Jeg er bekymret for datteren min, selvskading og lavt funksjonsnivå.

[AnonymBruker]

Hei dere,

Jeg vet ikke hvor andre plasser jeg skal spørre. Hun er 25 år og jeg får ikke ut så mye av henne, hun holder seg inne på rommet. Hun bor hjemme og ligger i senga store deler av døgnet. Klarer ikke dusje eller slikt med grunnleggende hygiene. Hun har vært deprimert hele livet, men ingen i behandlingsapparatet har tatt det alvorlig. Derfor har det ført til at hun har null tiltro til systemet.. Ingen inntekt på 2 år og medisiner fungerer ikke. Hun ønsker ikke innleggelse, men jeg er bekymret for at hun skal ta livet sitt. Jeg har ringt inn bekymring til DPS om selvskadingen, som jeg ser blir verre og verre. For en måned siden selvskadet hun på hals/nakke. Hun stripset selv og drar aldri til lege eller legevakt. Hun har oppfølgning av psyk.sykepleier hver andre uke, men ønsker å avslutte da de presser henne ut i jobb, noe jeg ser hun ikke klarer. Det er så fortvilende å høre dattera si som gråter og er helt fra seg fordi hun vet det kommer til å ta livet av seg, hun klarer jo ikke engang stå opp av senga eller i disse tider - ikke møte til behandling (i de siste to årene hun har gått der har hun underdrevet og føler seg kun i veien. Veldig stor empati for andre men sier at hun selv ikke ønsker å ta opp andre sin plass da de fortjener det mer). Så hva gjør jeg da? Jeg vil ikke miste henne, og kan ikke tvinge henne til noe. Hun har vært flink å presse seg hele livet, så folk tror hun kanskje er friskere enn hun er. PTSD, angstanfall, dissosiasjon og spiseforstyrrelse preger også hverdagen hennes. Setter pris på alle innspill dere har å komme med! 
 

Hilsen veldig redd mor.

 

Anonymkode: 24349...65e

[AnonymBruker]

Når en person truer med eller driver med selvskading kan man tvangsinnlegge. Du som mamma kan ikke klare dette. Selv om hun ikke ønsker en innleggelse er det antagelig eneste måte og hjelpe henne på. Et akutt team(om dere har det der du bor) er pliktig til og komme hjem til dere.

Som mamma er det tungt, men husk det blir legene og ikke du som tar avgjørelsen om tvangsinnleggelse. Du sliter deg ut om du skal stå i dette over tid. Jeg har en psykisk syk datter selv, så vet dette er knalltøft. Lykke til, jeg heier på dere!!!!

Anonymkode: af87d...151

[frosken]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når en person truer med eller driver med selvskading kan man tvangsinnlegge. Du som mamma kan ikke klare dette. Selv om hun ikke ønsker en innleggelse er det antagelig eneste måte og hjelpe henne på. Et akutt team(om dere har det der du bor) er pliktig til og komme hjem til dere.

Som mamma er det tungt, men husk det blir legene og ikke du som tar avgjørelsen om tvangsinnleggelse. Du sliter deg ut om du skal stå i dette over tid. Jeg har en psykisk syk datter selv, så vet dette er knalltøft. Lykke til, jeg heier på dere!!!!

Anonymkode: af87d...151

Det stemmer ikke at selvskading gir grunnlag for tvang. 

[frosken]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere,

Jeg vet ikke hvor andre plasser jeg skal spørre. Hun er 25 år og jeg får ikke ut så mye av henne, hun holder seg inne på rommet. Hun bor hjemme og ligger i senga store deler av døgnet. Klarer ikke dusje eller slikt med grunnleggende hygiene. Hun har vært deprimert hele livet, men ingen i behandlingsapparatet har tatt det alvorlig. Derfor har det ført til at hun har null tiltro til systemet.. Ingen inntekt på 2 år og medisiner fungerer ikke. Hun ønsker ikke innleggelse, men jeg er bekymret for at hun skal ta livet sitt. Jeg har ringt inn bekymring til DPS om selvskadingen, som jeg ser blir verre og verre. For en måned siden selvskadet hun på hals/nakke. Hun stripset selv og drar aldri til lege eller legevakt. Hun har oppfølgning av psyk.sykepleier hver andre uke, men ønsker å avslutte da de presser henne ut i jobb, noe jeg ser hun ikke klarer. Det er så fortvilende å høre dattera si som gråter og er helt fra seg fordi hun vet det kommer til å ta livet av seg, hun klarer jo ikke engang stå opp av senga eller i disse tider - ikke møte til behandling (i de siste to årene hun har gått der har hun underdrevet og føler seg kun i veien. Veldig stor empati for andre men sier at hun selv ikke ønsker å ta opp andre sin plass da de fortjener det mer). Så hva gjør jeg da? Jeg vil ikke miste henne, og kan ikke tvinge henne til noe. Hun har vært flink å presse seg hele livet, så folk tror hun kanskje er friskere enn hun er. PTSD, angstanfall, dissosiasjon og spiseforstyrrelse preger også hverdagen hennes. Setter pris på alle innspill dere har å komme med! 
 

Hilsen veldig redd mor.

 

Anonymkode: 24349...65e

Det er veldig vondt å være vitne til at unge mennesker helt faller utenfor "det vanlige livet".  Du sier hun tidligere har vært flink til å presse seg, - betyr det at det kun er de to siste årene hun har vært uten skole eller jobb?

Jeg skjønner din fortvilelse, men er usikker på om du har rett i antagelsen om at hun ikke bør presses til noe eller at hun ikke kan klare seg i jobb i noen grad. Finnes det noe som helst hun er interessert i? Noen form for aktivitet hun liker? Den måten hun nå tilbringer dagene på, vil sjelden føre til bedring. Tror derfor det er avgjørende at hun kommer noe i aktivitet og at hun har et eller annet behandlingsopplegg. Bor dere et sted det går an å velge ulike former for behandling? 

Når det gjelder selvskadingen, så er det ganske vanlig at folk med spiseforstyrrelser også selvskader. 

[kupton]

Det er en god del opplysninger som mangler for å kunne gi et fornuftig svar. Deprimert hele livet - kom det av seg selv uten noen utløsende årsak? (Bipolar?)  Eller pga traumet som ga henne PTSD, og hva var det og når? Ingen tatt henne alvorlig? Har hun ikke blitt utredet skikkelig av en spesialist? Hvor kommer i så fall diagnosene fra? Har hun fått tilbud om regelmessig psykoterapi? Hvorfor har hun ikke det nå?  Fullførte hun videregående med vitnemål? Hva har hun gjort etter det?  Har hun regelmessig kontakt med fastlege? Hvis ikke  - hvorfor?

Endret 3. januar 2021 av kupton

[AnonymBruker]

På 3.1.2021 den 0.46, AnonymBruker skrev:

Når en person truer med eller driver med selvskading kan man tvangsinnlegge. Du som mamma kan ikke klare dette. Selv om hun ikke ønsker en innleggelse er det antagelig eneste måte og hjelpe henne på. Et akutt team(om dere har det der du bor) er pliktig til og komme hjem til dere.

Som mamma er det tungt, men husk det blir legene og ikke du som tar avgjørelsen om tvangsinnleggelse. Du sliter deg ut om du skal stå i dette over tid. Jeg har en psykisk syk datter selv, så vet dette er knalltøft. Lykke til, jeg heier på dere!!!!

Anonymkode: af87d...151

Tusen takk for tilbakemelding! Det tærer veldig på meg, og jeg innser sakte men sikkert at jeg ikke kan takle dette alene.. «Godt» å høre at jeg ikke er alene! Det er ekstremt tungt. Vet hun har hatt kontakt med ambulant akutt-team, men hun sa alt gikk greit.. når det ikke gjør det.

15 timer siden, frosken skrev:

Det er veldig vondt å være vitne til at unge mennesker helt faller utenfor "det vanlige livet".  Du sier hun tidligere har vært flink til å presse seg, - betyr det at det kun er de to siste årene hun har vært uten skole eller jobb?

Jeg skjønner din fortvilelse, men er usikker på om du har rett i antagelsen om at hun ikke bør presses til noe eller at hun ikke kan klare seg i jobb i noen grad. Finnes det noe som helst hun er interessert i? Noen form for aktivitet hun liker? Den måten hun nå tilbringer dagene på, vil sjelden føre til bedring. Tror derfor det er avgjørende at hun kommer noe i aktivitet og at hun har et eller annet behandlingsopplegg. Bor dere et sted det går an å velge ulike former for behandling? 

Når det gjelder selvskadingen, så er det ganske vanlig at folk med spiseforstyrrelser også selvskader. 

Tusen hjertelig takk for svar! Det er kun de siste to årene hun har vært utenfor alt. Men hun har sagt til meg at hun aldri har følt noen glede, selv om hun gjorde ting som betydde noe - som dans og sang, som jeg trodde var lidenskapen hennes. Men dette hadde hun gjort som et skuespill for å virke bedre, fra hun var 5 år til 13. Hun har per nå ingenting som gir henne noe. Ikke engang dyr og hjelpearbeid, som hun har uttrykt at er hennes hjertesaker. Hun har fortalt at å reise til Afrika eller Asia er drømmen hennes mtp. Å hjelpe dyr/mennesker. Men det er helt gitt opp, hun klarer så vidt å gå på do. Så det som har motivert henne hele livet er dette håpet om å bli bedre, men det blir hun ikke, så hun har store planer om hvordan hun skal dø.

15 timer siden, kupton skrev:

Det er en god del opplysninger som mangler for å kunne gi et fornuftig svar. Deprimert hele livet - kom det av seg selv uten noen utløsende årsak? (Bipolar?)  Eller pga traumet som ga henne PTSD, og hva var det og når? Ingen tatt henne alvorlig? Har hun ikke blitt utredet skikkelig av en spesialist? Hvor kommer i så fall diagnosene fra? Har hun fått tilbud om regelmessig psykoterapi? Hvorfor har hun ikke det nå?  Fullførte hun videregående med vitnemål? Hva har hun gjort etter det?  Har hun regelmessig kontakt med fastlege? Hvis ikke  - hvorfor?

Du har rett Kupton, dette var kun i overflaten. Usikker på utløsende årsak. Hennes far er veldig streng og storkrevende. Jeg klarte ikke å forlate ham. Han har vært borte store deler av barndommen hennes, men når han var hjemme så var han noe voldelig. Vet ikke hva som skjedde med henne i 4 årsalderen, men hun sa hun ikke ønsket å leve mer. Traumene hennes har nok vært delvis fra far, kanskje noe fra meg da jeg også er psykisk syk.. hun har vist tendenser til hyperseksualitet og selvskading fra 4-årsalderen. Jeg har prøvd å snakke med helsesøster og kontaktlærer på barneskolen, men de fikk ikke noe ut av henne. Hun hadde fortalt de at hun hadde ønsket å dø fra hun var 7 år.. Da hun startet ungdomsskolen var hun mer fraværende enn tilstede. Jeg forsøkte å få henne i kontakt med BUP men hun nektet. Hun er veldig intelligent, så hun klarte, selv med kun 40% oppmøte på ungdomsskolen, å få stå-karakterer. Det ble mer stabilt på VGS helt til hun ble voldtatt. Hun har på ungdomsskolen og vgs over 260 fraværsdager. Likevel har hun klart å ta en enkel bachelor, ettersom at det teoretiske er lett for henne. Hun skrev bacheloren sin på 36 timer. Derfor antar også systemet at dette klarer hun, men arbeidslivet er noe hun ikke mestrer i det hele tatt. Dersom hun må snakke i telefon eller får kritikk skader hun seg. Dette er ikke et liv å leve, hun tilbringer 23 timer i et mørke og kommer seg ikke videre. Hun har fått diagnosene de siste par årene, hvor hun har hatt sporadisk kontakt på DPS - hennes første møte med helsevesenet. Hun skifter fastlege 2 ganger i året. Har dere noe videre innspill?

-TS

Anonymkode: 24349...65e

[Eva Sofie]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dersom hun må snakke i telefon eller får kritikk skader hun seg. Dette er ikke et liv å leve, hun tilbringer 23 timer i et mørke og kommer seg ikke videre. Hun har fått diagnosene de siste par årene, hvor hun har hatt sporadisk kontakt på DPS - hennes første møte med helsevesenet. Hun skifter fastlege 2 ganger i året. Har dere noe videre innspill?

-TS

Anonymkode: 24349...65e

Dette er ikke lett når det kan se ut som om hun selv har mistet håpet. Jeg tenker at hun må hjelpes for egen skyld og ikke for andres skyld - om hun ikke vil det nok selv, kan hun gis så mye hjelp hjelpeapparatet orker å stille opp med, men jeg tror dessverre det har minimalt med effekt. For å få et positivt utbytte av sin egen helsehjelp, burde hun også dra i samme retning som sine hjelpere. F.eks. å bytte fastlege to ganger i året er lite hensiktsmessig og vil føre til at hun på sikt får dårligere hjelp. Legen rekker knapt å få kontakt med den hjelpetrengende unge jenta før hun går til en ny. Det er kanskje på tide å ha en samtale med henne om dette? Uansett hvor vanskelig det føles...

Jeg kom til å tenke at det å skade seg på halsen/ansiktet er nokså spesielt og ganske uvanlig. Jeg vet ikke så mye om det, men tenker at det viser om stor indre smerte og om et tildekket ønske om at "ser noen meg tro?" Ikke rop om oppmerksomhet, men en test om hun er synlig i sine omgivelser og helseapparat. Jeg tenker jo at det er ikke selvskadingen som er hennes psykiske lidelse, det er noe underliggende som er årsak til at hun skader seg - det er jo en indre smerte som du beskriver at hun bærer på.

Håper hun og dere finner ut av dette. Lykke til. Men å bli bedre av å ligge i sengen av å gruble på døden, har jeg uansett liten tro på at hjelper... Hvordan er forholdet hennes til dyr? Det virker som om funksjonsnivået er svært lavt, men jeg tenker at mulig hun kunne opplevd noe mestring gjennom å klappe og kose/snakke med en veloppdragen hund som er vennlig mot mennesker?

Her er et innlegg fra Ekko om Hunden som mental helsearbeider (finnes også som podcast):

https://radio.nrk.no/podkast/ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram/l_8d3a3301-8179-469a-ba33-018179a69a9b

[AnonymBruker]

7 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette er ikke lett når det kan se ut som om hun selv har mistet håpet. Jeg tenker at hun må hjelpes for egen skyld og ikke for andres skyld - om hun ikke vil det nok selv, kan hun gis så mye hjelp hjelpeapparatet orker å stille opp med, men jeg tror dessverre det har minimalt med effekt. For å få et positivt utbytte av sin egen helsehjelp, burde hun også dra i samme retning som sine hjelpere. F.eks. å bytte fastlege to ganger i året er lite hensiktsmessig og vil føre til at hun på sikt får dårligere hjelp. Legen rekker knapt å få kontakt med den hjelpetrengende unge jenta før hun går til en ny. Det er kanskje på tide å ha en samtale med henne om dette? Uansett hvor vanskelig det føles...

Jeg kom til å tenke at det å skade seg på halsen/ansiktet er nokså spesielt og ganske uvanlig. Jeg vet ikke så mye om det, men tenker at det viser om stor indre smerte og om et tildekket ønske om at "ser noen meg tro?" Ikke rop om oppmerksomhet, men en test om hun er synlig i sine omgivelser og helseapparat. Jeg tenker jo at det er ikke selvskadingen som er hennes psykiske lidelse, det er noe underliggende som er årsak til at hun skader seg - det er jo en indre smerte som du beskriver at hun bærer på.

Håper hun og dere finner ut av dette. Lykke til. Men å bli bedre av å ligge i sengen av å gruble på døden, har jeg uansett liten tro på at hjelper... Hvordan er forholdet hennes til dyr? Det virker som om funksjonsnivået er svært lavt, men jeg tenker at mulig hun kunne opplevd noe mestring gjennom å klappe og kose/snakke med en veloppdragen hund som er vennlig mot mennesker?

Her er et innlegg fra Ekko om Hunden som mental helsearbeider (finnes også som podcast):

https://radio.nrk.no/podkast/ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram/l_8d3a3301-8179-469a-ba33-018179a69a9b

Tusen takk for svar, det setter jeg uendelig pris på. Jeg har snakket med henne om dette å bytte fastlege så ofte. Har prøvd å få henne til å ha den fastlegen hun har hatt i noen år, men hun har store relasjonsproblemer dessverre.. Hun hater virkelig oppmerksomhet, så føler hun er ganske desperat når hun kutter seg så mye på halsen.. 

Hun elsker dyr. Hun har sagt at den eneste grunnen til at hun lever er på grunn av katten sin, men at det ikke er nok. Hun klarer ikke mer.. Det er vanskelig, men jeg håper det ordner seg. Igjen, takk for tilbakemelding. 

-TS

Anonymkode: 24349...65e

[Stormwind]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ble mer stabilt på VGS helt til hun ble voldtatt

Har hun pratet eller fått prate om dette da?

[AnonymBruker]

På 4.1.2021 den 14.03, Stormwind skrev:

Har hun pratet eller fått prate om dette da?

Jeg er litt usikker, men ikke så mye tror jeg. Vanskelig å få ting ut av henne nå. Hun viser tydelig at hun er redd, hun er ekstremt på vakt. Hun hyler av den minste ting, som om når vi kommer nær henne uten at hun ser oss. I går avsluttet hun på DPS da hun har blitt verre den siste tiden og klarer ikke ha nytte av poliklinisk behandling. Hun har begynt å drikke alkohol.. Jeg vet snart ikke lenger. De vil ha henne i full jobb, men jenta orker jo så vidt å ta på seg klær.. Veldig vanskelig når hun sier selv hun ikke er verdt behandling. Uansett tusen takk for innspill dere. Jeg må ta kontakt med behandlingsapparatet om jeg ser mer forverring, tenker det kommer snart egentlig. Håper det ordner seg for henne nå.

TS

Anonymkode: 24349...65e

[frosken]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt usikker, men ikke så mye tror jeg. Vanskelig å få ting ut av henne nå. Hun viser tydelig at hun er redd, hun er ekstremt på vakt. Hun hyler av den minste ting, som om når vi kommer nær henne uten at hun ser oss. I går avsluttet hun på DPS da hun har blitt verre den siste tiden og klarer ikke ha nytte av poliklinisk behandling. Hun har begynt å drikke alkohol.. Jeg vet snart ikke lenger. De vil ha henne i full jobb, men jenta orker jo så vidt å ta på seg klær.. Veldig vanskelig når hun sier selv hun ikke er verdt behandling. Uansett tusen takk for innspill dere. Jeg må ta kontakt med behandlingsapparatet om jeg ser mer forverring, tenker det kommer snart egentlig. Håper det ordner seg for henne nå.

TS

Anonymkode: 24349...65e

Er hun villig til å prøve delvis jobb? Jeg har vanskelig for å tro at NAV/DPS krever at hun skal gå ut i 100% jobb/arbeidspraksis umiddelbart, de vil sikkert gå med på en gradvis tilnærming. Ble hun avsluttet på DPS mot sin vilje eller ønsket hun å slutte?

[AnonymBruker]

På 5.1.2021 den 23.08, frosken skrev:

Er hun villig til å prøve delvis jobb? Jeg har vanskelig for å tro at NAV/DPS krever at hun skal gå ut i 100% jobb/arbeidspraksis umiddelbart, de vil sikkert gå med på en gradvis tilnærming. Ble hun avsluttet på DPS mot sin vilje eller ønsket hun å slutte?

Hun klarer ikke det nå, hun sier hun heller vil dø. Hun er helt ferdig. 

Hun måtte avslutte da hun ikke fikk AAP og har ikke mer penger og må egentlig derfor jobbe. Hun ønsker jo å bli frisk å flytte ut, men har ikke håpet helt med seg lenger. Har fått henne til å få time hos fastlegen nå så håper det blir en løsning. Takk for svar det er fint å høre andre sine meninger

TS

 

Anonymkode: 24349...65e

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun klarer ikke det nå, hun sier hun heller vil dø. Hun er helt ferdig. 

Hun måtte avslutte da hun ikke fikk AAP og har ikke mer penger og må egentlig derfor jobbe. Hun ønsker jo å bli frisk å flytte ut, men har ikke håpet helt med seg lenger. Har fått henne til å få time hos fastlegen nå så håper det blir en løsning. Takk for svar det er fint å høre andre sine meninger

TS

 

Anonymkode: 24349...65e

Ville bare få lov til å si til deg at det virker her på forumet som om du er en tapper mor som forsøker å oppmuntre til at hun skal oppsøke hjelpeapparatet - tross alt. En mulighet er også å sende bekymringsmelding til fastlegen hennes om alt blir for ille, men om det vil være hensiktsmessig og øke tilliten til deg er jeg ikke så sikker på. Det er en fordel at hun fortsatt også er åpen mot deg og ikke skjuler virkeligheten for deg som forelder mer enn det hun ser ut til å gjøre eller ha gjort. At i det minste trollet har kommet ut i sollyset og har sprukket. Det er ett steg i riktig retning  

Selv gjorde jeg det overfor mine foreldre da jeg bodde hjemme og de fikk sitt livs største sjokk da jeg smilende og glad ropte "ha det" da jeg dro på skolen og var rystet inn til hjerteroten da de tre timer senere ble kalt inn til poliklinikken fordi jeg skulle tvangsinnlegges pga. suicidalitet. Under et 18 ukers langt opphold ble det avslørt en oppsamling av en mengde smertestillende tabletter jeg over lang tid hadde stjålet fra en av foreldrene mine uten at det ble oppdaget og som var min utvei på livet, men det måtte foreldrene mine selv avsløre med å gjennomsøke rommet mitt fordi behandlerne ved avdelingen mistenkte narkotikamisbruk på meg. Jeg sa ingenting på avdelingen, for ene dagen var jeg smilende og andre dagen forsøkte jeg å ta livet av meg - og nei, ingen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Det har blitt satt, men tre ganger i livet har det også blitt endret eller bekreftet som dissosiativ lidelse. Foreldrene mine forsto ikke hvordan det kunne være mulig å leve et så fullstendig dobbeltliv, men det er ingen kunst med dissosiativ lidelse. Jeg unner i dag ingen foreldre å bli ført så fullstendig bak lyset som det jeg gjorde med mine foreldre da jeg gikk på videregående. Hele livet mitt var en stor løgn og med det i bakhodet kan jeg forstå at de leste dagboken min for å få vite den virkelige sannheten om den tilsynelatende lykkelige og smilende datteren deres som fikk kun 5-ere og 6-ere på skolen mens dagboken var et miserabelt liv om døden, tårer og vonde tanker og følelser. Jeg forteller dette for å vise viktigheten av å ha god kontakt med barna sine. Det er ikke min hensikt å ha fokus på meg og mitt her i denne tråden, så jeg lar det være med dette.

Endret 7. januar 2021 av Eva Sofie

[Eva Sofie]

.

Endret 7. januar 2021 av Eva Sofie