Hva menes med å fragmentere?

[AnonymBruker]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Ser at du stiller samme spørsmål to ganger til to ulike personer (til Glitter og meg). Håper du på denne måten å få et bredest mulig svar? Ikke noe kritikk, bare en undring fra min side...

I Glitter sitt tilfelle er det ikke uttrykk for dissosiasjon tror jeg) - for da hadde man bevisst valgt andre ord - men jeg brukte Store Medisinske Leksikon SML) og søkte på "fragmentering" og klikket videre inn på ordet "fragmentere" og fikk opp følgende: "Fragmentere betyr å brekke opp, splitte eller dele i (små) stykker" (som står i SNL)

Ja, det var grunnen.

Anonymkode: 559d4...cec

[AnonymBruker]

Jeg har nå snakket litt med psykologen jeg går til om å fragmentere. Og han mente det var når man ofte endrer mening og ikke helt vet hvem man er... Stemmer det? Føler det er noe litt annet enn det som har blitt diskutert i tråden tidligere... 

Anonymkode: 559d4...cec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2021 den 17.07):

Jeg har nå snakket litt med psykologen jeg går til om å fragmentere. Og han mente det var når man ofte endrer mening og ikke helt vet hvem man er... Stemmer det? Føler det er noe litt annet enn det som har blitt diskutert i tråden tidligere... 

Anonymkode: 559d4...cec

Vet dere? @Eva Sofie og @Glitter eller noen andre?

Anonymkode: 559d4...cec

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet dere? @Eva Sofie og @Glitter eller noen andre?

Anonymkode: 559d4...cec

Skjønte ikke helt hva han mente med det, men jeg er bare splittet opp på en måte og vedkjenner ikke deler av meg. Når jeg faller inn i en viss modus så er det som om jeg er en annen person og jeg klarer ikke tenke fornuft. Så er det "han" som har vært i hodet mitt hele livet og kritiserer meg og bryter meg ned. Det er vel egentlig meg selv, men det har liksom alltid vært som om han er en annen, mørk skikkelse som lever inni meg. Rolige, fornuftige lille meg er veldig svak i forhold til han og til "Glitter2" som er full av  følelser og destruktivitet. Hun prøver jeg å holde unna med alt jeg kan. Hun er farlig for meg selv. Men jeg prøver å akseptere alt som meg selv, men det er vanskelig når alt er så automatisk og jeg gjør alt jeg kan for å vike unna følelsene mine og bøyer meg for de mørke skyggetankene han gir meg. Men alt er jo meg. Det kan jeg forstå fra et fornuftig perspektiv. 

Slik er det for meg og jeg vet ikke helt hvordan samle meg og lære å tåle hele meg. 

Men jeg tror jeg har det på en annen måte, eventuelt mildere enn @Eva Sofie I hvert fall det jeg har inntrykk av. Men hun har likevel kommet mye lenger enn meg i terapi slik jeg oppfatter henne. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2021 den 17.07):

Jeg har nå snakket litt med psykologen jeg går til om å fragmentere. Og han mente det var når man ofte endrer mening og ikke helt vet hvem man er... Stemmer det? Føler det er noe litt annet enn det som har blitt diskutert i tråden tidligere... 

Anonymkode: 559d4...cec

Jeg er veldig usikker her, men er det slik at du lett endrer mening etter hva andre mener? Eller er du usikker på hva du selv skal mene om en sak? Eller skifter du lett mening om en sak frem og tilbake? I så fall sistnevnte, vet du hvorfor? Eller er det noe helt annet du tror behandleren din forsøker å beskrive når han sier "fragmentert"? Egentlig er det du selv som sitter på fasiten, tror jeg, om du tenker grundig etter.

Jeg måtte lese igjennom denne tråden for å huske hva den handlet om - min hukommelse er elendig. Jeg ble temmelig overrasket over å lese mitt første innlegg i denne tråden. Det var et ganske innviklet og krunglete språk som jeg i dag hadde problemer med å forstå. Jeg vet ikke hvordan jeg formulerer meg i dag, men kanskje ikke like krunglete siden jeg hadde vansker med å forstå meg selv fra 25. januar. På den måten kan en si at jeg er "fragmentert" fordi jeg kan endre skrivestil og væremåte. Samboeren min sier det selv, at han merker endring på meg, måten jeg snakker på, humør og sinnsstemning, brått bytte av samtaleemne, plutselig kan jeg vise lite interessefor noe jeg tidligere var svært interessert i og det kan komme tilbake, men for meg er ikke dette observerbart. Jeg har i hvert fall ikke lært det enda. Ikke før jeg ser det i ettertid. Og det er jo nettopp pga. de hyppige sinns- og humørskiftene at en dissosiativ lidelse er lett å forveksle med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men jeg tror man kan se at det ligger en kjerne med stabilitet i bunn et sted som det ikke gjør hos de med EUPF. Jeg har ikke helt forstått det selv enda, men når jeg har konfrontert terapeuten min om at jeg er nødt til å ha EUPF, påpeker han at en ustabil personlighetsforstyrrelse må vare lengre enn kun en helg e.l.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (21 timer siden):

Skjønte ikke helt hva han mente med det, men jeg er bare splittet opp på en måte og vedkjenner ikke deler av meg. Når jeg faller inn i en viss modus så er det som om jeg er en annen person og jeg klarer ikke tenke fornuft. Så er det "han" som har vært i hodet mitt hele livet og kritiserer meg og bryter meg ned. Det er vel egentlig meg selv, men det har liksom alltid vært som om han er en annen, mørk skikkelse som lever inni meg. Rolige, fornuftige lille meg er veldig svak i forhold til han og til "Glitter2" som er full av  følelser og destruktivitet. Hun prøver jeg å holde unna med alt jeg kan. Hun er farlig for meg selv. Men jeg prøver å akseptere alt som meg selv, men det er vanskelig når alt er så automatisk og jeg gjør alt jeg kan for å vike unna følelsene mine og bøyer meg for de mørke skyggetankene han gir meg. Men alt er jo meg. Det kan jeg forstå fra et fornuftig perspektiv. 

Slik er det for meg og jeg vet ikke helt hvordan samle meg og lære å tåle hele meg. 

Men jeg tror jeg har det på en annen måte, eventuelt mildere enn @Eva Sofie I hvert fall det jeg har inntrykk av. Men hun har likevel kommet mye lenger enn meg i terapi slik jeg oppfatter henne. 

Nei, jeg skjønte heller ikke helt hva han mente med det. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Bare at jeg føler på mange måter at jeg er splittet i to, der jeg har en frisk del og en destruktiv og syk del. Men jeg vet ikke om det jeg føler på kan kalles å være fragmentert eller om det bare er en normal måte å føle det på når man er psykisk syk?

Anonymkode: 559d4...cec

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (13 timer siden):

Jeg er veldig usikker her, men er det slik at du lett endrer mening etter hva andre mener? Eller er du usikker på hva du selv skal mene om en sak? Eller skifter du lett mening om en sak frem og tilbake? I så fall sistnevnte, vet du hvorfor? Eller er det noe helt annet du tror behandleren din forsøker å beskrive når han sier "fragmentert"? Egentlig er det du selv som sitter på fasiten, tror jeg, om du tenker grundig etter.

Jeg måtte lese igjennom denne tråden for å huske hva den handlet om - min hukommelse er elendig. Jeg ble temmelig overrasket over å lese mitt første innlegg i denne tråden. Det var et ganske innviklet og krunglete språk som jeg i dag hadde problemer med å forstå. Jeg vet ikke hvordan jeg formulerer meg i dag, men kanskje ikke like krunglete siden jeg hadde vansker med å forstå meg selv fra 25. januar. På den måten kan en si at jeg er "fragmentert" fordi jeg kan endre skrivestil og væremåte. Samboeren min sier det selv, at han merker endring på meg, måten jeg snakker på, humør og sinnsstemning, brått bytte av samtaleemne, plutselig kan jeg vise lite interessefor noe jeg tidligere var svært interessert i og det kan komme tilbake, men for meg er ikke dette observerbart. Jeg har i hvert fall ikke lært det enda. Ikke før jeg ser det i ettertid. Og det er jo nettopp pga. de hyppige sinns- og humørskiftene at en dissosiativ lidelse er lett å forveksle med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men jeg tror man kan se at det ligger en kjerne med stabilitet i bunn et sted som det ikke gjør hos de med EUPF. Jeg har ikke helt forstått det selv enda, men når jeg har konfrontert terapeuten min om at jeg er nødt til å ha EUPF, påpeker han at en ustabil personlighetsforstyrrelse må vare lengre enn kun en helg e.l.

Jeg er både usikker på hva jeg skal mene om en sak og skrifter lett mening frem og tilbake. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det er slik, men sannsynligvis fordi jeg kan være veldig ambivalent. Jeg vet ikke helt hva behandler forsøker å beskrive når en bruker ordet fragmentert, men ut i fra svaret hans regner jeg med at han kanskje mener det at man ikke har noen fast identitet på en måte. Jeg aner ikke egentlig. Jeg føler jeg endrer meg veldig alt ettersom hvem jeg er med, men tror det kan regnes som normalt? At man endrer og tilpasser personligheten, altså.

Interessant det du skriver om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk egentlig diagnosen en gang jeg var innlagt. Mens da jeg ble utredet på nytt mente den behandleren at jeg bare hadde trekk som kom tidvis kom til uttrykk. Jeg sier ikke at jeg har dissosiativ lidelse, altså for jeg har aldri opplevd noe traumatisk, men kanskje det kan være en del av denne fragmenteringen som behandler tenker på?

Anonymkode: 559d4...cec

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er både usikker på hva jeg skal mene om en sak og skrifter lett mening frem og tilbake. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det er slik, men sannsynligvis fordi jeg kan være veldig ambivalent. Jeg vet ikke helt hva behandler forsøker å beskrive når en bruker ordet fragmentert, men ut i fra svaret hans regner jeg med at han kanskje mener det at man ikke har noen fast identitet på en måte. Jeg aner ikke egentlig. Jeg føler jeg endrer meg veldig alt ettersom hvem jeg er med, men tror det kan regnes som normalt? At man endrer og tilpasser personligheten, altså.
Anonymkode: 559d4...cec

Hvor gammel er du? Det er jo generelt vanlig for oss mennesker, og jo yngre vi er eller jo mer usikre vi er på oss selv, jo mer vanlig er det, at vi tilpasser oss omgivelsenes meninger eller det vi tror omgivelsene liker at vi skal mene. Det bunner i at vi mennesker har et ønske om å bli likt fordi vi håper å tilhøre en flokk. En har visst, og en ser særlig nå, hvor skadelig det er å være for mye alene, og det har vi mennesker normalt et instinkt om å ønske om helst å unngå om vi kan.

Jeg kan forresten si at jeg ønsker ikke å ha noen tydelig mening om du har noen dissosiativ lidelse - eller annen lidelse for den saks skyld. Diagnostisering får andre kvalifiserte ta seg av som kan det og ikke minst, som kjenner deg i det virkelige livet.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (19 timer siden):

Hvor gammel er du? Det er jo generelt vanlig for oss mennesker, og jo yngre vi er eller jo mer usikre vi er på oss selv, jo mer vanlig er det, at vi tilpasser oss omgivelsenes meninger eller det vi tror omgivelsene liker at vi skal mene. Det bunner i at vi mennesker har et ønske om å bli likt fordi vi håper å tilhøre en flokk. En har visst, og en ser særlig nå, hvor skadelig det er å være for mye alene, og det har vi mennesker normalt et instinkt om å ønske om helst å unngå om vi kan.

Jeg kan forresten si at jeg ønsker ikke å ha noen tydelig mening om du har noen dissosiativ lidelse - eller annen lidelse for den saks skyld. Diagnostisering får andre kvalifiserte ta seg av som kan det og ikke minst, som kjenner deg i det virkelige livet.

Jeg er 27 år. Fornuftig det du skriver. Jeg er veldig usikker på meg selv, så det henger nok mye sammen med det. Jeg bryr meg og mye om andres synspunkt på meg.

Skjønner godt du ikke ønsker å ha noen mening om diagnose, forventet det heller ikke. 

Anonymkode: 559d4...cec

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er 27 år. Fornuftig det du skriver. Jeg er veldig usikker på meg selv, så det henger nok mye sammen med det. Jeg bryr meg og mye om andres synspunkt på meg.

Skjønner godt du ikke ønsker å ha noen mening om diagnose, forventet det heller ikke. 

Anonymkode: 559d4...cec

Men jeg forstår at du stiller spørsmålstegn. Kanskje du i neste time med psykologen din kan undre deg litt høyt sammen med ham, og hva du selv tror hva han legger i "fragmentering" og da vil du nok helt sikkert få tilbakemelding fra ham på hva han trolig legger i det - om du er på riktig tankegang eller ikke.