Resignasjon?

[AnonymBruker]

Har opplevd etter at jeg ble eldre å bli syk i kroppen i tillegg til hodet. Kroppen henger ikke med og vil ikke spille på lag. Jeg har ingen fysisk diagnose. Det jeg mener er at jeg føler at all frustrasjon og innestengte vonde følelser slår seg på kroppen. Den er tung, treg, vond, stiv og krangler. Jeg har isolert meg i mange år nå, skuffet over livet og mennesker. Har gått gjennom ekstremt mye fra jeg var barn til godt voksen. Mange vonde slag, mange typer overgrep, et alvorlig langvarig overgrep, psykisk vold og forsømmelse som barn, osv. Jeg er også veldig skuffet over nav, som har behandlet meg dårlig. Ikke minst politiet som mildt sagt behandlet meg dårlig da jeg anmeldte overgrepet. Har opplevd mobbing som liten. Men også veldig mye vondt i psykiatrien i en lang periode jeg gikk i behandling og var innlagt der.

Nå har jeg blitt så desillusjonert at jeg har gitt opp livet. Jeg har mistet all tillit, alt håp, og jeg lukker meg for andre mennesker. Jeg har nok litt paranoide tanker og tror mange vil meg vondt. Jeg tror ikke på menneskeheten lenger. Jeg tror vi er svikefulle, bedragerske og egoistiske. Jeg vil ikke være en del av det.

Går i en slags behandling nå, men det er ikke traumeterapi. Jeg har nettopp blitt utredet på nytt, får vite diagnose i morgen. 

Jeg er bare så trøtt, sliten og lei av livet. Har dårlig økonomi så har aldri råd til noe, fordi jeg er minstepensjonist. Livet er og blir innholdsløst, lite stimulerinde, tomt, kjedelig og veldig tungt.

Jeg lurer på om det er håp for meg lenger. For to år siden mistet jeg en venn som betydde utrolig mye for meg. Hun gikk bort, det var kanskje dråpen. Jeg sørger fortsatt veldig mye. Ser på bilder fra fortiden, da jeg var yngre og ennå hadde håp og drømmer. Det er borte nå, og jeg gråter av å se på bildene.

Føles som jeg råtner innvendig. 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men håper jeg kan få råd og innspill. 

Anonymkode: 1221d...c05

[Glitter]

Har ingen gode råd dessverre, men det høres ut som du har det fryktelig vondt ja. Vet ikke hva jeg skal si, men jeg føler med deg. 

Håper det kan gi deg videre hjelp at du får avklart diagnose i morgen. Har du noen anelse om hva det vil være?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Har ingen gode råd dessverre, men det høres ut som du har det fryktelig vondt ja. Vet ikke hva jeg skal si, men jeg føler med deg. 

Håper det kan gi deg videre hjelp at du får avklart diagnose i morgen. Har du noen anelse om hva det vil være?

Jeg går til en psykolog på dbt, og hun ville utrede meg før jeg evt begynte i gruppe. Jeg får vite i morgen, men jeg jeg hadde stort utslag på ptsd, panikkangst, depresjon. Muligens eupf, men ikke alvorlig grad, om det gir noe mening. Jeg utagerer ikke lenger, har trukket meg inn i meg selv i en boble i redsel for at gamle reaksjoner kan dukke opp. Innsett at jeg har gjort mye dumt, skjemmes, og føler jeg ikke fortjener å være en del av livet og menneskeheten lenger. Men på dbt jobber de kun med pf, så får ingen helhetlig utredning føler jeg. Og ptsd går vel ikke å sette sammen med eupf. 

Anonymkode: 1221d...c05

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går til en psykolog på dbt, og hun ville utrede meg før jeg evt begynte i gruppe. Jeg får vite i morgen, men jeg jeg hadde stort utslag på ptsd, panikkangst, depresjon. Muligens eupf, men ikke alvorlig grad, om det gir noe mening. Jeg utagerer ikke lenger, har trukket meg inn i meg selv i en boble i redsel for at gamle reaksjoner kan dukke opp. Innsett at jeg har gjort mye dumt, skjemmes, og føler jeg ikke fortjener å være en del av livet og menneskeheten lenger. Men på dbt jobber de kun med pf, så får ingen helhetlig utredning føler jeg. Og ptsd går vel ikke å sette sammen med eupf. 

Anonymkode: 1221d...c05

Okei. Har aldri hørt at PTSD ikke kan settes med EUPF? Det har det ikke vært snakk om i forhold til meg i hvert fall, men mulig jeg har misforstått. Er jo kompleks PTSD jeg muligens har, og da ville jo EUPF blitt tatt vekk. 

Høres jo ut som at du burde ha en bredere utredning da? Det er jo viktig slik at du kan få rett behandling. 

[AnonymBruker]

Ja det er sant. Ble ikke utredet for kompleks ptsd, behandler sa at det ikke er en formell diagnose i Norge ennå. Burde kanskje få en bredere utredning, men vet ikke hva det skulle vært. Uansett så skal jeg prøve å si hvor ille det er til behandler i morgen. Synes det er veldig vanskelig å uttrykke det. 

Anonymkode: 1221d...c05

[Glitter]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er sant. Ble ikke utredet for kompleks ptsd, behandler sa at det ikke er en formell diagnose i Norge ennå. Burde kanskje få en bredere utredning, men vet ikke hva det skulle vært. Uansett så skal jeg prøve å si hvor ille det er til behandler i morgen. Synes det er veldig vanskelig å uttrykke det. 

Anonymkode: 1221d...c05

Kanskje du kan skrive det ned?

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Glitter skrev:

Kanskje du kan skrive det ned?

Ja, det skal jeg prøve på, må få det frem.

Anonymkode: 1221d...c05

[AnonymBruker]

Hei. Hvordan gikk det hos behandleren..

Håper det lysner for deg.

Livet er ikke alltid lett. 

Anonymkode: 21faf...298

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Hvordan gikk det hos behandleren..

Håper det lysner for deg.

Livet er ikke alltid lett. 

Anonymkode: 21faf...298

Det gikk bra hos psykologen. Snakket om diagnosene jeg har fått, og mye om angst trening, for jeg sliter mye med panikkangst. Skal nemlig begynne i gruppeterapi, men det er et stykke dit, da må jeg ta buss, og det er jeg livredd for, har rett og slett angst for å reise så langt med buss. Jeg fikk bl.a diagnosen tilbakevendende depresjon. Jeg snakket en del om hvordan livet mitt er i dag, og hun forstår problematikken. Eneste måte jeg kan komme meg ut av dette på er å komme meg på den bussen. Uansett hvor hardt det blir. 

Takk for omtanken 🙂

Anonymkode: 1221d...c05

[aa-k-j]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det gikk bra hos psykologen. Snakket om diagnosene jeg har fått, og mye om angst trening, for jeg sliter mye med panikkangst. Skal nemlig begynne i gruppeterapi, men det er et stykke dit, da må jeg ta buss, og det er jeg livredd for, har rett og slett angst for å reise så langt med buss. Jeg fikk bl.a diagnosen tilbakevendende depresjon. Jeg snakket en del om hvordan livet mitt er i dag, og hun forstår problematikken. Eneste måte jeg kan komme meg ut av dette på er å komme meg på den bussen. Uansett hvor hardt det blir. 

Takk for omtanken 🙂

Anonymkode: 1221d...c05

Å ta buss er ofte verst i starten selv på korte strekninger, men så går det seg til. Jeg slet selv med å ta buss til jeg ikke hadde annen transportmåte (solgte bilen pga økonomi). Nå går det veldig fint. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, aa-k-j skrev:

Å ta buss er ofte verst i starten selv på korte strekninger, men så går det seg til. Jeg slet selv med å ta buss til jeg ikke hadde annen transportmåte (solgte bilen pga økonomi). Nå går det veldig fint. 

Behandleren sa at det kan være lurt å øve på å ta buss, begynne med korte strekninger og så utvide det. Hvis jeg tar buss i mer enn en halvtime så får jeg angst. Det hele går på hvor langt jeg er hjemmefra og hvor lang tid jeg vil bruke på å komme meg hjem hvis jeg får angst. Men selv korte bussturer kan iblant også utløse angst. Så jeg får begynne å ta buss oftere og øve på det. Jeg har heller ikke bil lenger pga økonomi. 

Anonymkode: 1221d...c05