Gå til innhold

I hvor stor grad påvirker pandemien din hverdag?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg må innrømme at helseangsten slår inn hos meg. Selv om jeg er i en gruppe der kun 6 mennesker er døde (de mellom 40 og 50 år gamle). Jeg har slanket meg som en måte å komme ut av risikogruppen på. BMI er nede fra 40,4 til 32.95 så jeg kan ikke ta vaksine før aldersgruppen min slår inn. Jeg er ufør og isolerer meg helt. Jeg får mat på døra. Jeg har kontakt med foreldre på telefon hver dag. Jeg har vært ute 3 ganger i løpet av denne tiden. 2 legeavtaler, og ett besøk til faderen min.

Jeg antar att dette skyldes helseangst. Men jeg tar ikke sjansen på å ta kollektivt for å hjelpe min far slik jeg gjorde før. Jeg ordner mat til han via levering og sånn. Snakker med han på telefonen flere ganger om dagen så han ikke blir ensom.

 

Enn du da? Er det verdagslige ting som du forsaker? Gikk drømmeturen i vasken? Har du blitt permitert? Er du redd for smitte?, redd for å smitte noen? Eller lever du tilnærmet som før?

Anonymkode: 4e2b7...372

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 71
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • AnonymBruker

    21

  • Nicklusheletida

    11

  • laban

    7

  • Glitter

    6

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Det positive først: Jeg er ikke i noen risikogruppe, pga. alder er jeg i nest siste vaksinegruppe - mellom 55 og 64, men ingen sykdommer. Jeg har en jobb jeg ikke kan miste, jeg har tvert imot mer å g

Jeg synes sjøl jeg hele tida har vært ganske flink til å tenke positivt, og jeg har egentlig veldig lite å klage over. Har fast jobb i offentlig sektor og et hus der hjemmekontor er uproblematisk, båd

En meter gjelder ikke ved passeringer. Altså, man kan passere nærmere enn en meter. Greit at alle bruker munnbind, jeg ville bare presisere at det ikke er en regel som sier at man skal bruke munnbind

stjernestøv
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at helseangsten slår inn hos meg. Selv om jeg er i en gruppe der kun 6 mennesker er døde (de mellom 40 og 50 år gamle). Jeg har slanket meg som en måte å komme ut av risikogruppen på. BMI er nede fra 40,4 til 32.95 så jeg kan ikke ta vaksine før aldersgruppen min slår inn. Jeg er ufør og isolerer meg helt. Jeg får mat på døra. Jeg har kontakt med foreldre på telefon hver dag. Jeg har vært ute 3 ganger i løpet av denne tiden. 2 legeavtaler, og ett besøk til faderen min.

Jeg antar att dette skyldes helseangst. Men jeg tar ikke sjansen på å ta kollektivt for å hjelpe min far slik jeg gjorde før. Jeg ordner mat til han via levering og sånn. Snakker med han på telefonen flere ganger om dagen så han ikke blir ensom.

 

Enn du da? Er det verdagslige ting som du forsaker? Gikk drømmeturen i vasken? Har du blitt permitert? Er du redd for smitte?, redd for å smitte noen? Eller lever du tilnærmet som før?

Anonymkode: 4e2b7...372

Jeg er redd for å bli smittet og redd for å smitte andre, holder meg mest mulig isolert men må jo på butikken og apoteket. Besøkte foreldrene mine i sist uke, da hadde jeg ikke vært der siden før jul. Jeg er rett under bmi 35 så jeg er ikke i risikogruppen, det sto jo ingenting om røyking. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er bekymret for de som blir permitert. Som ufør har jeg noen fordeler når det gjelder dette. Fast inntekt, og slipper gå på jobb ute blant folk. Mange hverdagshelter. Synes det er modig og fantastisk gjort de som reiser kollektivt til en jobb der de må omgås mennesker hele tiden. 

 

 

 

Anonymkode: 4e2b7...372

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Jeg føler jeg går i ei boble. Jeg føler jeg går glipp av alt der ute, men så er det vel sånn egentlig ingenting å reise til der heller. Er redd jeg aldri mer kan jobbe med det jeg lnsker, at det bare blir tilgjengelig jobber jeg ikke vil mestre eller ha. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg merker ingen forskjell uten at samboeren ikke er like ofte på fritidsaktivitetene sine. Vi har begge jobber som ikke har mulighet for hjemmekontor, så jeg møter mange hundre folk daglig som vanlig. Veninnen min jeg er mest med er singel, så vi er hennes kohort, og vi har derfor møttes som vanlig under denne perioden. Det eneste det merkes på er jo da munnbind på jobben, og litt færre kunder i de verste periodene.

Anonymkode: af587...801

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ekstra

Savner jo å reise, treffe venner og kolleger og å kunne gå ut og spise eller gjøre andre sosiale ting, samt å trene på treningssenter, men i det store og hele er ikke forandringene så veldig store for meg.  Kjedelig og litt vanskelig med hjemmekontor, men bittelitt deilig også. Jobber for fullt og er stort sett ute en tur hver dag. På butikken med munnbind et par ganger i uken. Bor med familie, det gjør det hele selvfølgelig lettere å bære enn om man bor alene.

 

Angst for korona har jeg ikke, tror ikke jeg blir syk slik jeg lever nå, og om uhellet skulle være ute står jeg den nok av.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

påskelilje

Den største forskjellen for min del er hjemmekontor. Vi hadde kun hjemmekontor til og med august - deretter 2-3 mnd med halvt om halvt, så  halvannen måned nå med omtrent bare hjemmekontor. Jeg er nå på kontoret ca 1 dag i uka. Denne uka blir det 2 ganger. Savner vanlig nærvær med kollegaer, jobbreiser og fester/sammenkomster med de jeg jobber med.

Vi har omtrent ikke hatt besøk (unntatt i jula og 2-3 personer som har vært her enkeltvis), og vi har omtrent ikke vært hos andre heller. Koret mitt har koronapause, og jeg skulle ha vært i Italia i høst. Savner veldig koret mitt - er spent på når vi starter opp igjen.

Mest av alt savner jeg å klemme de utenom nærmeste familie. Har klemt litt på min mor, men ikke venninner eller min far siden mars. Jeg er ikke særlig redd for å bli syk. Men er litt engstelig for å smitte mine gamle foreldre.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Merker ikke så mye. Eneste forskjell fra det livet jeg lever til vanlig er at treningsenteret mitt er stengt. Går som regel aldri ut og spiser, og venner, nettverk eller jobb har jeg ikke 😜

Anonymkode: 4ca7f...292

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Madelenemie

Hei

det går greit, men verst er det at jeg ikke klemmer barna lengre... de går på skoler, store, med stadig smitteutbrudd, så vi har endt med å ikke klemme.

jeg har eldre foreldre og har mange hensyn å ta, da må man rett og slett unngå nærkontakt, spesielt når man bor i episenteret, og barna går på gedigne skoler, 

vi vet vi må leve slik en stund, men likevel i blant sniker jeg til meg en klem, så langt har det gått bra, og vi gjør vår innsats for å ikke spre smitte.

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nicklusheletida

Den påvirker meg ganske mye. Vi har levd med mye strengere tiltak her i Oslo enn resten av landet i lengre tid.

Jeg var en tur i en annen by forrige uke. Var inne på en matbutikk. Ble bærmest sjokkskadet. Kom ut og sa til sambo : Herregud de er sløve her i byen. Jeg så ingen med munnbind.Ble nesten skrekkslagen. Munnbind har vært en del av livet lenge i Oslo nå, så det var uvant.Trodde det var nasjonale regler jeg. 

Jeg savner å trene på helsestudio.Det er provoserende med de som klager på stengte pol. Jeg blir ordentlig sint på sånt tull. 

Stengte treningssentere , men åpne pol ?  Nei, fy fader så sinna jeg blir på sånt 😠 Skulle tro det var viktigere å ivareta helsa enn å tilfredsstille alkiser.

Jeg blir litt deprimert på morgenen når jeg står opp og skal sette meg ned å jobbe uten å ha noen å snakke med. Jeg har ikke sett kollegaene mine på snart ett år.

Jeg savner latter og tull og tøys rundt meg på jobb. Herregud, som jeg savner de mest tøystete kollegaene mine. 

Ok, noen ganger er det deilig med hjemmekontor også. Spesielt når det er skikkelig ruskevær ute. Og kveldene blir lengre og det er mindre stress.

Men hoftene mine blir stive. Prøver å gjøre noe med det nå.

Jeg kjenner på dårlig samvittighet over ikke å få besøkt foreldre, men var verre i høst da faren min ble alvorlig syk og det var besøksforbud på sykehuset. Det var også veldig provoserende at samtidig som man ikke kunne besøke alvorlig syke foreldre, så var importsmitte hjertlig vekommen til Norge 😠 Fytti rakker 'n ! 😠

Heldigvis er han bra igjen nå. Håper å slippe å oppleve dette igjen.

Nei, jeg er lei. Veldig lei ! Jeg er ikke veldig redd for å få corona lenger. Jeg tror ikke jeg blir smittet slik jeg lever. Min svigersønn som bor i Sverige har hatt Corona og jeg ser jo hvor praktisk det er å være ferdig med det. Det virker litt deilig å ha hatt det og kunne slippe å være redd for å smitte foreldre. 

Det er de jeg er bekymret for.Jeg selv er ikke i risikogruppa. Verre med sambo kanskje, så bør nok helst ikke bli smittet.

Endret av Nicklusheletida
.
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Den påvirker meg ganske mye. Vi har levd med mye strengere tiltak her i Oslo enn resten av landet i lengre tid.

Jeg var en tur i en annen by forrige uke. Var inne på en matbutikk. Ble bærmest sjokkskadet. Kom ut og sa til sambo : Herregud de er sløve her i byen. Jeg så ingen med munnbind.Ble nesten skrekkslagen. Munnbind har vært en del av livet lenge i Oslo nå, så det var uvant.Trodde det var nasjonale regler jeg. 

Jeg savner å trene på helsestudio.Det er provoserende med de som klager på stengte pol. Jeg blir ordentlig sint på sånt tull. 

Stengte treningssentere , men åpne pol ?  Nei, fy fader så sinna jeg blir på sånt 😠 Skulle tro det var viktigere å ivareta helsa enn å tilfredsstille alkiser.

Jeg blir litt deprimert på morgenen når jeg står opp og skal sette meg ned å jobbe uten å ha noen å snakke med. Jeg har ikke sett kollegaene mine på snart ett år.

Jeg savner latter og tull og tøys rundt meg på jobb. Herregud, som jeg savner de mest tøystete kollegaene mine. 

Ok, noen ganger er det deilig med hjemmekontor også. Spesielt når det er skikkelig ruskevær ute. Og kveldene blir lengre og det er mindre stress.

Men hoftene mine blir stive. Prøver å gjøre noe med det nå.

Jeg kjenner på dårlig samvittighet over ikke å få besøkt foreldre, men var verre i høst da faren min ble alvorlig syk og det var besøksforbud på sykehuset. Det var også veldig provoserende at samtidig som man ikke kunne besøke alvorlig syke foreldre, så var importsmitte hjertlig vekommen til Norge 😠 Fytti rakker 'n ! 😠

Heldigvis er han bra igjen nå. Håper å slippe å oppleve dette igjen.

Nei, jeg er lei. Veldig lei ! Jeg er ikke veldig redd for å få corona lenger. Jeg tror ikke jeg blir smittet slik jeg lever. Min svigersønn som bor i Sverige har hatt Corona og jeg ser jo hvor praktisk det er å være ferdig med det. Det virker litt deilig å ha hatt det og kunne slippe å være redd for å smitte foreldre. 

Det er de jeg er bekymret for.Jeg selv er ikke i risikogruppa. Verre med sambo kanskje, så bør nok helst ikke bli smittet.

Du har da i det minste en jobb, en inntekt. Det er det ikke alle som har lenger. Kanskje du skulle bytte jobb, kanskje en vaskejobb på sykehus, da får du være sammen med andre? Eller i en matvarebutikk? 

Anonymkode: dfe3e...92a

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nicklusheletida
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har da i det minste en jobb, en inntekt. Det er det ikke alle som har lenger. Kanskje du skulle bytte jobb, kanskje en vaskejobb på sykehus, da får du være sammen med andre? Eller i en matvarebutikk? 

Anonymkode: dfe3e...92a

He he, jeg vet. Vanligvis er jeg veldig flink til å minne meg selv på hvor jeg heldig jeg er altså, men noen ganger glipper det og det gjorde nå. 

Jo, jeg er kjempeheldig og takk for at du minnet meg på det :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
emilie321

Synes det er tungt. Har blitt mer  isolert og det er tyngre å komme seg igang med det meste. Veien til kjøleskapet føles også kortere. Gleder meg til det blir mer normale tilstander rundt om kring. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

slabbedask

Blir påvirket i veldig liten grad. Merker ikke store forskjellen. Er ikke redd for smitte.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
mariaflyfly

Jeg synes sjøl jeg hele tida har vært ganske flink til å tenke positivt, og jeg har egentlig veldig lite å klage over. Har fast jobb i offentlig sektor og et hus der hjemmekontor er uproblematisk, både for ungen og meg. Datra elsker konseptet hjemmeskole og jobber bedre hjemme enn på skolen. Vi har en hund som gjør at vi tvinges litt ut på tur hver dag begge to. Jeg kan kjøre bil til jobb og slippe kollektivtransport med munnbind. Alt dette gjør at jeg har en enkel hverdag sammenligna med veldig mange andre, og det er jeg ordentlig takknemlig for. Virkelig. 

I dag har jeg imidlertid kjent skikkelig på hvor ufattelig lei jeg er. Kjæresten min bor i en annen del av landet, og vi får ikke besøkt hverandre for tida. Jeg jobber i en bydel med veldig stort smittetrykk, noe som gjør arbeidshverdagen klønete noen ganger. Kohorter inn og ut av karantene til stadighet. Ansatte som må holde seg hjemme ved minste lille antydning til forkjølelse. Elever som går under radaren når skolen er på rødt nivå. Bekymring for elever og deres hjemmeforhold. Følelsen av å ikke strekke til, selv om jeg er pålogga nærmest døgnet rundt og svarer på meldinger til alle døgnets tider. Foresatte som blindt stoler mer på egne vurderinger enn vitenskapen og råd fra fagfolk. Elever som ikke takler hjemmeundervisninga og mangel på rutiner. 

Der kjæresten min bor har de sluppet opp litt på smittevernstiltakene, og i helga hadde han to venner over på middag. Jeg kjente på følelsen av å være skikkelig forbanna, misunnelig og rett og slett snytt. "Jævlig til fin dugnad der folk slipper å delta", tenkte jeg. Helt irrasjonelt, selvfølgelig. Men fy fader, så sur jeg var! 

Jeg er klar over at jeg er privilegert, og jeg har venner som har vært permittert i månedsvis, så jeg skal ikke klage. Men det må for fanden være lov til å erkjenne at situasjonen er skikkelig ræva og at det begynner å tære på tålmodigheten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trine
4 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Munnbind har vært en del av livet lenge i Oslo nå, så det var uvant.Trodde det var nasjonale regler jeg. 

Det er vel en regel de fleste steder, men kun for de som ikke evner å holde en meter avstand til andre mennesker. Slik er det også i Oslo. Kan man ikke holde en meter avstand (gjelder ikke korte passeringer), skal man bruke munnbind. Jeg har ikke brukt munnbind en eneste gang, men det er absolutt ikke fordi jeg er sløv. Jeg vet bare om en kommune som har en regel som sier at man skal bruke munnbind i butikker, og det er i Lørenskog.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trine

I begynnelsen var jeg litt bekymret for å være smittebærer uten å vite det, men nå har jeg innsett at man må ha nærkontakter for å kunne smitte noen. Så da bekymrer jeg meg ikke så mye over det. Jeg har begynt å handle medisiner på nett fordi apoteket jeg vanligvis bruker er litt trangt, og man vet aldri når det er mye folk der og ikke. Så er jeg litt lei av å måtte handle på bestemte tider for å ikke slite med alle de folka som ikke vet hva en meter er. Jeg ser ikke familien like ofte, men det plager meg ikke. Det er utrolig deilig å slippe all klemmingen når jeg ser dem, så det tiltaket kan godt forbli for evig og alltid. Det er ikke noe hundetrening, men jeg klarer trene hunder alene, så det går bra. Det største problemet for min del, er at når folk ellers pleide vanke på kjøpesenteret, vanker de nå i skogen. Det liker jeg ikke. Også begynner jeg bli litt bekymret for om et mutert virus vil føre til munnbind-påbud. Og om jeg må skaffe legeerklæring på fritak. Men sånn totalt sett, påvirker korona livet mitt ganske lite. Og det påvirker nok minst like mye positivt som negativt. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg blir påvirket i liten grad. Har nok med bosted å gjøre. Det eneste som bekymrer meg på et egoistisk plan er at han jeg bor med avlyser hjemmetjenesten hver gang han blir bekymret for smitte, og da blir det mer tungt arbeid på meg. 

På et overordnet plan er jeg bekymret for de nye mutasjonene og hvilke konsekvenser det evt vil få. Synes også det er trist med alle som står i fare for å miste inntekt, folk som blir tvunget til å ha hjemmekontor, hjemmeskole, osv mot sin vilje. Bekymret for hva isolasjon og lite kontakt med andre gjør for folks psykiske helse. 

Anonymkode: 88a8d...393

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Vil legge til at jeg selvfølgelig er bekymret for at situasjonen kommer helt ut av kontroll med mye smitte og mange dødsfall, men det var ikke det som var spørsmålet.

Men jeg er virkelig bekymret for at vi skal få det sånn her som i Sverige, vårt naboland (!), og i andre land. I Sverige dør det flere stk pr time! Over 11000 er døde totalt, og bare nå i helgen døde 242 mennesker av Covid-19. De er dobbelt så mange som oss da, men skal vi sammenligne så ville vi til nå hatt rundt 5,500 døde om vi hadde hatt samme utvikling her som der. La oss aldri komme dit! Så sett i den sammenhengen er det kanskje lettere å tåle de forsakelser som vi blir pålagt og anbefalt? Men det må være lov å både murre og knurre likevel for de som må ofre mye. Skjønner godt at det er tøft, irriterende og slitsomt! Synes dere som lever med disse restriksjonene og reglene tett på dere er superflinke, og jeg håper at dere holder ut videre. Dette vil jo heldigvis ikke vare evig!

Anonymkode: 88a8d...393

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...