Kupton. Har vært psyk en stund, er dette løsningen ?

[AnonymBruker]

Før var jeg en drømmer med store forventninger til livet. Jeg var rastløs og alltid på jakt etter de store opplevelsene. Var engasjert og sosial. Da jeg ble psykisk syk trodde jeg at jeg skulle bli kvitt den voldsomme psykiske smerten og samtidig fungere greit og ha et innholdsrikt liv. Fikk både samtaleterapi og medisiner. Etter hvert handlet alt bare om å få bort den psykiske smerten. Alt annet ble satt på vent. Etter hvert har jeg tenkt  at eneste løsningen er å kunne fungere på et vis med smerten. Det som mangler er å gi livet meningsfullt innhold. Det blir helt opptil meg å fylle livet( men er det greit å be om litt hjelp?). Trenger  å justere mine tanker om hva jeg definerer som meningsfullt. At det ikke nødvendigvis må være de store tingene. Drømmene og forventningen gjør nå mer vondt og smaker av vemod.( er det dumt å ha forventninger?)  Er det slik at vi med psykiske lidelser ofte må slå oss til ro med å leve med den psykiske smerten? Å leve med at noen dager er gode men de fleste er en kamp?. Samtidig har de fleste dager noen gode øyeblikk. Skal man slå seg til ro med øyeblikkene?. Vil det da bli lettere å bære smerten ? .
 

Anonymkode: fbc04...24d

[kupton]

Det er normalt og bra å ha forventninger. Men forventningene må være realistiske. Hvis ikke blir det bare skuffelser. Hvis mine forventninger var å bli etterfølgeren til Pavarotti eller Aksel Lund Svindal, ville det bare føre til skuffelser.

De aller fleste finner gode opplevelser i et hel vanlig liv. En tur i solskinn, en lang frokost med god kaffe, besøk av gode venner, barn eller barnebarn, en god bok eller et fint stykke musikk osv osv.

Ja, jeg tror smerten blir lettere å bære om en lærer seg å sette pris på de gode stundene.

[Eva Sofie]

1 time siden, kupton skrev:

Det er normalt og bra å ha forventninger. Men forventningene må være realistiske. Hvis ikke blir det bare skuffelser. Hvis mine forventninger var å bli etterfølgeren til Pavarotti eller Aksel Lund Svindal, ville det bare føre til skuffelser.

De aller fleste finner gode opplevelser i et hel vanlig liv. En tur i solskinn, en lang frokost med god kaffe, besøk av gode venner, barn eller barnebarn, en god bok eller et fint stykke musikk osv osv.

Ja, jeg tror smerten blir lettere å bære om en lærer seg å sette pris på de gode stundene.

Og i svært manges liv, jeg vil tro de aller fleste, må en bare akseptere at livet ikke ble slik en hadde håpet og forventet seg. Men alle må vi likevel bare gjøre det beste ut av det. Vi har hele tiden valg - valg til å velge hva vi vil gjøre med dagen og fylle den med. Og det samme også med livet. Det å gi livet mening viser seg jo gjennom studier er å ha en helt vanlig hverdag for de fleste og at det er det som gir folk tilfredshet. Og det å kunne gi livet mening gjerne ved å kunne gjøre eller gi noe større til en annen eller andre, kan også være med på å gi livet mening for mange. og gjennom mening med livet har jeg også troen på at tilfredshet med hverdagen også kommer.

Carpe diem - ut ifra dine forutsetninger

[AnonymBruker]

Takk for mange fine ord. Føles bare noen dager så vanskelig å fylle et stort mørkt tomrom med mening, liv og lyd. Som et stort ,meningsløst, taust mørke som river i sjelen. Det er akkurat der jeg må ta de små stegene og kanskje hadde trengt noen som kunne hjelpe meg å gå de. Å fokusere på stegene og ikke mørket rundt. Det var egentlig det jeg ønsket av min terapeut men som jeg ikke klarte å uttrykke. Ble bare prat om mørket i stedet.  

Anonymkode: fbc04...24d