Hva menes med å fragmentere?

[AnonymBruker]

Hva menes med å fragmentere? Og om en person fragmenterer hvordan merkes dette?

Anonymkode: 559d4...cec

[Glitter]

Jeg er fragmentert opp i tre "deler". Min behandler hadde så god forklaring på dette, men jeg husker ikke. Den ene delen i meg er en slags mannlig figur som har vært hos meg helt fra jeg var et lite barn. Hadde mareritt om han. Det er de mørke skyggetankene. Om hva jeg fortjener, hvor lite jeg er verdt, det er destruktivt og det er "han" som kan drive meg til å gjøre destruktive ting. Så er det følelsesstyrte meg, som er "Glitter1". Hun (jeg) er full av følelser og hun sliter svært med å kontrollere de. Når "han" tar overhånd så får han "hun" til å reagere. Også er det "Glitter2". Det er det som er meg. Jeg er og tenker fornuftig, jeg kan reflektere og snakke for meg. Jeg er flink pike osv. "Glitter2" drukner ofte i mellom de to andre. 

Alle tre delene er jo egentlig meg, men av en eller annen grunn har jeg gjennom oppveksten splittet meg selv opp for å klare å overleve hverdagen. Dessverre har det etter hvert blitt mer til skade enn til hjelp. Men det var min måte å overleve. De tre delene i meg krangler konstant om å ha kontroll. Og det sliter meg ut. 

Det er også derfor jeg ikke føler jeg kjenner meg igjen når jeg reagerer under kontrollen av "han" eller "hun". Med hjelp over tid så håper jeg jo jeg klarer å samles mer som en person. At jeg føler og aksepterer at alt er en del av meg. 

Jeg vet ikke om dette var svar på spørsmålet ditt egentlig, men det er det jeg legger i at jeg selv er fragmentert. Så finnes det garantert ulike grader av det hele.

Eneste man merker på meg er at jeg kan endre meg svært mye når enkelte deler tar helt overhånd. De fleste kan ikke fatte at jeg kan gå fra å vanligvis være rolig og fattet, til å være så destruktiv og følelsesstyrt som jeg kan være. Når jeg forteller hvordan jeg kan bli så kjenner de det ikke igjen mtp hvordan de kjenner meg.

Endret 25. januar 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg er fragmentert opp i tre "deler". Min behandler hadde så god forklaring på dette, men jeg husker ikke. Den ene delen i meg er en slags mannlig figur som har vært hos meg helt fra jeg var et lite barn. Hadde mareritt om han. Det er de mørke skyggetankene. Om hva jeg fortjener, hvor lite jeg er verdt, det er destruktivt og det er "han" som kan drive meg til å gjøre destruktive ting. Så er det følelsesstyrte meg, som er "Glitter1". Hun (jeg) er full av følelser og hun sliter svært med å kontrollere de. Når "han" tar overhånd så får han "hun" til å reagere. Også er det "Glitter2". Det er det som er meg. Jeg er og tenker fornuftig, jeg kan reflektere og snakke for meg. Jeg er flink pike osv. "Glitter2" drukner ofte i mellom de to andre. 

Alle tre delene er jo egentlig meg, men av en eller annen grunn har jeg gjennom oppveksten splittet meg selv opp for å klare å overleve hverdagen. Dessverre har det etter hvert blitt mer til skade enn til hjelp. Men det var min måte å overleve. De tre delene i meg krangler konstant om å ha kontroll. Og det sliter meg ut. 

Det er også derfor jeg ikke føler jeg kjenner meg igjen når jeg reagerer under kontrollen av "han" eller "hun". Med hjelp over tid så håper jeg jo jeg klarer å samles mer som en person. At jeg føler og aksepterer at alt er en del av meg. 

Jeg vet ikke om dette var svar på spørsmålet ditt egentlig, men det er det jeg legger i at jeg selv er fragmentert. Så finnes det garantert ulike grader av det hele.

Eneste man merker på meg er at jeg kan endre meg svært mye når enkelte deler tar helt overhånd. De fleste kan ikke fatte at jeg kan gå fra å vanligvis være rolig og fattet, til å være så destruktiv og følelsesstyrt som jeg kan være. Når jeg forteller hvordan jeg kan bli så kjenner de det ikke igjen mtp hvordan de kjenner meg.

Takk for langt og utfyllende svar. Når du sier de tre delene krangler om å ha kontroll, hører du stemmer da eller? Hvor lenge har du hatt det slik? Og hvordan fant behandler ut av at du er fragmentert?

Anonymkode: 559d4...cec

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg er fragmentert opp i tre "deler". Min behandler hadde så god forklaring på dette, men jeg husker ikke. Den ene delen i meg er en slags mannlig figur som har vært hos meg helt fra jeg var et lite barn. Hadde mareritt om han. Det er de mørke skyggetankene. Om hva jeg fortjener, hvor lite jeg er verdt, det er destruktivt og det er "han" som kan drive meg til å gjøre destruktive ting. Så er det følelsesstyrte meg, som er "Glitter1". Hun (jeg) er full av følelser og hun sliter svært med å kontrollere de. Når "han" tar overhånd så får han "hun" til å reagere. Også er det "Glitter2". Det er det som er meg. Jeg er og tenker fornuftig, jeg kan reflektere og snakke for meg. Jeg er flink pike osv. "Glitter2" drukner ofte i mellom de to andre. 

Alle tre delene er jo egentlig meg, men av en eller annen grunn har jeg gjennom oppveksten splittet meg selv opp for å klare å overleve hverdagen. Dessverre har det etter hvert blitt mer til skade enn til hjelp. Men det var min måte å overleve. De tre delene i meg krangler konstant om å ha kontroll. Og det sliter meg ut. 

Det er også derfor jeg ikke føler jeg kjenner meg igjen når jeg reagerer under kontrollen av "han" eller "hun". Med hjelp over tid så håper jeg jo jeg klarer å samles mer som en person. At jeg føler og aksepterer at alt er en del av meg. 

Jeg vet ikke om dette var svar på spørsmålet ditt egentlig, men det er det jeg legger i at jeg selv er fragmentert. Så finnes det garantert ulike grader av det hele.

Eneste man merker på meg er at jeg kan endre meg svært mye når enkelte deler tar helt overhånd. De fleste kan ikke fatte at jeg kan gå fra å vanligvis være rolig og fattet, til å være så destruktiv og følelsesstyrt som jeg kan være. Når jeg forteller hvordan jeg kan bli så kjenner de det ikke igjen mtp hvordan de kjenner meg.

Noen, de mest seriøse utrederne og behandlerne innen psykiatrien, kaller dette for personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 6e014...5f9

[Glitter]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for langt og utfyllende svar. Når du sier de tre delene krangler om å ha kontroll, hører du stemmer da eller? Hvor lenge har du hatt det slik? Og hvordan fant behandler ut av at du er fragmentert?

Anonymkode: 559d4...cec

Nei jeg hører ikke stemmer sånn type psykotiske stemmer, men det er en indre kamp hvor jeg på et vis har delt disse delene av meg til å være egne "figurer". Det er likevel mine stemmer, selv om den ene er en mannsperson. På en måte. Vet ikke hvordan forklare det egentlig.

Jeg har hatt det slik i alle år, men det ble ikke tydelig utad før jeg knakk sammen for noen år siden. Da klarte jeg ikke lenger stå i mot de dårlige delene og endte med en voldsom endring i adferd. 

Jeg vet ikke helt. Var vel når jeg selv begynte å snakke om Glitter 1 og 2 og senere fortalte om han gir meg skyggetanker. Jeg har en litt barnslig måte å beskrive det på da dette oppstod da jeg var barn. Vi har fokusert litt mer på dette i det siste da jeg nå for tiden er veldig underkastet av "han". At jeg ikke greier å kontrollere det han mener om meg og hva jeg bør gjøre. Vi snakker om hvorfor jeg har endt opp med å splitte meg, hvorfor jeg ikke vil akseptere at dette er meg og hvorfor det er så vanskelig å ta inn over meg at alt sammen er jo meg og at jeg må akseptere det hvis jeg skal klare å kjempe i mot alt sammen. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Noen, de mest seriøse utrederne og behandlerne innen psykiatrien, kaller dette for personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 6e014...5f9

Hvilken personlighetsforstyrrelse er det snakk om da?

Anonymkode: 559d4...cec

[Glitter]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen, de mest seriøse utrederne og behandlerne innen psykiatrien, kaller dette for personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 6e014...5f9

Jeg har personlighetsforstyrrelse, men ikke sånn multippel pf hvis det var det du mente. For meg er det nok bare en uheldig mestrimgsstraregi eller overlevelsesmekanisme. Og det er garantert mange grader eller måter å være fragmentert på. Hvis det er en egen PF på dette så tror jeg ikke at jeg har det. Jeg er fullt klar over at alt egentlig er meg selv, men jeg føler ikke at det er det. Føler meg feks ikke som meg selv når jeg skader meg. Er i en helt annen modus da. Og alle tankene om at jeg fortjener å dø det føler jeg ikke at jeg har noen makt over. Det er han som sier det. Men det ER jo meg likevel. Forstå det den som kan. Det gjør jeg ikke selv en gang. Min behandler forstår mer enn meg.

Jeg har EUPF.

Endret 25. januar 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen, de mest seriøse utrederne og behandlerne innen psykiatrien, kaller dette for personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 6e014...5f9

???

Anonymkode: 23c21...06c

[Eva Sofie]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for langt og utfyllende svar. Når du sier de tre delene krangler om å ha kontroll, hører du stemmer da eller? Hvor lenge har du hatt det slik? Og hvordan fant behandler ut av at du er fragmentert?

Anonymkode: 559d4...cec

Jeg ønsker også å rette en stor takk til glitter som løfter dette dagsaktuelle emnet opp og frem - og for enkelte også noe kontroversielt, litt avhengig av hvor langt ute til siden en terapeut ev. måtte stå i en av retningene.

Mulig jeg misforstår deg, Anonym bruker, men hvordan en terapeut kan se om en pasient er fragmentert, er jo gjennom å gjøre sine observasjoner av pasientens adferd og kommunikasjon (det beskriver jo Glitter glimrende her) og det viktigste i all terapi er jo dialog med pasienten og pasientens dialog med terapeuten - og man må våge å utfordre seg selv. Uten å gi seg selv utfordringer, er terapien meningsløs.

Jeg tror, som pasient med etter hvert 19 års erfaring med å ha fått både personlighetsforstyrrelsesdiagnoser, men primært dissosiativ lidelse, samt at jeg har interessert meg innen emnet ved å lest en del fagbøker og fagartikler med varierende grad av konsentrasjonsevne, at noen kan kalle dette personlighetsforstyrrelse - ikke MPD da den ikke lenger benyttes i dagens ICD-systemer - (hvor også dissosiasjon ofte forekommer) mens hos andre er det uttrykk for en ren dissosiativ lidelse og selvsagt også side om side sett med en PTSD-diagnose.

F.eks. det siste halve døgnet har jeg vært svært fragmentert (jeg velger å bruke ordet dissosiert), noe som en gang var en overlevelsesstrategi som et barn lærte seg for å utholde en uutholdelig uvanlig situasjon for dets alder, og det er ikke en bevisst og villet handling selv om enkelte ønsker å påstå noe slikt.

Men i dag får jeg ikke til å skrive mer og bedre om dette kjenner jeg, selv om mye mer burde fortjent å bli sagt, men jeg har ikke ressurser. Jeg har allerede brukt mer enn en time på å formulere disse få og enkle setningene, og til vanlig går skriving som en lek for meg, - og det skyldes nettopp at jeg er "fragmentert". Personlig ville jeg i tilleg benyttet begrepet "frakoblet" om jeg skulle forsøke å sette egne ord på dette.

Menn TS

[Glitter]

3 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg ønsker også å rette en stor takk til glitter som løfter dette dagsaktuelle emnet opp og frem - og for enkelte også noe kontroversielt, litt avhengig av hvor langt ute til siden en terapeut ev. måtte stå i en av retningene.

Mulig jeg misforstår deg, Anonym bruker, men hvordan en terapeut kan se om en pasient er fragmentert, er jo gjennom å gjøre sine observasjoner av pasientens adferd og kommunikasjon (det beskriver jo Glitter glimrende her) og det viktigste i all terapi er jo dialog med pasienten og pasientens dialog med terapeuten - og man må våge å utfordre seg selv. Uten å gi seg selv utfordringer, er terapien meningsløs.

Jeg tror, som pasient med etter hvert 19 års erfaring med å ha fått både personlighetsforstyrrelsesdiagnoser, men primært dissosiativ lidelse, samt at jeg har interessert meg innen emnet ved å lest en del fagbøker og fagartikler med varierende grad av konsentrasjonsevne, at noen kan kalle dette personlighetsforstyrrelse - ikke MPD da den ikke lenger benyttes i dagens ICD-systemer - (hvor også dissosiasjon ofte forekommer) mens hos andre er det uttrykk for en ren dissosiativ lidelse og selvsagt også side om side sett med en PTSD-diagnose.

F.eks. det siste halve døgnet har jeg vært svært fragmentert (jeg velger å bruke ordet dissosiert), noe som en gang var en overlevelsesstrategi som et barn lærte seg for å utholde en uutholdelig uvanlig situasjon for dets alder, og det er ikke en bevisst og villet handling selv om enkelte ønsker å påstå noe slikt.

Men i dag får jeg ikke til å skrive mer og bedre om dette kjenner jeg, selv om mye mer burde fortjent å bli sagt, men jeg har ikke ressurser. Jeg har allerede brukt mer enn en time på å formulere disse få og enkle setningene, og til vanlig går skriving som en lek for meg, - og det skyldes nettopp at jeg er "fragmentert". Personlig ville jeg i tilleg benyttet begrepet "frakoblet" om jeg skulle forsøke å sette egne ord på dette.

Menn TS

Frakoblet ja. Tror det var det jeg pleide å si før jeg lærte ordet fragmentert. Du har nok dette i mer alvorlig grad enn meg slik jeg har forstått det, men det var jo bra mitt svar ble nyttig likevel. 

Det som er så frustrerende er at jeg skjønner ikke hvordan få samlet meg selv mer enn jeg er i dag. Kanskje tørr jeg det ikke? Det er jo kanskje slike ting jeg kan lære når jeg skal i ny behandling til sommeren. 

[AnonymBruker]

18 timer siden, Glitter skrev:

Nei jeg hører ikke stemmer sånn type psykotiske stemmer, men det er en indre kamp hvor jeg på et vis har delt disse delene av meg til å være egne "figurer". Det er likevel mine stemmer, selv om den ene er en mannsperson. På en måte. Vet ikke hvordan forklare det egentlig.

Jeg har hatt det slik i alle år, men det ble ikke tydelig utad før jeg knakk sammen for noen år siden. Da klarte jeg ikke lenger stå i mot de dårlige delene og endte med en voldsom endring i adferd. 

Jeg vet ikke helt. Var vel når jeg selv begynte å snakke om Glitter 1 og 2 og senere fortalte om han gir meg skyggetanker. Jeg har en litt barnslig måte å beskrive det på da dette oppstod da jeg var barn. Vi har fokusert litt mer på dette i det siste da jeg nå for tiden er veldig underkastet av "han". At jeg ikke greier å kontrollere det han mener om meg og hva jeg bør gjøre. Vi snakker om hvorfor jeg har endt opp med å splitte meg, hvorfor jeg ikke vil akseptere at dette er meg og hvorfor det er så vanskelig å ta inn over meg at alt sammen er jo meg og at jeg må akseptere det hvis jeg skal klare å kjempe i mot alt sammen. 

Takk igjen for svar. Har ett par spørsmål til om det er greit. Denne fragmenteringen er den verre enkelte ganger? Og er det noe som påvirker (trigger?) det hos deg?

Anonymkode: 559d4...cec

[AnonymBruker]

9 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg ønsker også å rette en stor takk til glitter som løfter dette dagsaktuelle emnet opp og frem - og for enkelte også noe kontroversielt, litt avhengig av hvor langt ute til siden en terapeut ev. måtte stå i en av retningene.

Mulig jeg misforstår deg, Anonym bruker, men hvordan en terapeut kan se om en pasient er fragmentert, er jo gjennom å gjøre sine observasjoner av pasientens adferd og kommunikasjon (det beskriver jo Glitter glimrende her) og det viktigste i all terapi er jo dialog med pasienten og pasientens dialog med terapeuten - og man må våge å utfordre seg selv. Uten å gi seg selv utfordringer, er terapien meningsløs.

Jeg tror, som pasient med etter hvert 19 års erfaring med å ha fått både personlighetsforstyrrelsesdiagnoser, men primært dissosiativ lidelse, samt at jeg har interessert meg innen emnet ved å lest en del fagbøker og fagartikler med varierende grad av konsentrasjonsevne, at noen kan kalle dette personlighetsforstyrrelse - ikke MPD da den ikke lenger benyttes i dagens ICD-systemer - (hvor også dissosiasjon ofte forekommer) mens hos andre er det uttrykk for en ren dissosiativ lidelse og selvsagt også side om side sett med en PTSD-diagnose.

F.eks. det siste halve døgnet har jeg vært svært fragmentert (jeg velger å bruke ordet dissosiert), noe som en gang var en overlevelsesstrategi som et barn lærte seg for å utholde en uutholdelig uvanlig situasjon for dets alder, og det er ikke en bevisst og villet handling selv om enkelte ønsker å påstå noe slikt.

Men i dag får jeg ikke til å skrive mer og bedre om dette kjenner jeg, selv om mye mer burde fortjent å bli sagt, men jeg har ikke ressurser. Jeg har allerede brukt mer enn en time på å formulere disse få og enkle setningene, og til vanlig går skriving som en lek for meg, - og det skyldes nettopp at jeg er "fragmentert". Personlig ville jeg i tilleg benyttet begrepet "frakoblet" om jeg skulle forsøke å sette egne ord på dette.

Menn TS

Takk for svar. Har et par spørsmål om det er greit. Er fragmentering og dissosiasjon det samme? Denne fragmenteringen er den verre enkelte ganger? Og er det noe som påvirker (trigger?) det hos deg?

Anonymkode: 559d4...cec

[Glitter]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk igjen for svar. Har ett par spørsmål til om det er greit. Denne fragmenteringen er den verre enkelte ganger? Og er det noe som påvirker (trigger?) det hos deg?

Anonymkode: 559d4...cec

Ja, periodevis er det mye verre enn andre. Hvis jeg har ekstra med belastning eller stress. 

Hva som trigger er variabelt, men jeg har en del belastninger i livet. Før klarte jeg å blokkere mye mer ute enn nå. De siste fem årene har det vært mye mer skifte og ustabilitet inni meg. Det ble trigget av samlivsbrudd og at jeg da ikke lenger klarte å holde reaksjoner på psykisk mishandling borte. 

[Eva Sofie]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Har et par spørsmål om det er greit. Er fragmentering og dissosiasjon det samme? Denne fragmenteringen er den verre enkelte ganger? Og er det noe som påvirker (trigger?) det hos deg?

Anonymkode: 559d4...cec

Ser at du stiller samme spørsmål to ganger til to ulike personer (til Glitter og meg). Håper du på denne måten å få et bredest mulig svar? Ikke noe kritikk, bare en undring fra min side...

I Glitter sitt tilfelle er det ikke uttrykk for dissosiasjon tror jeg) - for da hadde man bevisst valgt andre ord - men jeg brukte Store Medisinske Leksikon SML) og søkte på "fragmentering" og klikket videre inn på ordet "fragmentere" og fikk opp følgende: "Fragmentere betyr å brekke opp, splitte eller dele i (små) stykker" (som står i SNL)

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Ser at du stiller samme spørsmål to ganger til to ulike personer (til Glitter og meg). Håper du på denne måten å få et bredest mulig svar? Ikke noe kritikk, bare en undring fra min side...

I Glitter sitt tilfelle er det ikke uttrykk for dissosiasjon tror jeg) - for da hadde man bevisst valgt andre ord - men jeg brukte Store Medisinske Leksikon SML) og søkte på "fragmentering" og klikket videre inn på ordet "fragmentere" og fikk opp følgende: "Fragmentere betyr å brekke opp, splitte eller dele i (små) stykker" (som står i SNL)

Jeg tror Glitter beskriver det som kalles strukturell dissosiasjon. Ref. Janina Fisher (google). 

Anonymkode: 92567...998

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Ser at du stiller samme spørsmål to ganger til to ulike personer (til Glitter og meg). Håper du på denne måten å få et bredest mulig svar? Ikke noe kritikk, bare en undring fra min side...

I Glitter sitt tilfelle er det ikke uttrykk for dissosiasjon tror jeg) - for da hadde man bevisst valgt andre ord - men jeg brukte Store Medisinske Leksikon SML) og søkte på "fragmentering" og klikket videre inn på ordet "fragmentere" og fikk opp følgende: "Fragmentere betyr å brekke opp, splitte eller dele i (små) stykker" (som står i SNL)

Tror du har rett i det ja.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror Glitter beskriver det som kalles strukturell dissosiasjon. Ref. Janina Fisher (google). 

Anonymkode: 92567...998

Det har jeg aldri hørt om. Får lese litt om det, men jeg har bare tenkt det ble en overlevelsesstrategi eller forsvarsmekanisme som jeg kanskje trengte da jeg var barn, men som nå virker mot sin hensikt.

[Eva Sofie]

1 time siden, Glitter skrev:

Det har jeg aldri hørt om. Får lese litt om det, men jeg har bare tenkt det ble en overlevelsesstrategi eller forsvarsmekanisme som jeg kanskje trengte da jeg var barn, men som nå virker mot sin hensikt.

Ja, men alle dissosierer jo i hverdagen, men hos de fleste er det ikke forbundet med en patologisk dissosiasjon (sykdomsforbundet) - noen påstår jo til og med at PTSD er en form for dissosiasjon - men selv tenker jeg personlig at det er å trekke dissosiasjonsbegrepet fullstendig for langt og er heller å forvitre det fremfor å styrke definisjonen av det. Men mulig denne artikkelen kan hjelpe deg, som egentlig handler om et noe annet tema, men som også er noe inne på fragmentering og å kommunisere med en pasient som ikke helt har kontakt med seg selv. Intervjuobjektet er J. Fisher og hun refereres til mange steder i litteraturen når det kommer til traumepasienter. Jeg har sett navnet hennes nevnt mange ganger - hun er for øvrig utdannelse innen samme retning som min egen psykolog, sensomotorisk psykoterapi. Det må ikke forveksles med psykomotorisk fysioterapi, selv om begge formene har fokus på kropp og hvordan begge påvirker tanker og følelser og hvordan alt henger sammen.

https://psykologtidsskriftet.no/intervju/2020/09/homo-ludens

[Glitter]

2 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Ja, men alle dissosierer jo i hverdagen, men hos de fleste er det ikke forbundet med en patologisk dissosiasjon (sykdomsforbundet) - noen påstår jo til og med at PTSD er en form for dissosiasjon - men selv tenker jeg personlig at det er å trekke dissosiasjonsbegrepet fullstendig for langt og er heller å forvitre det fremfor å styrke definisjonen av det. Men mulig denne artikkelen kan hjelpe deg, som egentlig handler om et noe annet tema, men som også er noe inne på fragmentering og å kommunisere med en pasient som ikke helt har kontakt med seg selv. Intervjuobjektet er J. Fisher og hun refereres til mange steder i litteraturen når det kommer til traumepasienter. Jeg har sett navnet hennes nevnt mange ganger - hun er for øvrig utdannelse innen samme retning som min egen psykolog, sensomotorisk psykoterapi. Det må ikke forveksles med psykomotorisk fysioterapi, selv om begge formene har fokus på kropp og hvordan begge påvirker tanker og følelser og hvordan alt henger sammen.

https://psykologtidsskriftet.no/intervju/2020/09/homo-ludens

Nei, jeg har ikke slik patologisk dissosiasjon tror jeg slik du har. Heldigvis, for det høres tungt ut. Skal lese.

[Eva Sofie]

19 minutter siden, Glitter skrev:

Nei, jeg har ikke slik patologisk dissosiasjon tror jeg slik du har. Heldigvis, for det høres tungt ut. Skal lese.

Nei, du har det nok ikke i like stor grad, men jeg ser ikke bort ifra at du dissosierer i blant uten at du nødvendigvis har noen diagnose knyttet til det. Det er mange diagnoser der dissosiasjonsfenomener inngår som kriterium uten at de vektlegges nærmere.

[Glitter]

3 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, du har det nok ikke i like stor grad, men jeg ser ikke bort ifra at du dissosierer i blant uten at du nødvendigvis har noen diagnose knyttet til det. Det er mange diagnoser der dissosiasjonsfenomener inngår som kriterium uten at de vektlegges nærmere.

Ja, min behandler sier at folk med mine diagnoser kan ha både tendenser til dissosiasjon og psykose, uten at det bryter ut til å bli en egen diagnose. Jeg har nok litt av begge deler.

Endret 27. januar 2021 av Glitter