje er rein og skjær misunnelse eller reint hat gjennom mange år, banket han meg til slutt opp og gikk med det endelig ut av livet mitt for godt. Jeg er så glad for å slippe videre mobbing og hets fra ham! 

Anonymkode: 7d050...15c

Mobbet av ditt søsken? Nei de vil jo ikke jobbe for uføre   bare si at uføre er grunnen til at disse føler seg bra. For faktisk vil de ikke at andre skal være like bra som seg

Endret 28. desember 2020 av 90tallsbarn

[AnonymBruker]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Da får kroppen produsere mer energi da

Hehe. Ja det ser slik ut. Jeg er ekstremt sukkeravhengig pga psyken min. Drikker intenst med både saft og cola

Anonymkode: 88169...7d0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Trine skrev:

Jeg syns det virker som at folk ikke bryr seg om hvorfor jeg ikke kan jobbe. Det er jo faktisk en privatsak. Familien min ser at jeg har det bedre nå, så de er happy. Hvis noen venner ikke hadde akseptert det, hadde jeg ikke brydd med å være venn med dem. Jeg har ikke noe særlig behov for venner. Hvis familien min ikke hadde akseptert det, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vil jo ha kontakt med familien, selv om jeg ikke har noe behov for å se dem så ofte, og forsåvidt gjerne skulle sluppet familieselskaper.

Fins det psykiske sykdom som kan måles på en eller annen måte? Er frustrerende at de ikke kan finne ut at man lider psykisk fordi det er usynlig. 

Ja folk får møte forståelse. De som tror vi leker psykisk syk for morro skyld har et problem selv  

Anonymkode: 88169...7d0

[UtakknemligDiva]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe. Ja det ser slik ut. Jeg er ekstremt sukkeravhengig pga psyken min. Drikker intenst med både saft og cola

Anonymkode: 88169...7d0

Huff. Dette gir ikke energi. Jeg er mer våken når jeg ikke spiser mye sukker. Det skyter blodsukkeret opp så faller det ned

[AnonymBruker]

11 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Huff. Dette gir ikke energi. Jeg er mer våken når jeg ikke spiser mye sukker. Det skyter blodsukkeret opp så faller det ned

Jeg føler meg mer våken av sukker. Mens jeg føler meg svimmel og skikkelig sliten uten.  Men det er heller ikke bra for blodsukkeret.. 

Anonymkode: 88169...7d0

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fins det psykiske sykdom som kan måles på en eller annen måte? Er frustrerende at de ikke kan finne ut at man lider psykisk fordi det er usynlig. 

Ja folk får møte forståelse. De som tror vi leker psykisk syk for morro skyld har et problem selv  

Anonymkode: 88169...7d0

Du vet vel godt selv om du sliter psykisk eller ikke.   Greier du å ha et normalt liv med jobb, venner og dame så er du neppe særlig psykisk syk. Muligens mildt rammet, men ikke noe alvorlig. 

Anonymkode: ffb78...b7a

[Trine]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fins det psykiske sykdom som kan måles på en eller annen måte? Er frustrerende at de ikke kan finne ut at man lider psykisk fordi det er usynlig. 

Ja folk får møte forståelse. De som tror vi leker psykisk syk for morro skyld har et problem selv  

Anonymkode: 88169...7d0

Det virker jo som om det er en kjemisk/genetisk forklaring på ganske mange psykiske lidelser. Rart de ikke forsker mer på det. Men samtidig er det skummelt om det blir sånn at man kun har en psykisk lidelse dersom man finner et målbart resultat på f.eks en blodprøve eller hjerneskanning. Jeg har tatt en haug med tester som viser at hjernen min ikke fungerer normalt, men de fleste psykiske lidelser vil ikke syns på slike tester.

Jepp. Et veldig stort problem. Hadde jeg klart å jobbe, hadde jeg ikke valgt å bli ufør. Det er egentlig ikke engang et valg man tar. Man har faktisk fått forståelse fra NAV og de er jo ikke de mest forståelsesfulle. 

Men det verste er at man må ha flaks med fastlegen, for å bli hørt og sett, hvis man ikke er flink til å rope ekstremt høyt.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet vel godt selv om du sliter psykisk eller ikke.   Greier du å ha et normalt liv med jobb, venner og dame så er du neppe særlig psykisk syk. Muligens mildt rammet, men ikke noe alvorlig. 

Anonymkode: ffb78...b7a

Vet at min umulig kan være av mildeste art. Men jeg gjør så godt jeg kan. Sliter med å ha et normalt liv. Har behov for mye alenetid. Men alt dette kan ikke måles på blodprøver osv. Men jeg kan beskrive hvordan det er bare. Men derfor blir jeg opprørt av folk som bagatelliserer psykiske lidelser til å være bare latskap og tull. 

Anonymkode: 88169...7d0

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Trine skrev:

Det virker jo som om det er en kjemisk/genetisk forklaring på ganske mange psykiske lidelser. Rart de ikke forsker mer på det. Men samtidig er det skummelt om det blir sånn at man kun har en psykisk lidelse dersom man finner et målbart resultat på f.eks en blodprøve eller hjerneskanning. Jeg har tatt en haug med tester som viser at hjernen min ikke fungerer normalt, men de fleste psykiske lidelser vil ikke syns på slike tester.

Jepp. Et veldig stort problem. Hadde jeg klart å jobbe, hadde jeg ikke valgt å bli ufør. Det er egentlig ikke engang et valg man tar. Man har faktisk fått forståelse fra NAV og de er jo ikke de mest forståelsesfulle. 

Men det verste er at man må ha flaks med fastlegen, for å bli hørt og sett, hvis man ikke er flink til å rope ekstremt høyt.

Ja det burde forskes mer på det. 

Anonymkode: 88169...7d0

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet vel godt selv om du sliter psykisk eller ikke.   Greier du å ha et normalt liv med jobb, venner og dame så er du neppe særlig psykisk syk. Muligens mildt rammet, men ikke noe alvorlig. 

Anonymkode: ffb78...b7a

Jeg begynner å bli lei av denne argumentasjonen. Det er ingen definisjon som sier at alvorlig psykisk sykdom ikke kan ramme de som har et "normalt liv med jobb, venner og kjæreste". Håper du snart forstår det. 

Anonymkode: 7d050...15c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynner å bli lei av denne argumentasjonen. Det er ingen definisjon som sier at alvorlig psykisk sykdom ikke kan ramme de som har et "normalt liv med jobb, venner og kjæreste". Håper du snart forstår det. 

Anonymkode: 7d050...15c

Enig i det. Jeg tvinger meg selv til å "gjøre normale daglige aktiviteter" tross at jeg føler meg som en haltende invalid person. Jeg går på jobb, er med kjæreste og familie osv, men jeg trenger mye alenetid. Men er enig med deg i hva du skriver. 

Anonymkode: 88169...7d0

[UtakknemligDiva]

Men er det noe folk ikke forstår, er det når jeg kommer sier ting rett frem. Jeg sier følelsene mine til de som kjenner meg ekstra godt. Kan da ikke si slik til folk. Men jeg må hele tiden si at jeg ikke ser ned på «de som .... .........» Finn på noe selv. Men det kan være at jeg snakker om hvor sint og bitter jeg har blitt på meg selv fordi jeg hele tiden møter så mye interesse, men så stenger alle dører igjen. Uten at jeg har gjort noe stygt. Jeg tror jeg bare er for kjedelig, enkel, lite utfordrende og kunnskapsløs. Men jeg har siden mobbingen ønsket meg vekk fra hjemstedene. Så flytter jeg og flytter, føler meg aldri hjemme. Endelig føler jeg at jeg finner det jeg vil i livet. Men da melder feilen seg ved meg mer enn noen gang. Så har jeg egentlig bare gått tilbake og må liksom innse at jeg er på nivå med mobberne selv om vi aldri var venner. Altså sånn klassemessig. Skal ingen av de , så skal ikke jeg liksom. 
Dessverre sliter mamma litt med å forstå når jeg sier slik, og spør om jeg føler meg bedre enn dem. Og faktisk gjør jeg det. Jeg er ikke lenger interessert i å passe med dem. Jeg synes mamma har vært i overkant snill. Kunne hun ikke bare vært litt kynisk? Men hun er blottet for det! Det er snillhet, ydmykhet og ærlighet som gjelder. Jeg er litt mer kynisk og ser hvor mye en kan vinne på det. Men jeg føler hun har vranglært meg. I tillegg har hun lett for å snakke dårlig om Oslofolk og bærumsfolk. Når man uttrykker «sånn Bærums......» osv, hele tiden tror jeg jo at det er et ekstremt skille. Og hun valgte såklart arbeiderklassen på bygda. Så nå blir det bare til at når hun sier slik som at «man lærer mye uansett om det kjennes som en drittjobb» (når jeg er 28!) så begynner det å bli forbanna stusselig. Hun er underdanig. Jævla økonomisk begrenset. Da jeg bodde langt unna så besøkte hun meg kanskje 2 ganger i året og bare det var visst økonomisk tøft. Hvis slik er arvelig er det vel der jeg havner og. Fordi jeg har hennes forbanna lave intelligens. 
Og at hun ødela kjærligjetslivet mitt da. Hun trodde vel at jeg ville gå i samme spor da. Snakk om å ha høye tanker om seg selv. Jeg skal aldri gå i hennes spor. Hun har blitt lurt av 3 menn nå, og er nå singel. Man er ikke et stakkars offer når man blir lurt av flere menn. Selv om damer liker å sette andre damer i offerrollen. Man bør begynne å vurdere om en har en ganske liten hjerne, som er lett å manipulere. Men jeg ser ikke bort fra at jeg har arvet denne hjernen. Enda en grunn til å ikke videreføre seg. Greit om mine yngre halvsøsken får barn, de blir normale og smarte. Jeg og mitt hele søsken blr ikke få, våres barn blir ikke særlig overlevelsesdyktige om nav forsvinner

[AnonymBruker]

21 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men er det noe folk ikke forstår, er det når jeg kommer sier ting rett frem. Jeg sier følelsene mine til de som kjenner meg ekstra godt. Kan da ikke si slik til folk. Men jeg må hele tiden si at jeg ikke ser ned på «de som .... .........» Finn på noe selv. Men det kan være at jeg snakker om hvor sint og bitter jeg har blitt på meg selv fordi jeg hele tiden møter så mye interesse, men så stenger alle dører igjen. Uten at jeg har gjort noe stygt. Jeg tror jeg bare er for kjedelig, enkel, lite utfordrende og kunnskapsløs. Men jeg har siden mobbingen ønsket meg vekk fra hjemstedene. Så flytter jeg og flytter, føler meg aldri hjemme. Endelig føler jeg at jeg finner det jeg vil i livet. Men da melder feilen seg ved meg mer enn noen gang. Så har jeg egentlig bare gått tilbake og må liksom innse at jeg er på nivå med mobberne selv om vi aldri var venner. Altså sånn klassemessig. Skal ingen av de , så skal ikke jeg liksom. 
Dessverre sliter mamma litt med å forstå når jeg sier slik, og spør om jeg føler meg bedre enn dem. Og faktisk gjør jeg det. Jeg er ikke lenger interessert i å passe med dem. Jeg synes mamma har vært i overkant snill. Kunne hun ikke bare vært litt kynisk? Men hun er blottet for det! Det er snillhet, ydmykhet og ærlighet som gjelder. Jeg er litt mer kynisk og ser hvor mye en kan vinne på det. Men jeg føler hun har vranglært meg. I tillegg har hun lett for å snakke dårlig om Oslofolk og bærumsfolk. Når man uttrykker «sånn Bærums......» osv, hele tiden tror jeg jo at det er et ekstremt skille. Og hun valgte såklart arbeiderklassen på bygda. Så nå blir det bare til at når hun sier slik som at «man lærer mye uansett om det kjennes som en drittjobb» (når jeg er 28!) så begynner det å bli forbanna stusselig. Hun er underdanig. Jævla økonomisk begrenset. Da jeg bodde langt unna så besøkte hun meg kanskje 2 ganger i året og bare det var visst økonomisk tøft. Hvis slik er arvelig er det vel der jeg havner og. Fordi jeg har hennes forbanna lave intelligens. 
Og at hun ødela kjærligjetslivet mitt da. Hun trodde vel at jeg ville gå i samme spor da. Snakk om å ha høye tanker om seg selv. Jeg skal aldri gå i hennes spor. Hun har blitt lurt av 3 menn nå, og er nå singel. Man er ikke et stakkars offer når man blir lurt av flere menn. Selv om damer liker å sette andre damer i offerrollen. Man bør begynne å vurdere om en har en ganske liten hjerne, som er lett å manipulere. Men jeg ser ikke bort fra at jeg har arvet denne hjernen. Enda en grunn til å ikke videreføre seg. Greit om mine yngre halvsøsken får barn, de blir normale og smarte. Jeg og mitt hele søsken blr ikke få, våres barn blir ikke særlig overlevelsesdyktige om nav forsvinner

Noe er mulig genetisk, men jeg tror også at personligheten vår/ psyken vår blir mye påvirket av oppveksten.  Foreks dersom mor var en type som lot andre styre/ dominere over seg så er det mulig lett at vi også kan havne i samme situasjoner. 

Jeg har en mor som alltid har "gått på tå" for å innfinne seg / gjøre mannen i huset fornøyd. Jeg begynte å gjøre det samme som voksen, men innser at det gjelder å ikke finne seg i å la andre styre livet mitt. 

 

Anonymkode: 88169...7d0

[UtakknemligDiva]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Noe er mulig genetisk, men jeg tror også at personligheten vår/ psyken vår blir mye påvirket av oppveksten.  Foreks dersom mor var en type som lot andre styre/ dominere over seg så er det mulig lett at vi også kan havne i samme situasjoner. 

Jeg har en mor som alltid har "gått på tå" for å innfinne seg / gjøre mannen i huset fornøyd. Jeg begynte å gjøre det samme som voksen, men innser at det gjelder å ikke finne seg i å la andre styre livet mitt. 

 

Anonymkode: 88169...7d0

Dritt hjerne. Jeg prøver å kaste vekk alt mamma har lært meg. Vil ikke ha hennes leveregler. Kjedelig menneske uten egen vilje

[UtakknemligDiva]

Skulle egentlig vært i seng men blir så himla aggressiv av meg selv. Ser i speilet og ser oppegående ut, men så skal vi eldes også så utseende er ingen vite å sette pris på. Dessuten er det dumt at det kastet bort på Asperger. Måtte bare mobbe meg en gang til før jeg fant senga. Jeg fortjener virkelig ikke å ha det bra når jeg ikke klarer å bli noe. Pga noen feil i hjernen. Dritthjerne, Asperger hore unge. 

[UtakknemligDiva]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noe er mulig genetisk, men jeg tror også at personligheten vår/ psyken vår blir mye påvirket av oppveksten.  Foreks dersom mor var en type som lot andre styre/ dominere over seg så er det mulig lett at vi også kan havne i samme situasjoner. 

Jeg har en mor som alltid har "gått på tå" for å innfinne seg / gjøre mannen i huset fornøyd. Jeg begynte å gjøre det samme som voksen, men innser at det gjelder å ikke finne seg i å la andre styre livet mitt. 

 

Anonymkode: 88169...7d0

Og så har mamma lært meg at alt er vanskelig. Og alt ER vanskelig! Sikkert fordi hun selv ikke har hatt så interesse av å gjøre mye med livet. Hun utdannet seg 15 mil unna hjemstedet og så hjem igjen. Alt jeg ville var liksom utealistisk. Men det var ikke det. Men jeg lærer for sent at ting er mulig... den forbanna læringen hennes. Kjedelig å få slik realistisk kjedelig mor. Må se det skumle i alt. Jeg vil gjøre alt motsatt. Ikke norsk kjæreste, og ikke i Norge helst. Er så lei av at hele slekta mi nesten bor i samme nabolag, men det måtte jo komme noen og ødelegge det en gang. (Meg) kanskje jg er født for p ødelegge.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enig i det. Jeg tvinger meg selv til å "gjøre normale daglige aktiviteter" tross at jeg føler meg som en haltende invalid person. Jeg går på jobb, er med kjæreste og familie osv, men jeg trenger mye alenetid. Men er enig med deg i hva du skriver. 

Anonymkode: 88169...7d0

Å ha behov for mye alenetid er da ikke å være psykisk syk? Eller det hadde jo vært sykt dersom du hadde vært venneløs og ikke orket å ha kjæreste, men det har du jo.. 

Anonymkode: ffb78...b7a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å ha behov for mye alenetid er da ikke å være psykisk syk? Eller det hadde jo vært sykt dersom du hadde vært venneløs og ikke orket å ha kjæreste, men det har du jo.. 

Anonymkode: ffb78...b7a

Ja, først da er man skikkelig psyk.

Anonymkode: 5c25e...144

[Villanda]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har forståelse hvis de faktisk er reelt syke, men ikke om det kun er i jobbsituasjoner at de liksom er syke og så har dem et helt normalt sosialt liv ellers liksom.. 

Anonymkode: ffb78...b7a

Sosialt liv er jo viktig for psykisk helse. En ser ikke nødvendigvis hva det kostef en person å "leve normalt". Og noen symptomer/sykdommer  kan være uforenlig med å fungere på jobb, men ikke med å ha kontakt med andre.