Når mamma totalt mangler empati

[FANGET I LIVET]

Jeg har nå 3 barn med 3 forskjellige og bor nå med mamma til minstemann på 8 år. Jeg ELSKER barn ! Og skulle ønsket jeg kunne vert hjemmeværende Pappa på heltid, men det får jeg nok ikke til i dette livet. 

Jeg har hatt problemer med mødrene til de andre to før han gode lille siste her og. Jeg har slitt noe helt borti skodda i 16 år nå, og INGEN er bedre enn andre når det kommer til PENGER. Jeg bryr meg ikke om penger over hodet. Så det har ikke vert et emne for meg, annet enn at "mamma" sier på bygda at det er godt å ha barnet som finansierer alle festene og fyllelelivet. Dette går det jo ikke for en kjær Pappa å si til noen heller. FYTTI GRISEN for et MØKKA system.

Men nå er problemet heeelt annet. Mamma mangler totalt EMPATI. Det finnes ikke et lite snev av empati i kroppene på hennes familie på 5. Så det har jeg funnet ut er ARVELIG hvertfall. Alle 5 er prikk like i hennes familie. Men nå gjelder det min familie, og det er så tragisk å se på. Den herlige lille gutten vi har har krøpet, gått og løpt etter mamma siden starten av for å få litt nærhet, klem å trygghet av mammaen sin. Men det er ikke så mye som et pittelite hei, posetiv kommentar, å klem er nesten det samme som å dra til hun rett over trynet. Det er totalt tomt for empati eller kos å omsorg fra mamma. Jeg kunne tenkt meg å flyttet ut fra det ufattelig tomme menneske som og er NARSASIST, bundet henne foran barnet til hus så hva den herlige gutten ikke får av hun. Det har nå gått så langt at jeg selv meldte oss til barnevernet og noe familievern greier. Grunnen er at jeg lir så ufattelig av at gutten ikke får kjærlighet fra mamma.

Ingen i det offentlige visste hva eller hvem bekymringen kom fra, men en stor sak ble det av det. Grunnen er at det er farlig og ikke minst umulig for meg å nå frem til mamma. Etter måneder med møter stillet jeg opp på kontoret og la kortene på bordet og sa det var jeg som hedde meldt fra. Så nå tror sikkert de at dette er noe jeg har sagt for å skjule meg selv....hahaha det driter jeg i hva de måtte tro om meg. Men hva eller hvordan skal jeg få fram at når vi begge to er på møtene, så KAN jeg IKKE være meg selv overfor mamma som sitter på siden. Jeg sa til de at det var meg for at de skulle endre taktikk. Jeg er så frustrert at jeg ble trekt og fortvilet siste møte vi var på. For jeg kan ikke si et eneste ord til mine rundt meg. Da hiver hun meg ut og jeg kan ikke få gi han kjærlighet. Så det er helt tabu. Jeg har jo ingen å gå til lenger og hvet ikke hv jeg skal gjøre. Jeg sier det så sterkt at: blir lillegutt drapsmann som 15 åring, så er det hvertfall ikke hans feil. Det er så inderlig sjønn sjel i den gutten at den er helt unik. Men gud det tærer på han å høre og se hva mamma gjør med han slik hun er.

Hun går greitt 3 dager uten å se på gutten, og ser hun han så er det kun kjeft å få, stakkar- Hun lar gutten få spille data og spill hver eneste dag. Og sist jeg tok tiden(en helg) så satt han 19 timer i strekk og spilte og spiste 200 kroner i snop. Hvis han er så "uheldig" at han må spørre om noe, så blir hun til en superforbanna ting som gaper til han at han må slutte å snakke til hun når hun er opptatt. OFF det er så tungt at jeg orker nesten ikke skrive dette engang. Jeg er i en overgang jobbmessig og har ikke penger til å stå imot akkurat nå. Og jeg er så trist, lei og sliten av å se på dette at jeg orker snart ikke mer. Mine andre barn og får så ørene flagrer, og jeg er bestemt på å ikke krangle eller si noe imot foran barna. Jeg snakker med de etterpå. Jeg vet innerst inne at jeg som er pappa ikke har en tjangs i havet å nå gjennom med dette. Og mine siste krampetrekninger var å melde oss til disse to offentlige etatene. For jeg tror ikke jeg orker å se at lillegutt blir tatt av det offentlige og plassert en annen plass. For da blir forholdet jeg har jobbet for mellom alle tre barna helt ødelagd. Og jeg har slitt meg gjennom 16 år med bare tull å en evig kamp for å få noen til å høre på meg. Jeg har laget et langt og detaljert brev om dette som blir levert et par plasser hvis alt skulle gå galt. Men da er alt for sent.  Bek. lager, men jeg kjenner frustrasjonen blir så sterk nå, at jeg nesten ikke orker forklare det en gang til. Men jeg prøver. Kanskje, kanskje kunne det skjedd noe. Men. Verden er for opptatt av å bruke følelser, skjønn og hodet. Alle bare ser på avsnitt, paragrafer og punkt. 

Hvor er det blitt av medmenneskligheten, kjærligheten for kjente, tilliten og vennskapene ?? Dette er ikke en verden for barn, folk med følelser og folk som vil ha og gi av godhet. Alt er jo data, skolering, mobiler og dritt. TRAGISK ! 

Jeg spurte det ene barnet mitt en dag, hvortid sistegangen hun var på besøk hos kompis og venner. I GÅR FAKTISK, svarte hun. Jøss sa jeg, hvem da du var hos og hvem kjørte deg ? Nei ! Ikkje sånn sa hun, vi var 4 venner på noe mobilgreier så alle 4 var på samme samtalen og VIDEO med hverandre.

Jeg sa ingenting og satte meg ned i kjelleren, med lyset av. SER DERE HVA JEG MENER, det er det BESTE SYKESTE svaret jeg har fått på lenge. Men gud det sa meg mye. OFF OFF OFF. Det tok mye håp utav meg det svaret. Om en vinner frem med noe, så er ikke barna der allikevel. Det er jo kun i dataverden. 

HJEEEEEEEELP VERDEN HVA ER DET BLITT AV DERE !!!!!   Vi trenger kaffi, klem kjærlighet til våre skjønne herlige å yndige små koseklumper. Lek snøballkrig og kakespising.

Og ikke det offentlige hjelpeapparatet ser det engang, for de sitter jo selv i samme saksa. De må filme seg selv og situasjonen de sitter i. For det er en horrormovie hele grieia. 

Tar en dag til i morgen, og gjør det beste utav den..........................................................