I dag var jeg litt modig!

[Gjest Naana47]

Jeg har i lengre tid vært litt misfornøyd med at jeg bare er blitt tilbudt støttesamtaler på DPS. Skjønner at det er billigst for dem å gi folk en psykepleier å snakke med framfor en psykolog, men når det ikke driver en framover er det ingen vits. 

I sta da jeg var på time med psykiater (enda en ny i rekken) for å forberede oppstart på ny medisin, luftet jeg samtidig tankene mine rundt dette med støttesamtaler vs målrettet terapi. Jeg sa at det jeg trenger, utenom medisiner, er en fast og stø behandler som tør å utfordre meg blant annet ift uhensiktsmessige tanker og uheldige mestringsstrategier, og som faktisk virkelig ønsker å hjelpe meg videre. Lasset må jeg dra, men det blir mye enklere om en profesjonell er med på laget. Jeg kommer ikke videre av å sitte med en kaffekopp i hånden og skravle om vær og vind og om hva jeg har gjort siden sist. Jeg sa også at støttesamtaler kan jeg gå gratis av kommunen, men at det bør forventes et høyere nivå på et DPS (som jeg faktisk betaler for inntil frikortgrensa). Alt dette gikk rolig og hyggelig for seg. Hun sa at hun forstod meg godt og at hun skulle se hva hun kunne gjøre med det 😀! Så nå fikk jeg et håp om at både Litium for bipolaren og ny vinkling på terapien skal få meg til å komme meg videre med livet mitt!

Over tid er det flere som har bidratt til at jeg begynte å tenke i de baner, men det var  @ISWsine ord her fra en annen tråd for noen dager siden som fikk meg til å faktisk tørre å si noe om det i dag. I tråden som heter "Er det flere her som har hatet en psykolog?" skrev han:

"Det jeg ikke liker, som det virker som det er mye av i norsk psykiatri, er behandling uten mål og mening. At man bare sitter på en time og forteller om livet sitt og plagene sine, og at det ikke blir framgang. Altså bare en eller annen form for støttebehandling. 

Jeg ønsket konkrete tilbakemeldinger på uheldige tankemønstre og løsninger. Jeg opplever på en måte ikke at jeg trenger en skulder å gråte på fra helsepersonell."

Så sant!

[Gondor]

Gratulerer! Det var virkelig modig gjort av deg. Nå får vi bare håpe det blir fart i sakene.

[stjernestøv]

Bra jobba!  

[Eva Sofie]

Bra gjort! Selv valgte jeg å avslutte behandling på DPS og søke privat avtalespesialist fordi DPS ga meg avslag da jeg søkte om ny. De mente det både var skadelig for meg å starte opp med traumeterapi og gå inn i en ny behandlerrelasjon. Og nå sitter jeg her snart 5 år senere og startet opp hos ny psykolog som var spesialist innen traumer som kjørte på med traumeterapi fra dag nr. 1, og jeg har tatt uendelig mange sjumilssteg siden den gang og har aldri angret den dag at jeg "flyktet". Det gikk opp for meg at den behandleren jeg "småpratet" med i 6 år de siste årene på DPS også var psykiatrisk sykepleier og jeg er sikker på at mange av de har mye å tilføre psykiatrien og gjør en viktig jobb, men selv merker jeg stor forskjell på utbyttet nå hos psykolog og psykiatrisk sykepleier.

Men, min egen innsats i terapien er tross alt viktigst. En kan ha den beste terapeut i hele verden, men jo bedre og mer innsats en legger i sin egen terapi og fremtid, jo mer utbytte får en av det. Jeg har lagt ned svært mye i terapien min - mye mer enn bare timen. Jeg vil tro jeg minst har brukt 4-5 timers skriftlig arbeid mellom hver time til bearbeiding av forrige og forberedelse til neste time.

[Gjest Naana47]

45 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Bra gjort! Selv valgte jeg å avslutte behandling på DPS og søke privat avtalespesialist fordi DPS ga meg avslag da jeg søkte om ny. De mente det både var skadelig for meg å starte opp med traumeterapi og gå inn i en ny behandlerrelasjon. Og nå sitter jeg her snart 5 år senere og startet opp hos ny psykolog som var spesialist innen traumer som kjørte på med traumeterapi fra dag nr. 1, og jeg har tatt uendelig mange sjumilssteg siden den gang og har aldri angret den dag at jeg "flyktet". Det gikk opp for meg at den behandleren jeg "småpratet" med i 6 år de siste årene på DPS også var psykiatrisk sykepleier og jeg er sikker på at mange av de har mye å tilføre psykiatrien og gjør en viktig jobb, men selv merker jeg stor forskjell på utbyttet nå hos psykolog og psykiatrisk sykepleier.

Men, min egen innsats i terapien er tross alt viktigst. En kan ha den beste terapeut i hele verden, men jo bedre og mer innsats en legger i sin egen terapi og fremtid, jo mer utbytte får en av det. Jeg har lagt ned svært mye i terapien min - mye mer enn bare timen. Jeg vil tro jeg minst har brukt 4-5 timers skriftlig arbeid mellom hver time til bearbeiding av forrige og forberedelse til neste time.

Jeg har tenkt på det før og nå vil jeg gjerne si det til deg, og det er at din måte og din "drive" til å komme deg videre på er intet mindre enn beundringsverdig! Du har virkelig gjort en stor egeninnsats for å komme deg dit du er i dag. Da du innså at du ikke fikk god nok hjelp på DPS valgte du å gå privat i stedet til noen som skjønte seg på din problematikk. I tillegg har du jobbet hardt mellom hver time sånn at du kom deg videre. Dette står det respekt av, og jeg tror flere har mye å lære av deg. Jeg synes du har vært, og er, kjempeflink! 💪👍

[AnonymBruker]

5 timer siden, Naana47 skrev:

Jeg har i lengre tid vært litt misfornøyd med at jeg bare er blitt tilbudt støttesamtaler på DPS. Skjønner at det er billigst for dem å gi folk en psykepleier å snakke med framfor en psykolog, men når det ikke driver en framover er det ingen vits. 

I sta da jeg var på time med psykiater (enda en ny i rekken) for å forberede oppstart på ny medisin, luftet jeg samtidig tankene mine rundt dette med støttesamtaler vs målrettet terapi. Jeg sa at det jeg trenger, utenom medisiner, er en fast og stø behandler som tør å utfordre meg blant annet ift uhensiktsmessige tanker og uheldige mestringsstrategier, og som faktisk virkelig ønsker å hjelpe meg videre. Lasset må jeg dra, men det blir mye enklere om en profesjonell er med på laget. Jeg kommer ikke videre av å sitte med en kaffekopp i hånden og skravle om vær og vind og om hva jeg har gjort siden sist. Jeg sa også at støttesamtaler kan jeg gå gratis av kommunen, men at det bør forventes et høyere nivå på et DPS (som jeg faktisk betaler for inntil frikortgrensa). Alt dette gikk rolig og hyggelig for seg. Hun sa at hun forstod meg godt og at hun skulle se hva hun kunne gjøre med det 😀! Så nå fikk jeg et håp om at både Litium for bipolaren og ny vinkling på terapien skal få meg til å komme meg videre med livet mitt!

Over tid er det flere som har bidratt til at jeg begynte å tenke i de baner, men det var  @ISWsine ord her fra en annen tråd for noen dager siden som fikk meg til å faktisk tørre å si noe om det i dag. I tråden som heter "Er det flere her som har hatet en psykolog?" skrev han:

"Det jeg ikke liker, som det virker som det er mye av i norsk psykiatri, er behandling uten mål og mening. At man bare sitter på en time og forteller om livet sitt og plagene sine, og at det ikke blir framgang. Altså bare en eller annen form for støttebehandling. 

Jeg ønsket konkrete tilbakemeldinger på uheldige tankemønstre og løsninger. Jeg opplever på en måte ikke at jeg trenger en skulder å gråte på fra helsepersonell."

Så sant!

Men altså nå er det faktisk DU selv som bestemmer hva du vil ta opp i timen din med sykepleieren. Så hvis du kun sitter der å babler om hva du spiste til middag igår og hva du gjorde sammen med vennene dine i helga til sykepleieren så er det DITT valg. Du må jo selv ta opp problemer som plager deg og ikke snakke om vær og vind hvis det er det du vil.. 

Anonymkode: 26a20...db7

[Eva Sofie]

2 minutter siden, Naana47 skrev:

Jeg har tenkt på det før og nå vil jeg gjerne si det til deg, og det er at din måte og din "drive" til å komme deg videre på er intet mindre enn beundringsverdig! Du har virkelig gjort en stor egeninnsats for å komme deg dit du er i dag. Da du innså at du ikke fikk god nok hjelp på DPS valgte du å gå privat i stedet til noen som skjønte seg på din problematikk. I tillegg har du jobbet hardt mellom hver time sånn at du kom deg videre. Dette står det respekt av, og jeg tror flere har mye å lære av deg. Jeg synes du har vært, og er, kjempeflink! 💪👍

Takk, og jeg har sittet i blant (tidligere, før nåværende behandler) og sett på terapitimene som et nødvendig onde, noe jeg må komme meg igjennom raskest mulig, og i det jeg gikk ut av timen, forsøkte jeg nesten å unnvike å tenke på det ubehagelige vi hadde snakket om - fordi det var for vondt. Det er vondt å gå i terapi og uten smerte tror jeg heller ikke på fremgang. Jeg har erfart at det er ubehagelig å møte seg selv i døren, innse at livet ikke var som en trodde og håpet, innse at en må endre på planene, innse at man må tilgi noen man egentlig hater, gi opp de man burde ha elsket mest på jord, gi opp sin egen familie m.m. - og ikke minst, innrømme at en selv er like mye verdt som alle andre fordi det ikke er noe som gjør meg selv unik i forhold til resten av verden som skal tilsi at jeg er av mindre verdi enn alle andre mennesker, slik jeg har forsøkt å argumentere for hele livet... For å trene styrketrening og ønske å oppnå mål, må du gjøre en stor innsats for det, som Kupton utrettelig har sagt her, og jeg er vel bare et lite ekko som utfører det i praksis.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg vil tro jeg minst har brukt 4-5 timers skriftlig arbeid mellom hver time til bearbeiding av forrige og forberedelse til neste time.

Kunne du fortalt litt mer om hvordan du arbeider mellom timene og forbereder deg til neste? Hva er det du skriver ned? Tror jeg burde ha begynt med dette, for føler ikke at jeg får så mye ut av timene.

Ikke meningen å kuppe tråden altså, håper det ikke gjør noe at jeg spør.

Anonymkode: 47c9d...ed5

[Gjest Naana47]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men altså nå er det faktisk DU selv som bestemmer hva du vil ta opp i timen din med sykepleieren. Så hvis du kun sitter der å babler om hva du spiste til middag igår og hva du gjorde sammen med vennene dine i helga til sykepleieren så er det DITT valg. Du må jo selv ta opp problemer som plager deg og ikke snakke om vær og vind hvis det er det du vil.. 

Anonymkode: 26a20...db7

Skjønner poenget ditt og du kan absolutt ha litt rett i det du sier. Begynte på et langt svar til deg, men takler ikke å utlevere meg så mye under nick. Det får holde med dette:

Jeg som mange andre har en litt kompleks problemstilling, og etter min mening bør det i seg selv tilsi at støttesamtaler hos en psykepleier ikke er riktig tilnærming for å hjelpe meg på en god nok måte. Psykepleiere er vel først og fremst utdannet til å støtte og lindre, ikke drive aktiv psykoterapi som faktisk får en framover og videre. Jeg vet hva som er forskjellen på psykepleier og psykolog i praksis, for jeg har erfart begge deler. Ved innleggelser får jeg alltid snakke med psykolog og disse har en helt annen tilnærming til ting enn en psykepleier. Der psykepleieren sier noe ala "Huff, det skjønner jeg er vanskelig for deg, men husk at du er ikke alene om å føle det sånn" er psykologen mer direkte, tar konkret tak i problemene og omtrent tvinger meg til å face dem og finne løsninger i samarbeid med ham/henne. Det er klart at det siste er mer virksomt og hjelpsomt. Og slitsomt, men det bringer meg framover. Dessverre tar det slutt når innleggelsen er over. Da er det tilbake til psykepleieren. 

Og så tilbake til det du sier om at ansvaret ligger på meg om hva jeg vil ta opp i timene. Som sagt har du litt rett i det, men med min problemstilling er det ikke alltid så lett. Jeg har en noe unnvikende natur og føler meg lett dum og rar når jeg på eget initiativ tar opp ting. Av den grunn aleine burde jeg hatt psykolog fremfor psykepleier. Psykologen ville ha tatt tak i dette og hjulpet meg til å tenke annerledes og f.eks gitt meg øvelser i selvhevding.  Psykepleieren bare trøster og lar meg vri meg unna og fortsette i min unnvikende natur. Jeg prøver ikke å fraskrive eget ansvar, jeg bare sier at det ikke er lett for meg å ta tak når jeg ikke får noen rettesnorer for hvordan jeg kan endre meg. 

Men dette er bare noe av det jeg sliter med. Som sagt er problemstillingen kompleks. 

Endret 6. januar 2021 av Naana47

[Gjest Naana47]

Ønsker bare å legge til at de gangene jeg har vært innlagt så har årsaken vært den bipolare sykdommen. Det har vært på grunn av mani, depresjon og blandet. Man blir ikke innlagt fordi man har en unnvikende natur liksom, så ville bare avklare det. Men likevel har jeg fått snakke med psykolog. 

[Gjest Naana47]

Men nå føler jeg meg bare dum. Jeg har jo ikke krav på psykolog selv om jeg mener at jeg burde hatt det! Jeg må jo bare være glad for den hjelpen jeg blir tilbudt, så nå føler jeg meg veldig frekk og kravstor.. Hvis jeg mener at jeg trenger psykolog så sterkt så får jeg heller gå privat og betale en jeg som så mange andre gjør. 

Og så er jeg blitt redd for at alt heller ender med utskriving fra DPS siden jeg tok dette opp. For de også tenker vel at siden jeg ikke er fornøyd med tilbudet de gir så får heller plassen gå til andre som vet å sette pris på den, noe jeg jo forsåvidt er enig i.  Tror kanskje de vil vente til jeg er stabil på Litium først før de skriver meg ut, men man vet jo aldri. Dette ble med ett litt vanskelig for meg. 

Endret 6. januar 2021 av Naana47

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på psyk. sykepleiere også. Mange kan svært mye. Jeg opplevde min tid med det tilbudet på DPS som konstruktivt. Jeg gikk hos en i en årrekke. 

Anonymkode: 2a26c...1bd

[RamonaK]

På 7.1.2021 den 0.41, Naana47 skrev:

Men nå føler jeg meg bare dum. Jeg har jo ikke krav på psykolog selv om jeg mener at jeg burde hatt det! Jeg må jo bare være glad for den hjelpen jeg blir tilbudt, så nå føler jeg meg veldig frekk og kravstor.. Hvis jeg mener at jeg trenger psykolog så sterkt så får jeg heller gå privat og betale en jeg som så mange andre gjør. 

Og så er jeg blitt redd for at alt heller ender med utskriving fra DPS siden jeg tok dette opp. For de også tenker vel at siden jeg ikke er fornøyd med tilbudet de gir så får heller plassen gå til andre som vet å sette pris på den, noe jeg jo forsåvidt er enig i.  Tror kanskje de vil vente til jeg er stabil på Litium først før de skriver meg ut, men man vet jo aldri. Dette ble med ett litt vanskelig for meg. 

Synes det var modig gjort av deg å be om mer hjelp. Den eneste måten å få det på er jo å være ærlig om hvordan man har det, og hva slags hjelp en trenger. Synes ikke du skal føle deg dum. Jeg går til psyk sykepleier og terapi hos psykiater og det er ganske stor forskjell på timene. Psykiateren lærer meg mestringsstrategier osv mens med sykepleieren kan jeg bare snakke om hvordan jeg har det, lufte både tanker og følelser osv. Begge deler hjelper, men på helt forskjellige måter.