Trives i depresjonen

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hva gjør man når man trives i depresjonen? Jeg har en motvilje mot å komme ut av den. Jeg liker å sitte å deppe over livet og føle at alt er håpløst. Ikke gidder jeg å komme meg ut heller å være sosial. Jeg har mistet troen på andre mennesker, samtidig som jeg er veldig kresen på hvem jeg ønsker å være venner med. Er det slik at noen mennesker er født melankolikere? Jeg føler at jeg er en av dem. Jeg vil liksom ikke leve som andre - det overfladiske livet. Jeg synes det er vanskelig å være sosial, da dette krever at man har et litt mer positivt syn på livet.

[Gjest ikke deppa??]

Kanskje du ikke er deprimert da? Hvis du liker å sitte å deppe over livet og trives med det?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Kanskje du ikke er deprimert da? Hvis du liker å sitte å deppe over livet og trives med det?

Det kan godt hende, men innerst inne ønsker jeg å være sosial som alle andre og leve et normalt liv. Det er mitt største ønske her i livet, bare leve som alle andre, men så føler jeg at min personlighet hindrer meg i å gjøre det. Jeg er negativ og pessimistisk og kritisk til andre mennesker og veldig sårbar.

[Gjest Aly]

Ville bare si at du virker som du tenker helt likt som meg. Jeg er også usosial, men har det allikevel egentlig helt greit. Er usosial rett og slett fordi jeg ikke orker å ta stilling til alle de høye kravene i samfunnet, både når det gjelder utseende, væremåter og hvordan en bør leve livet generelt. Jeg er også veldig sårbar, så istedet for å bruke livet på å forsøke å tilfredstille alle idealene i dagens samfunn, så trekker jeg meg unna og lever et godt og trygt liv med god mat og en god bok/film hjemme i min egen stue:-) Ja, mange tror det er fordi jeg lider av en slags depresjon, men selv føler jeg det ikke sånn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Det overfladiske livet"

Kanskje det er ditt liv i depresjonen som er overfladisk og enkelt? Du sitter der uten å ta ansvar.

De andre velger en modnere og mer ansvarsfull vei der de er nødt til å møte livet som det virkelig er på godt og ondt.

[Gjest MariaBeate]

"Det overfladiske livet"

Kanskje det er ditt liv i depresjonen som er overfladisk og enkelt? Du sitter der uten å ta ansvar.

De andre velger en modnere og mer ansvarsfull vei der de er nødt til å møte livet som det virkelig er på godt og ondt.

Jeg er uenig med deg. Han /hun mener at de andre er overfladiske, de lever et for enkelt liv og ser lyst og lett på livet. Han/hun her er melankolsk og ser dypere på livet. Han klarer ikke å være overfladisk med følelsene sine, for eksempel det å ha en overfladisk samtale i sosial sammenheng.Det er mange mennesker som prater på "jippinivå" selv om de kanskje ikke er i helt tipp topp humør, bare for å klare seg i den sosiale sammenhengen. De bærer en maske, en overflate som ikke er ekte. En maske som viser status, men den gjemmer alt det indre. Personen som har skrevet innlegget klarer ikke å overse hvilken verden vi lever i, han klarer ikke å overse all elendigheten, derfor klarer han ikke å leve lett, han lever tungt fordi han er dypere enn de fleste, han svever ikke på de rosa enkle skyene. Han styres mer av følelsene enn fornuften. Han føler mer sympati og empati enn de fleste andre "overfladiske". Han liker ikke å se lyst på livet, siden han ikke gjemmer unna all elendigheten han vet det består av, han vil ikke glemme at i sør.Afrika blir spedbarn solgt til pedofile for 200kr, han vil ikke glemme at tyskerene gasset ihjel en svær mengde med jøder. Han klarer ikke å svinse seg i kremen på kaken, den utade praktfulle utsmykningen, fordi han kjenner kakens innhold så godt, de andre menneskene kjenner til dette innholdet også, men de glemmer, de velger å leve lett:" Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." Dette tåler de fleste, men det gjør ikke han som har skrevet innlegget

[Gjest (ikke undertegnet)]

"Det overfladiske livet"

Kanskje det er ditt liv i depresjonen som er overfladisk og enkelt? Du sitter der uten å ta ansvar.

De andre velger en modnere og mer ansvarsfull vei der de er nødt til å møte livet som det virkelig er på godt og ondt.

Nei, det er vel heller det at de som har det litt tøft her i livet utvikler litt andre verdier enn de som bare har surfet gjennom livet. Det overfladiske livet med penger og status vil derfor ikke appelere til oss som har opplevd den andre siden av livet. Hvis du f.eks. har fått en alvorlig sykdom vil ikke streben etter penger og status friste like mye lenger og jeg må jo si at samfunnet vårt på mange måter gjenspeiler akkurat disse verdiene.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg er uenig med deg. Han /hun mener at de andre er overfladiske, de lever et for enkelt liv og ser lyst og lett på livet. Han/hun her er melankolsk og ser dypere på livet. Han klarer ikke å være overfladisk med følelsene sine, for eksempel det å ha en overfladisk samtale i sosial sammenheng.Det er mange mennesker som prater på "jippinivå" selv om de kanskje ikke er i helt tipp topp humør, bare for å klare seg i den sosiale sammenhengen. De bærer en maske, en overflate som ikke er ekte. En maske som viser status, men den gjemmer alt det indre. Personen som har skrevet innlegget klarer ikke å overse hvilken verden vi lever i, han klarer ikke å overse all elendigheten, derfor klarer han ikke å leve lett, han lever tungt fordi han er dypere enn de fleste, han svever ikke på de rosa enkle skyene. Han styres mer av følelsene enn fornuften. Han føler mer sympati og empati enn de fleste andre "overfladiske". Han liker ikke å se lyst på livet, siden han ikke gjemmer unna all elendigheten han vet det består av, han vil ikke glemme at i sør.Afrika blir spedbarn solgt til pedofile for 200kr, han vil ikke glemme at tyskerene gasset ihjel en svær mengde med jøder. Han klarer ikke å svinse seg i kremen på kaken, den utade praktfulle utsmykningen, fordi han kjenner kakens innhold så godt, de andre menneskene kjenner til dette innholdet også, men de glemmer, de velger å leve lett:" Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." Dette tåler de fleste, men det gjør ikke han som har skrevet innlegget

Det er akkurat slik jeg har det.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Nei, det er vel heller det at de som har det litt tøft her i livet utvikler litt andre verdier enn de som bare har surfet gjennom livet. Det overfladiske livet med penger og status vil derfor ikke appelere til oss som har opplevd den andre siden av livet. Hvis du f.eks. har fått en alvorlig sykdom vil ikke streben etter penger og status friste like mye lenger og jeg må jo si at samfunnet vårt på mange måter gjenspeiler akkurat disse verdiene.

Hva er det som får deg til å tro at de som fungerer bra har "surfet gjennom livet".

Det vet du ingenting om!

[Gjest MariaBeate]

Det er akkurat slik jeg har det.

Er du han eller hun, hvor gammel er du?

[Gjest MiaMia]

Det kan godt hende, men innerst inne ønsker jeg å være sosial som alle andre og leve et normalt liv. Det er mitt største ønske her i livet, bare leve som alle andre, men så føler jeg at min personlighet hindrer meg i å gjøre det. Jeg er negativ og pessimistisk og kritisk til andre mennesker og veldig sårbar.

Det fins veldig mange mennesker som hverken er overfladiske eller materialistiske. Slaa deg sammen med dem i stedet for aa irritere deg over de som lever paa en maate du ikke liker. Ved aa isolere deg, forandrer du ingenting av verdens elendighet.

De er flott at det fins mennesker som er interressert i andre ting enn karrierejag, penger og utseende. Men hvis de bare holder seg for seg selv og depper over hvor ille alle andre er, hjelper det jo lite, eller??

[Gjest u]

Det fins veldig mange mennesker som hverken er overfladiske eller materialistiske. Slaa deg sammen med dem i stedet for aa irritere deg over de som lever paa en maate du ikke liker. Ved aa isolere deg, forandrer du ingenting av verdens elendighet.

De er flott at det fins mennesker som er interressert i andre ting enn karrierejag, penger og utseende. Men hvis de bare holder seg for seg selv og depper over hvor ille alle andre er, hjelper det jo lite, eller??

du har jo misforstått det hele

[Gjest (ikke undertegnet)]

Er du han eller hun, hvor gammel er du?

Jeg er hun og 29 år

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hva er det som får deg til å tro at de som fungerer bra har "surfet gjennom livet".

Det vet du ingenting om!

Nei, selvfølgelig vet jeg ingenting om det. Jeg mente det ikke så bokstavelig. Det jeg mente var å skille mellom dem som har hatt det lett her i livet (for de finnes, tror nå jeg) og de som har hatt det vanskelig. Jeg tror virkelig det finnes en forskjell der. Jeg ser jo det at folk jeg har vokst opp med har hatt det lettere enn meg. De har i så fall ikke blitt alvorlig syk.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det fins veldig mange mennesker som hverken er overfladiske eller materialistiske. Slaa deg sammen med dem i stedet for aa irritere deg over de som lever paa en maate du ikke liker. Ved aa isolere deg, forandrer du ingenting av verdens elendighet.

De er flott at det fins mennesker som er interressert i andre ting enn karrierejag, penger og utseende. Men hvis de bare holder seg for seg selv og depper over hvor ille alle andre er, hjelper det jo lite, eller??

Joda, jeg skal jobbe med saken. Takk for svar

[Gjest MariaBeate]

Jeg er hun og 29 år

Jeg er også hun og er 29, er du meg eller? hehehe

[Gjest hek]

Det du sliter med er jo typiske tegn på en depresjon, det at du er tafatt, men har egentlig ikke lyst til å være det. Så vis du får litt proff hjelp og kanskje noen medisiner, kan hele livssitvasjonen din endre seg. Da kan det hende at du får livsgleden tilbake.

[Gjest sis]

Det du sliter med er jo typiske tegn på en depresjon, det at du er tafatt, men har egentlig ikke lyst til å være det. Så vis du får litt proff hjelp og kanskje noen medisiner, kan hele livssitvasjonen din endre seg. Da kan det hende at du får livsgleden tilbake.

Skjønner deg, jeg...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det du sliter med er jo typiske tegn på en depresjon, det at du er tafatt, men har egentlig ikke lyst til å være det. Så vis du får litt proff hjelp og kanskje noen medisiner, kan hele livssitvasjonen din endre seg. Da kan det hende at du får livsgleden tilbake.

Joda, takk for svar. Jeg går allerede til psykolog og har gjort det nå i 5 1/2 år, men det ser ikke ut til å hjelpe så mye på min tafatthet. Psykologen sier det er lite å gjøre når motivasjonen ikke kommer innenifra. Antidepressiva er utelukket ut fra medisinske hensyn (bivirkning: psykose). Det har jeg tatt opp med min lege. Jeg vet ikke helt selv hvorfor jeg er slik. Jeg ønsker ikke å være slik, men jeg greier liksom ikke komme ut av det. Min motivasjon til å oppsøke nye mennesker er ikke akkurat stor. Mitt sosiale liv består av jobben, trening (aerobic) og familien (foreldere, søsken). Jeg har to "venninner "jeg kan ringe til. Den ene er jeg sammen med en sjelden gang. Den andre har jeg ikke tatt kontakt med på snart ett år. Jeg har liksom ikke orket. Kanskje jeg ringer henne om ikke så lenge. Men jeg er liksom så fordømt likegyldig. Det plager meg. Jeg har fått diagnosen schizofreni, men syntes dette er rart da jeg verken har vært innlagt eller psykotisk. Jeg har bare hørt stemmer noen ganger i pressede livssituasjoner som jeg selv mener skyldes feil terapi (psykodymaisk terapi). Alt dette gjør at jeg syntes det er vanskelig å ta fatt på det sosiale livet igjen. Jeg var mer sosial før, uten at jeg kan si at jeg hadde så mye glede av det - jeg levde på utsiden av meg selv. Mine erfaringer med andre mennesker syntes jeg har vært litt vonde. Jeg har blitt avvist uten å skjønne det selv. Avvisning er en del av livet, men jeg har tatt det så altfor tungt. Eller så har jeg blitt overskjørt. Jeg er redd det samme skal skje igjen. Men takk for at dere bryr dere! Det varmer!