Når traumene setter seg i kroppen

[AnonymBruker]

På tross av en tøff oppvekst med omsorgssvikt, klarte jeg meg tilsynelatende greit i livet. Jeg skriver tilsynelatende, fordi det kun var på overflaten. Jeg har gjort de rette tingene, presset meg hardt, vært «flink og snill», men undertrykket egne følelser og behov og stadig gått rundt med en diffus angst/skam og lavt selvbilde. 

Kroppen sa til slutt stopp, og livet har de siste årene bestått av kronisk (atypisk) depresjon, angst, utmattelse, migrene og muskelsmerter. Høy grad av psykosomatiske symptomer, med andre ord, som jeg nå får god hjelp til å løsne opp i. 

Jeg lurer på hvilke mekanismer som ligger bak hvilke strategier vi «velger» for å overleve en utrygg barndom? Temperament? Rollemodeller? Gener? Jeg tenker at jeg kunne vært en EUPF kandidat, men at jeg i stedet retter sinnet og utageringen innover, på en måte som ikke er synlig for andre, og for så vidt heller ikke for meg selv. Jeg fornekter visstnok hvor ille jeg egentlig har det, og spesielt det å uttrykke eller erfare sinne og det å oppleve seg som trengende/hjelpesløs er blokkert. Likeså evnen til selvmedfølelse. Dette er jo ikke viljestyrt, men en beskyttelse som har blitt automatisert. Jeg er såkalt ressurssterk, men føler meg på samme tid svak, lammet og låst. Oppleves utad som sterk og reflektert, men føler meg skjør og usikker innad. 

Henger det å somatisere traumer sammen med at man ikke hadde språk og begreper da man ble utsatt for omsorgssvikt? At nervesystemet responderer på truslene og automatiserer disse, slik at man stadig er redd, selv om faren er over (som voksen?). 

Jeg tror mange går rundt med slike plager i varierende grad. Personlig tror jeg mange fibromyalgi-pasienter og andre diffuse lidelser har sitt opphav i tidlige traumer. 

Anonymkode: e97c7...e1d

[Glitter]

Jeg har ingen faglig begrunnelse, men jeg tror det er slik som du sier. Kropp og sinn henger mye mer sammen enn hva man tidligere trodde. Det er ikke to adskilte deler i hvert menneske.

Endret 29. desember 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

Er diagnosen din psykosomatisk stressyndrom? Det fikk jeg muntlig av en behandler en gang. Vet ikke helt hva det betyr, men sikkert noe av det du forteller. 

Anonymkode: 3b243...9be

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er diagnosen din psykosomatisk stressyndrom? Det fikk jeg muntlig av en behandler en gang. Vet ikke helt hva det betyr, men sikkert noe av det du forteller. 

Anonymkode: 3b243...9be

Nei. Har aldri hørt om psykosomatisk stressyndrom, men kan absolutt relatere.  Har diagnosen «utbrent» fra fastlegen og «tilbakevendende depresjon» fra psykologspesialist. 

Anonymkode: e97c7...e1d

[UtakknemligDiva]

Jeg også lurer noen ganger på om det er traumer som gjør at jeg er som jeg er. Ble mobbet alle skoleår og ble mobbet hjemme i tillegg av mammas kjæreste. Mamma diltet liksom bare etter, og har i ettertid sagt at hun rett og slett var redd og utmattet og bare godtok at han kanskje hadde rett. Sånjeg er på en side redd for at jeg også genetisk sett har en slik liten hjerne som er lett å manipulere. På en annen side er jeg sint for at jeg tok til meg kritikk. Hadde jeg feiet over alle og ikke tatt til meg kritikk så hadde jeg kanskje vært mer som jeg ønsker i dag. Jeg blir irritert på kroppens svakhet, at den må ta det til seg liksom. 

Er også på en måte redd at jeg kan bli verre, fordi traumene kanskje ikke har satt seg fullt enda. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg også lurer noen ganger på om det er traumer som gjør at jeg er som jeg er. Ble mobbet alle skoleår og ble mobbet hjemme i tillegg av mammas kjæreste. Mamma diltet liksom bare etter, og har i ettertid sagt at hun rett og slett var redd og utmattet og bare godtok at han kanskje hadde rett. Sånjeg er på en side redd for at jeg også genetisk sett har en slik liten hjerne som er lett å manipulere. På en annen side er jeg sint for at jeg tok til meg kritikk. Hadde jeg feiet over alle og ikke tatt til meg kritikk så hadde jeg kanskje vært mer som jeg ønsker i dag. Jeg blir irritert på kroppens svakhet, at den må ta det til seg liksom. 

Er også på en måte redd at jeg kan bli verre, fordi traumene kanskje ikke har satt seg fullt enda. 

Du har utvilsomt mye sinne og forakt, rettet både mot deg selv og omverden. Uansett årsak, er det mulig å få hjelp, slik at livet ditt kan bli bedre og lettere å leve. 

Anonymkode: e97c7...e1d

[AnonymBruker]

Du beskriver så bra akkurat hvordan jeg har det. Jeg har fibromyalgi og har nå, etter 30 år, begynt med psykomotorisk fysioterapi og kjenner veldig godt hvordan kropp og psyke henger sammen. Ja, psyken skaper fibromyalgi, det er jeg helt sikker på. Jeg tenker det er en overlevelsesmekanisme. Jeg har hatt ulike depresjoner, fikk dystymi og nå en pf. Jeg har også andre fysiske sykdommer som kommer og går i takt med psyken, spesialisten på området sier mange pasienter har det slik. Min gamle fastlege sa at hun hadde til gode å møte en fibromyalgipasient som ikke hadde noe psykisk i tilegg.

Anonymkode: 72bf7...0df

[AnonymBruker]

Hva blir gjort for å løsne opp i de psykosomatiske plagene?

Anonymkode: dfd34...bc2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva blir gjort for å løsne opp i de psykosomatiske plagene?

Anonymkode: dfd34...bc2

En kombinasjon av samtaleterapi, frigjørende pusteteknikk og kroppsbevissthet/-avspenning. 

Anonymkode: e97c7...e1d

[UtakknemligDiva]

Men hvor gammel blir man før man får det? Jeg har ikke smerter akkurat i kroppen. Jeg er bare ekstremt lett å irritere, har kort lunte. Har også Dystymi. Jeg bitter på meg selv for at jeg føler som jeg gjør. Tenker jeg burde svevd i skyene egentlig. Jeg har to bein og en generelt fungerende kropp. Jeg trenger ikke telle kalorier. Jeg ser, lukter og hører. Har hender. Er ikke trett (bortsett fra på morgenen en del). 
Men likevel er jeg sint. Jeg er sint på meg selv. Fordi jeg aldri føler at noen liker meg. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

En kombinasjon av samtaleterapi, frigjørende pusteteknikk og kroppsbevissthet/-avspenning. 

Anonymkode: e97c7...e1d

Den kombinasjonen høres nokså helhetlig og fin ut. Hvordan foregår frigjørende pusteteknikk? 

Anonymkode: dfd34...bc2

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den kombinasjonen høres nokså helhetlig og fin ut. Hvordan foregår frigjørende pusteteknikk? 

Anonymkode: dfd34...bc2

Det er det. Jeg er veldig takknemlig for denne formen for terapi. De gangene jeg er rimelig låst i angst og uro, går første del av timen med til å bare «lande i kroppen» ved hjelp av veiledning. Andre timer er ren samtaleterapi. Puste-sesjoner avtales i forkant og krever en dobbeltime. Blir vel omstendelig å forklare, men musikk og rytmisk, kraftig pusting står sentralt. Jeg kommer dypere i kontakt med egne følelser og låsninger gjennom pustingen. En ekstra «bonus» for meg og mine utfordringer, er at jeg samtidig må eksponere meg for noe av det som er vanskeligst av alt: våge å være nær, bli sett og uttrykke meg uten mitt kontrollerte, pene og veltilpassede filter/fasade. Puh!🐒

Anonymkode: e97c7...e1d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det. Jeg er veldig takknemlig for denne formen for terapi. De gangene jeg er rimelig låst i angst og uro, går første del av timen med til å bare «lande i kroppen» ved hjelp av veiledning. Andre timer er ren samtaleterapi. Puste-sesjoner avtales i forkant og krever en dobbeltime. Blir vel omstendelig å forklare, men musikk og rytmisk, kraftig pusting står sentralt. Jeg kommer dypere i kontakt med egne følelser og låsninger gjennom pustingen. En ekstra «bonus» for meg og mine utfordringer, er at jeg samtidig må eksponere meg for noe av det som er vanskeligst av alt: våge å være nær, bli sett og uttrykke meg uten mitt kontrollerte, pene og veltilpassede filter/fasade. Puh!🐒

Anonymkode: e97c7...e1d

Takk for at du orket å skrive så ugfyllende og forståelig om det. Vet du om slik kombo tilbys over alt eller er det noe man må søke om individuelt?

Anonymkode: dfd34...bc2

[kupton]

21 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er bare ekstremt lett å irritere, har kort lunte. Har også Dystymi. Jeg bitter på meg selv for at jeg føler som jeg gjør. Tenker jeg burde svevd i skyene egentlig. Jeg har to bein og en generelt fungerende kropp. Jeg trenger ikke telle kalorier. Jeg ser, lukter og hører. Har hender. Er ikke trett (bortsett fra på morgenen en del). 
Men likevel er jeg sint. Jeg er sint på meg selv. Fordi jeg aldri føler at noen liker meg. 

Kom til å lese litt i denne tråden, og mener jeg finner en vond sirkel her. Du føler at du er sint fordi ingen liker deg. Det kan være bare noe du føler, men det kan også være riktig. Det er ikke så lett å like en person som er lett å irritere, som har kort lunte og er sint. Dystymi gjør det heller ikke bedre.

Kan du få hjelp til å bryte denne sirkelen?

[UtakknemligDiva]

8 minutter siden, kupton skrev:

Kom til å lese litt i denne tråden, og mener jeg finner en vond sirkel her. Du føler at du er sint fordi ingen liker deg. Det kan være bare noe du føler, men det kan også være riktig. Det er ikke så lett å like en person som er lett å irritere, som har kort lunte og er sint. Dystymi gjør det heller ikke bedre.

Kan du få hjelp til å bryte denne sirkelen?

Jeg er ikke sint mot folk. Men har noen i familien som gjør så forbanna mye ut av seg og denne får merke det mest. Slik person som avbryter når andre prater, har alltid gjort noe sprøere, skal alltid dit andre er og alltid ha sin del av kaka hvis du skjønner. 
 

Nja, virker vanskelig siden hjernen har lært seg å være slik

[Glitter]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er ikke sint mot folk. Men har noen i familien som gjør så forbanna mye ut av seg og denne får merke det mest. Slik person som avbryter når andre prater, har alltid gjort noe sprøere, skal alltid dit andre er og alltid ha sin del av kaka hvis du skjønner. 
 

Nja, virker vanskelig siden hjernen har lært seg å være slik

Jeg slet veldig med å avbryte før, og kan det av og til nå også. Det er fordi jeg sliter med det sosiale samspillet rundt når personen har sagt sitt og det er min tur å prate. Men med en gang jeg merker at jeg avbrøt så stopper jeg meg selv og lar den andre fortsette. Det er jo litt synd om noen blir irritert på meg av det. Men de rundt meg vet hvorfor det er sånn og vet at det ikke handler om å være uhøflig eller at jeg ikke lytter til hva de sier. 

Kan det være en idé å tenke at når noen avbryter deg så har det med noe slikt å gjøre? Er jo noe annet hvis noen konstant avbryter og ikke stopper seg selv når de merker de avbrøt, men jeg tror du kan komme lenger ved å prøve å forstå hvorfor folk gjør som de gjør. Framfor å kun legge merke til at de gjør det og dermed bli irritert. 

[UtakknemligDiva]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg slet veldig med å avbryte før, og kan det av og til nå også. Det er fordi jeg sliter med det sosiale samspillet rundt når personen har sagt sitt og det er min tur å prate. Men med en gang jeg merker at jeg avbrøt så stopper jeg meg selv og lar den andre fortsette. Det er jo litt synd om noen blir irritert på meg av det. Men de rundt meg vet hvorfor det er sånn og vet at det ikke handler om å være uhøflig eller at jeg ikke lytter til hva de sier. 

Kan det være en idé å tenke at når noen avbryter deg så har det med noe slikt å gjøre? Er jo noe annet hvis noen konstant avbryter og ikke stopper seg selv når de merker de avbrøt, men jeg tror du kan komme lenger ved å prøve å forstå hvorfor folk gjør som de gjør. Framfor å kun legge merke til at de gjør det og dermed bli irritert. 

Til tross for at jeg har en diagnose som tilsier at jeg skal slite med dette, har jeg alltid skjønt når det er min tur. Dette har aldri vært et problem. Men å henge med, høre etter hvis det den andre sier er litt uinteressant er verre. Og så tenker jeg på hva jeg skal si så jeg ikke glemmer det 😅 men jeg har blitt flink å late som jeg følger med da.

Nei, denne personen jeg skriver om stopper ikke. Vedkommende hater å bli avbrutt, men kan selv avbryte andre og da bare går kjeften. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du orket å skrive så ugfyllende og forståelig om det. Vet du om slik kombo tilbys over alt eller er det noe man må søke om individuelt?

Anonymkode: dfd34...bc2

Det er nok ikke akkurat «hyllevare» rundt om, men jeg har inntrykk av at stadig flere benytter elementer av dette i behandling eller terapi, om enn ikke i like stor grad som min behandler

Psykomotorisk fysioterapi, mediyoga og mindfulness vil også kunne gi noe av det samme.

Anonymkode: e97c7...e1d

[Soletti]

Jeg går til psykomotorisk fysioterapi og der jobbes det med spenninger i kroppen, hvordan jeg bruker kroppen feks fanger hun opp at jeg lett holder pusten, vi jobber også med grensesetting. Hun jeg går hos går inn i min psykiske helse også, ser sammenhenger og viser meg hvordan alt henger sammen. For å kunne drive med skilt kreves det solid utdanning og hun kan mye om psykologi. Absolutt verd å prøve. Jeg lette lenge før jeg fant ut hvem som drev med dette i min by. Så, snakket jeg med fastlegen og ringte og ba om å få stå på venteliste.

Dette, hjelper mye bedre enn alt annet psykiatrien har kommet med.

[AnonymBruker]

På 1.1.2021 den 2.27, Soletti skrev:

Jeg går til psykomotorisk fysioterapi og der jobbes det med spenninger i kroppen, hvordan jeg bruker kroppen feks fanger hun opp at jeg lett holder pusten, vi jobber også med grensesetting. Hun jeg går hos går inn i min psykiske helse også, ser sammenhenger og viser meg hvordan alt henger sammen. For å kunne drive med skilt kreves det solid utdanning og hun kan mye om psykologi. Absolutt verd å prøve. Jeg lette lenge før jeg fant ut hvem som drev med dette i min by. Så, snakket jeg med fastlegen og ringte og ba om å få stå på venteliste.

Dette, hjelper mye bedre enn alt annet psykiatrien har kommet med.

Hvor lenge måtte du være på venteliste? Jeg har nettopp blitt satt på venteliste, men fikk ikke vite hvor lang tid jeg må forvente å vente. Har inntrykk av at det er ganske stort trykk der, og ganske få psykomotoriske fysioterapeuter i byen. 

Anonymkode: 8e8c4...706