Jeg er så usikker på meg selv!

[AnonymBruker]

Dette er tidvis et stort problem for meg, og det er fryktelig plagsomt! Nå for tida varierer selvtilliten min enda oftere enn den pleier, og det er blitt skikkelig ille. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det! Det er så ille enkelte ganger nå at jeg ikke en gang tror nok på meg selv til å ta enkle valg i butikken på hva jeg skal kjøpe. F.eks om jeg har "Melk" på handlelista kan jeg stå i minuttvis å vurdere fram og tilbake om vi virkelig trenger melk (det kan jo være at jeg skrev feil på lappen?) og om jeg skal kjøpe fra Tine eller fra Q-meieriene, enda vi pleier å bruke den siste. Til jul byttet jeg en julegave til noen hele fire ganger etter at jeg hadde kjøpt noe. Tenkte først at det var et fint valg, men ble i tvil da jeg kom hjem og gikk og byttet til noe annet, ble så i tvil igjen da jeg kom hjem og byttet til noe annet igjen dagen etter. Dette gjentok seg en gang til før jeg til slutt endte opp med å bytte til det første valget. (Har hendt før også) Og dette var til en person som ikke står meg spesielt nær, sånn at det ikke var så fryktelig nøye hva jeg kjøpte. Øvre prisgrense vi hadde avtalt var 200 kr. Når jeg treffer bekjente ute og har snakket litt går jeg i timesvis og tenker at det jeg sa var utrolig dumt og dømmer meg selv nord og ned for å være så dum. Jeg er hele tida redd for å drite meg ut/skjemme meg ut, noe som fører til økt sosial angst. Jeg er heller ikke fornøyd med utseendet (har vel aldri vært det) og tenker at jeg er et misfoster. Fører til sosial angst det også og til at jeg isolerer meg inne. Det igjen fører til at jeg ikke får brukt kroppen og musklene noe særlig, og jeg får følelsen av jeg råtner opp. Det er en fortvilet situasjon og jeg vurderer å søke om støttekontakt(!) for å komme meg ut. Samtidig vet jeg at jeg klarer å komme meg ut til nødvendige ærend, så det er kanskje ikke så ille som jeg noen ganger tror. Når jeg skriver med nick her føler jeg meg for tida veldig dum og kan få problemer i etterkant av det. Så ille at jeg hver gang vurderer å slette meg, noe som forsåvidt er et kjent mønster. Men jeg har på en måte bestemt meg for å holde ut denne gangen. Det er en anbefalt øvelse fra et klokt hode her inne. Jeg har tenkt at jeg heller kan skrive anonymt når selvtilliten ikke er der, og bruke nick når den er der. Men samtidig utfordre meg selv til å skrive mest mulig med nick uansett hvordan jeg føler meg. Problemet er bare at jeg ender opp med å angre meg for å ha skrevet med nick og tenke hvor idiot jeg er som skrev det jeg skrev. Tenker at nå har jeg driti meg såpass ut at jeg må endre identitet. Jeg kan løse problemet med å bestemme meg for å ta pause fra dol til jeg blir bedre, det er jo ingen som tvinger meg til å være her. Jeg er håpløs og selvhatet er stort nå! Nå føler jeg meg like ille som jeg var i tenårene og tidlig voksen alder hvor jeg var såkalt "Unnskyld-at-jeg- lever" type. 

Så til spørsmålet. Hvilken behandling hjelper mot sånn jeg har det nå? Og er det håp om at dette vil endre seg til det bedre når jeg er stabilisert i grunnlidelsen min? Har en følelse av at selvtilliten svinger veldig i takt med de bipolare svingningene, men jeg vet jo ikke. Det kan jo være at jeg alltid vil være sånn som dette selv om bipolaren blir stabil. Den siste tida har jeg jeg vært en del nede. Var oppstemt en god stund før dette og da var selvtilliten stor da jeg var ute blant folk. Tenkte aldri da på om jeg dreit meg ut. Jeg kan faktisk også føle meg attraktiv og smart når jeg er oppstemt. 

Føler meg bare så uendelig ødelagt i hodet! Jeg trenger virkelig behandling, men hva slags, og er det egentlig håp? 

Diagnoser: Engstelig/unnvikende pf (med uhorvelig dårlig selvbilde og selvtillit) og Bipolar 1.

Dette er utrolig vanskelig for meg og reduserer livskvaliteten betraktelig, og jeg ønsker råd. Det må sies at jeg vanligvis ikke er så ille som nå, og lurer som sagt på om det har sammenheng med at jeg er nedstemt. 

Anonymkode: 262a5...f06

[emilie321]

Det er vondt å ha det sånn, så jeg håper du kan få hjelp til å få det bedre. Akkurat hvordan hjelp bør nok noen kloke hoder komme med, men hjelp finnes. 

Når jeg er nedstemt/deprimert så blir det meste verre, tror det er ganske vanlig. For meg har kognitiv terapi hjulpet. Og å samle på positive opplevelser.  Jeg har dessuten prøvd å fokusere på det som faktisk fungerer og så derfra prøvd å tatt et skritt videre. 

Fikk en oppgave av legen min. Jeg skulle spørre meg selv om Hva gikk bra i dag? Og da kan jeg liste opp alt som er/kan være positivt.  Alt fra at jeg greide noe husarbeid til at en smilte til meg på butikken.  Og jeg skal klappe meg selv på skulderen for hver ting jeg får til.  Når jeg stiller meg spørsmålet  Hva gikk bra i dag?  Så må hjernen inn på et annet spor, et positivt spor.  Dette har nok hjulpet meg litt. 

Selv tenker jeg at det er de små forandringene som etterhvert gjør at jeg blir bedre. Og selvfølgelig med riktig medisinering i bånn. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, emilie321 skrev:

Det er vondt å ha det sånn, så jeg håper du kan få hjelp til å få det bedre. Akkurat hvordan hjelp bør nok noen kloke hoder komme med, men hjelp finnes. 

Når jeg er nedstemt/deprimert så blir det meste verre, tror det er ganske vanlig. For meg har kognitiv terapi hjulpet. Og å samle på positive opplevelser.  Jeg har dessuten prøvd å fokusere på det som faktisk fungerer og så derfra prøvd å tatt et skritt videre. 

Fikk en oppgave av legen min. Jeg skulle spørre meg selv om Hva gikk bra i dag? Og da kan jeg liste opp alt som er/kan være positivt.  Alt fra at jeg greide noe husarbeid til at en smilte til meg på butikken.  Og jeg skal klappe meg selv på skulderen for hver ting jeg får til.  Når jeg stiller meg spørsmålet  Hva gikk bra i dag?  Så må hjernen inn på et annet spor, et positivt spor.  Dette har nok hjulpet meg litt. 

Selv tenker jeg at det er de små forandringene som etterhvert gjør at jeg blir bedre. Og selvfølgelig med riktig medisinering i bånn. 

Tusen takk for svar! Hadde ikke forventet noen svar da jeg tittet innom nå, så ble glad for at du hadde svart Da legger jeg det på depressiviteten jeg ofte opplever for tida. Som sagt er jeg jo ikke så ille til vanlig. Er helt grei nå f.eks, men det kan skifte raskt. 

Gode råd du fikk av legen din! Jeg håper at jeg også kan få ordentlig hjelp med dette, for det er jo veldig hemmende å ha det sånn. Og som du sier; ha riktig medisinering i bunnen. 

Anonymkode: 262a5...f06

[kupton]

Jeg oppfatter at dette er litt annerledes enn det overskriften sier. Er ikke dette ambivalens? Det er ikke uvanlig ved depresjon.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Jeg oppfatter at dette er litt annerledes enn det overskriften sier. Er ikke dette ambivalens? Det er ikke uvanlig ved depresjon.

Tusen takk for svar til deg også! Jo, det jeg har beskrevet er helt klart ambivalens, stor sådan. Jeg har nok lett for å tro at det skyldes at jeg er veldig usikker på meg selv, for det er jo sånn det oppleves i kampens hete (skal-skal ikke). Jeg har jo også en pf hvor liten tro på meg selv inngår i min kombinasjon av symptomer, så det bidrar jo også til en slik tankegang. Men det DPS har sagt til meg i alle år er at det er den bipolare lidelsen som er hovedårsaken til at jeg fungerer ustabilt. Og nå som jeg er klinisk deprimert (ikke stabilt alvorlig heldigvis) gir det mening det du sier om at ambivalensen nok skyldes depresjonen, selv om jeg også tror det er riktig at de personlighetsmessige utfordringene kommer sterkere fram i depressive faser. 

Anonymkode: 262a5...f06

[AnonymBruker]

@kupton vil legge til en siste setning/spørsmål over, og det er "Eller hva tror du?"

Anonymkode: 262a5...f06

[kupton]

Det du tror i siste setning er helt korrekt.