Om å dusje og skifte klær...

[Glitter]

Kan i perioder slite med det, men går ikke mer enn 6-7 dager max. Rett og slett fordi det begynner å klø både her og der. Og fordi jeg har jo oppfølging og synes det er skjemmende å se så skitten ut. 

Men, en ting jeg er svært nøye på er å stå opp. Jeg gjør det uansett form. Flytter meg fra senga til sofaen. Og bare det tiltaket der tror jeg er viktig. Jeg gjør en del ting på innøvd autopilot. Jeg tillater meg ikke å forfalle på enkelte områder. Kunne gjøre det før, men det fører ikke noe godt med seg. Husker den innleggelsen som varte i 7 mnd. Jøsses så mye tid som ble tilbrakt i sengen. Det løste absolutt ingenting. 

Jeg sliter også med selvmordstanker og som sagt periodevis satt helt ut av spill. Jeg som er så glad i trening for eksempel har ikke trent på lang tid. Prøver å gå små turer og slikt. Prøver å opprettholde rutiner. Sier til meg selv at så lenge jeg lever skal jeg kjempe så godt jeg kan. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å leve. For tre uker siden hadde jeg planlagt dato og satt bare og ventet. Men så fikk jeg hjelp og nå prøver jeg igjen. Så inntil jeg er død så skal jeg prøve på det motsatte. Hvis det gir mening. Uansett hvor meningsløst alt virker. 

Å ligge og visne i senga gjør definitivt ikke at du får mer grunn til å leve. Så jeg ville begynt med å stå opp av senga hver dag. Og dusje hver tredje dag i hvert fall. Også kan du forhåpentligvis gradvis komme i gang med andre rutiner. Ett lite steg av gangen. Tenk at ja, du kan ta livet ditt. Men inntil da så skal du gjøre enkelte viktige ting likevel. 

Babler meg litt vekk nå, men dette er slik jeg har tenkt i hvert fall det siste året. Det har faktisk roet litt av opphenget mitt i om jeg skal ta livet mitt. Selv om jeg fortsatt tenker på det nesten hver dag, så styrer det ikke hele livet hele tiden. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Glitter skrev:

Kan i perioder slite med det, men går ikke mer enn 6-7 dager max. Rett og slett fordi det begynner å klø både her og der. Og fordi jeg har jo oppfølging og synes det er skjemmende å se så skitten ut. 

Men, en ting jeg er svært nøye på er å stå opp. Jeg gjør det uansett form. Flytter meg fra senga til sofaen. Og bare det tiltaket der tror jeg er viktig. Jeg gjør en del ting på innøvd autopilot. Jeg tillater meg ikke å forfalle på enkelte områder. Kunne gjøre det før, men det fører ikke noe godt med seg. Husker den innleggelsen som varte i 7 mnd. Jøsses så mye tid som ble tilbrakt i sengen. Det løste absolutt ingenting. 

Jeg sliter også med selvmordstanker og som sagt periodevis satt helt ut av spill. Jeg som er så glad i trening for eksempel har ikke trent på lang tid. Prøver å gå små turer og slikt. Prøver å opprettholde rutiner. Sier til meg selv at så lenge jeg lever skal jeg kjempe så godt jeg kan. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å leve. For tre uker siden hadde jeg planlagt dato og satt bare og ventet. Men så fikk jeg hjelp og nå prøver jeg igjen. Så inntil jeg er død så skal jeg prøve på det motsatte. Hvis det gir mening. Uansett hvor meningsløst alt virker. 

Å ligge og visne i senga gjør definitivt ikke at du får mer grunn til å leve. Så jeg ville begynt med å stå opp av senga hver dag. Og dusje hver tredje dag i hvert fall. Også kan du forhåpentligvis gradvis komme i gang med andre rutiner. Ett lite steg av gangen. Tenk at ja, du kan ta livet ditt. Men inntil da så skal du gjøre enkelte viktige ting likevel. 

Babler meg litt vekk nå, men dette er slik jeg har tenkt i hvert fall det siste året. Det har faktisk roet litt av opphenget mitt i om jeg skal ta livet mitt. Selv om jeg fortsatt tenker på det nesten hver dag, så styrer det ikke hele livet hele tiden. 

Var det på depresjonsavdeling du var på i 7mnd eller var det rusavdeling? 

Anonymkode: 32854...06c

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var det på depresjonsavdeling du var på i 7mnd eller var det rusavdeling? 

Anonymkode: 32854...06c

Akuttpsykiatri. I rusbehandling var jeg i ett år. 

[Fru2020]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det tar jo ikke lange tiden å skifte klær heller? Jeg mener ikke å være ufølsom eller noe, men jeg skjønner ikke at det krever mindre å dra til DPS enn å dusje i 5 minutter og ta på rent tøy.

Jeg har brukt den metoden som Kupton skisserer her, og til en viss grad så funker det faktisk. Jeg har fortsatt endel selvmordstanker som kommer og går løpet av uken, men de er ikke like sterke og konstante nå som jeg har sagt til meg selv at   jeg må leve til den og den datoen f.eks 04.06.2021 så skal jeg få lov til å dø på den måten jeg vil. Jeg vet jo også at jeg teknisk sett kan ta mitt eget liv uten at noen stopper meg, og det er også en bisarr trygghet i seg selv for meg og får meg til å holde ut litt til, å vite at jeg har muligheten.

Anonymkode: a6875...dd8

Så bra at du har fått til metoden til Kupton (til en viss grad) Kjenner til den følelsen av å vite at det er en vei ut...

55 minutter siden, frosken skrev:

Du kan sikkert få en eller annen fra kommunen til å fortelle deg at nå må du gå i dusjen, og så sitter de der da vel til du har kommet i gang.  

Jeg hadde foretrukket å sørge for å dusje selv annenhver dag og pusse tenner + skylle med fluor hver kveld. Dersom du ønsker å få dette til, så får du det til. Det vanskelige er kanskje å ønske det?

Ja, det vanskeligste synes jeg er å faktisk bry meg nok om noe utenom hodet mitt.

31 minutter siden, Glitter skrev:

 

Å ligge og visne i senga gjør definitivt ikke at du får mer grunn til å leve. 

Du har helt rett i det du skriver. En visner vekk. Jeg føler absolutt at alt jeg engang hadde som gjorde meg til meg har visnet vekk og jeg har blitt en ting som ligger der i sengen uten noe liv. 

Jeg klarer å ivareta de basale tingene i perioder, men så faller det vekk igjen. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Fru2020 skrev:

 

Ja, det vanskeligste synes jeg er å faktisk bry meg nok om noe utenom hodet mitt.

 

Kjenner godt igjen den der når jeg er på mitt verste. Det er som om ingenting utenfor hodet egentlig betyr noe, og jeg slutter helt å vaske meg selv, vaske og stelle boligen, lager ikke lenger mat men spiser små porsjoner med rask snacks her og der,  slutter å passe på meg selv i trafikken osv.

Anonymkode: a6875...dd8

[Glitter]

11 timer siden, Fru2020 skrev:

 

Du har helt rett i det du skriver. En visner vekk. Jeg føler absolutt at alt jeg engang hadde som gjorde meg til meg har visnet vekk og jeg har blitt en ting som ligger der i sengen uten noe liv. 

Jeg klarer å ivareta de basale tingene i perioder, men så faller det vekk igjen. 

Ja det forstår jeg. Å holde på rutiner i de verste periodene kan være skikkelig vanskelig. 

[Villanda]

18 timer siden, Fru2020 skrev:

Jeg har så lenge jeg har vært syk i perioder hatt store problemer med å følge dette opp. For tiden har jeg klærne på dag og natt og det kan gå uker mellom hver gang jeg skifter.

Jeg har diskutert med psykiateren min og hun sa sist gang at jeg nok ikke hadde jobbet med dette, bare håpet at det skulle gå over.

Dere som har hatt lignende utfordringer. Hvordan har dere jobbet med dette? Jeg har oppfølging fra kommunen og psykiateren mente de kunne hjelpe meg. Men de kan jo ikke skifte klær på 

Det jeg gjør er å ta det stykkevis. Drar ikke hele meg inn i dusjen. Bare vasker meg, det føles litt mindre overveldende. Og så innser jeg senere at jeg nok burde vaske håret også.Da bare stikker jeg hodet inn i dusjen. Om det er luevær er jeg ikke så nøye med håret. Om jeg ikke skal noe kan jeg gå ustelt en stund, men får jeg besøk, skal på besøk eller til lege e.l., så skjerper jeg meg. Ja, jeg tvinger meg til å orke litt sosial kontakt selv om jeg er dårlig, stort sett i alle fall.

[Fru2020]

43 minutter siden, Villanda skrev:

Det jeg gjør er å ta det stykkevis. Drar ikke hele meg inn i dusjen. Bare vasker meg, det føles litt mindre overveldende. Og så innser jeg senere at jeg nok burde vaske håret også.Da bare stikker jeg hodet inn i dusjen. Om det er luevær er jeg ikke så nøye med håret. Om jeg ikke skal noe kan jeg gå ustelt en stund, men får jeg besøk, skal på besøk eller til lege e.l., så skjerper jeg meg. Ja, jeg tvinger meg til å orke litt sosial kontakt selv om jeg er dårlig, stort sett i alle fall.

Jeg pleier også å klare å skjerpe meg om jeg skal på besøk til en venninne, men nå har vi hatt så strenge koronareglene her at det ikke har vært aktuelt på lenge.

Godt tips å dele det opp.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan late som du skal til en venninne og at det kan motivere på å dusje? Se for deg de venninneavtalene du pleier å ha også gjør du akkurat det samme som du ville gjort om avtalen var reel, kanskje det lurer hjernen med på det?

 

Anonymkode: a6875...dd8

[kupton]

1 time siden, Villanda skrev:

Det jeg gjør er å ta det stykkevis. Drar ikke hele meg inn i dusjen. Bare vasker meg, det føles litt mindre overveldende. Og så innser jeg senere at jeg nok burde vaske håret også.Da bare stikker jeg hodet inn i dusjen.

Hvis du vurderer det i ettertid, hvor mye mer jobb ville det være å bare hoppe i det og gå rett i dusjen med en gang?

[Villanda]

1 time siden, kupton skrev:

Hvis du vurderer det i ettertid, hvor mye mer jobb ville det være å bare hoppe i det og gå rett i dusjen med en gang?

Det er faktisk noe jeg har tenkt på, og som jeg ikke helt forstår selv, i alle fall ikke i friske perioder. I friske perioder synes jeg jo det må være tungvindt å gjøre det sånn. Er vel bare at lett kroppsvask er mindre tiltak. Jeg planlegger ofte ikke å gjøre det sånn. Tenker jeg orker ikke gå i dusjen, at jeg dropper håret.  Så innser jeg etterpå at jo, jeg må nok vaske håret også. Bit for bit føles mer overkommelig.