Ødelagt psyke og misforstått av samfunnet

[Jente2002]

Hei alle sammen, vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, noen har det lignende kanskje eller kan komme med noen positive vibes? 

litt opplysninger først har foreløpig diagnosen generalisert angst og ocd vært beskymret hele livet mest fordi jeg oppleve alt med livet som vanskelig, forsøker å få kontroll med tvangshandlinger, selvom jeg vet det ikke er sunt. Har ikke fått hjelp tidligere enn forrige høst rett å slett fordi jeg har språkvansker og forsøkt hardt å være som andre. Psykologen konkluderte med at jeg hadde det bra fordi jeg var for passiv og har gode foreldra som gjør alt for å holde meg positiv

Foreldrene mine har forsøkt å verne meg fra alt av stress så langt som mulig ellers har jeg kollapset i tårer/sinne. Nå er jeg 19 år, holde på å bli ferdig med vgs som jeg har pugget med gjennom maange timer extra i uka og gode lærere. I det virkelige liv for jeg ikke til noe alene, overtenker aaalt, hvert ord jeg skriver. 
 Avhengig av foreldrenes økonomi og absolutt ikke klar for å studere/har ikke hjerne til det. 
 

superstresset for alt, dårlig å snakke og generelt bare dom i forhold til andre. 

oppleve livet som ekstremt vanskelig for tiden. Selfølgelig har jeg perioder der jeg er bedre, men gruer meg, er snart ferdig med vgs og får panikk av tanken på å studere, forsåvidt jobbe også fordi jeg overtenker så sinnsykt. 
 

Tror jeg seriøst har funksjonsforstyrrelse/hemning i hjernen, og har allerede tenkt på det med verge fordi jeg er så svimmel og sløv. Har jo lyst å leve mest mulig normalt, men det kommer til å gå katastrofalt hvis jeg skal ha ansvaret for meg selv:( 

Er veldig frustrert og engstelig, har en snill kjæreste, som jeg forsøke å plage minst mulig med mine urealistiske beskymringer og psykiske lidelsa. 
 

beklage for et rotete innlegg, har så mange tanka som går i ett. Ikke fått sovet, hjertebank og en «stein» i magen.  

Endret 7. mars 2021 av Jente2002

[Jente2002]

Må bare legge til at foreldrene mine er fra utlandet, de slit veldig med å forstå hvor vondt jeg faktisk har det. De tror at når jeg har bedre perioder «ja da er alt i orden». På grunn av deres språknivå i norsk har jeg kanskje gått glipp av tilbud da jeg var mindre. Ikke misforstå meg feil, de har gjort alt for at jeg og broren min skulle ha alt og enda mer, men når det gjelder våres utfordringer, sliter de med å forstå og sier det kommer til å gå over. 

 

[frosken]

Jente2002 skrev (2 timer siden):

Må bare legge til at foreldrene mine er fra utlandet, de slit veldig med å forstå hvor vondt jeg faktisk har det. De tror at når jeg har bedre perioder «ja da er alt i orden». På grunn av deres språknivå i norsk har jeg kanskje gått glipp av tilbud da jeg var mindre. Ikke misforstå meg feil, de har gjort alt for at jeg og broren min skulle ha alt og enda mer, men når det gjelder våres utfordringer, sliter de med å forstå og sier det kommer til å gå over. 

 

Hva med å gå et år på folkehøgskole?

[AnonymBruker]

Jente2002 skrev (2 timer siden):

Hei alle sammen, vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, noen har det lignende kanskje eller kan komme med noen positive vibes? 

litt opplysninger først har foreløpig diagnosen generalisert angst og ocd vært beskymret hele livet mest fordi jeg oppleve alt med livet som vanskelig, forsøker å få kontroll med tvangshandlinger, selvom jeg vet det ikke er sunt. Har ikke fått hjelp tidligere enn forrige høst rett å slett fordi jeg har språkvansker og forsøkt hardt å være som andre. Psykologen konkluderte med at jeg hadde det bra fordi jeg var for passiv og har gode foreldra som gjør alt for å holde meg positiv

Foreldrene mine har forsøkt å verne meg fra alt av stress så langt som mulig ellers har jeg kollapset i tårer/sinne. Nå er jeg 19 år, holde på å bli ferdig med vgs som jeg har pugget med gjennom maange timer extra i uka og gode lærere. I det virkelige liv for jeg ikke til noe alene, overtenker aaalt, hvert ord jeg skriver. 
 Avhengig av foreldrenes økonomi og absolutt ikke klar for å studere/har ikke hjerne til det. 
 

superstresset for alt, dårlig å snakke og generelt bare dom i forhold til andre. 

oppleve livet som ekstremt vanskelig for tiden. Selfølgelig har jeg perioder der jeg er bedre, men gruer meg, er snart ferdig med vgs og får panikk av tanken på å studere, forsåvidt jobbe også fordi jeg overtenker så sinnsykt. 
 

Tror jeg seriøst har funksjonsforstyrrelse/hemning i hjernen, og har allerede tenkt på det med verge fordi jeg er så svimmel og sløv. Har jo lyst å leve mest mulig normalt, men det kommer til å gå katastrofalt hvis jeg skal ha ansvaret for meg selv:( 

Er veldig frustrert og engstelig, har en snill kjæreste, som jeg forsøke å plage minst mulig med mine urealistiske beskymringer og psykiske lidelsa. 
 

beklage for et rotete innlegg, har så mange tanka som går i ett. Ikke fått sovet, hjertebank og en «stein» i magen.  

Foreldrene dine har kanskje flyttet til Norge for at dere skulle få et bedre liv. Det er modig gjort og sikkert ikke enkelt. Jeg tenker hvis du ble tatt med til helsesøster som barn og har gått i barnehage og skole ville jo også andre voksne ha observert deg og sett om det var noe galt?. Jeg hadde også angst og OCD som ung jente men det er mange år siden og mine foreldre forstod heller ikke. Nå er jeg godt voksen og får hjelp med dette. Jeg må jo si at ting blir ofte bedre enn man tror. Tenårene er utfordrende for de fleste. Får du hjelp for OCD og angst?. Hvis ikke er du jo over 18 år og kan gå å snakke med fastlegen din. Eller hvis du har en helsesøster på skolen så kan du jo også snakke med henne. Skriv ned det du tenker og hva du lurer på slik at du ikke glemmer hva du vil si. 
 

Anonymkode: 80f8e...48e

[AnonymBruker]

Enig at folkehøgskole kan være bra, istedenfor å begynne rett på høyskole eller universit. 

Anonymkode: 88ece...dec

[Jente2002]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Foreldrene dine har kanskje flyttet til Norge for at dere skulle få et bedre liv. Det er modig gjort og sikkert ikke enkelt. Jeg tenker hvis du ble tatt med til helsesøster som barn og har gått i barnehage og skole ville jo også andre voksne ha observert deg og sett om det var noe galt?. Jeg hadde også angst og OCD som ung jente men det er mange år siden og mine foreldre forstod heller ikke. Nå er jeg godt voksen og får hjelp med dette. Jeg må jo si at ting blir ofte bedre enn man tror. Tenårene er utfordrende for de fleste. Får du hjelp for OCD og angst?. Hvis ikke er du jo over 18 år og kan gå å snakke med fastlegen din. Eller hvis du har en helsesøster på skolen så kan du jo også snakke med henne. Skriv ned det du tenker og hva du lurer på slik at du ikke glemmer hva du vil si. 
 

Anonymkode: 80f8e...48e

Ja de ønsket bedre økonomi og er jo veldig glad for å bo i Norge.

ble ikke tatt med til helsesøster eller utredning som barn, som sagt så tror foreldrene var begrenset pga språket. Så i journalen at jeg var henvist til bup som barn, men det sa foreldrene de ikke visste noe om. Var preget av panikkanfall så lenge jeg kan huske
For jo ikke gjort så mye med fortiden, men er sikker at problemene ikke bare er psykisk. Var på nevrologisk utredning der de plutselig mistenkte alvorlige sykdom, men pga tidligere journal må jeg vente 1 år så ta ny undersøkelse. 

Er ikke så god på å utrykke meg, begynne lett å stamme, har vært hos helsesøster og lege flere ganger men kommer ikke videre enn til den andre samtalen. Sist gang jeg var hos lege fikk jeg såvidt sagt tre setninger og ble skrevet ut antidepressiva som ikke var noe for meg.
men tusen takk for at du gir meg håp selvom jeg ser på det veldig mørkt nå. Skulle vært flinkere å sette pris på det jeg har nå istendenfor å gruble og beskymre meg.

[frosken]

Jente2002 skrev (1 minutt siden):

Ja de ønsket bedre økonomi og er jo veldig glad for å bo i Norge.

ble ikke tatt med til helsesøster eller utredning som barn, som sagt så tror foreldrene var begrenset pga språket. Så i journalen at jeg var henvist til bup som barn, men det sa foreldrene de ikke visste noe om. Var preget av panikkanfall så lenge jeg kan huske
For jo ikke gjort så mye med fortiden, men er sikker at problemene ikke bare er psykisk. Var på nevrologisk utredning der de plutselig mistenkte alvorlige sykdom, men pga tidligere journal må jeg vente 1 år så ta ny undersøkelse. 

Er ikke så god på å utrykke meg, begynne lett å stamme, har vært hos helsesøster og lege flere ganger men kommer ikke videre enn til den andre samtalen. Sist gang jeg var hos lege fikk jeg såvidt sagt tre setninger og ble skrevet ut antidepressiva som ikke var noe for meg.
men tusen takk for at du gir meg håp selvom jeg ser på det veldig mørkt nå. Skulle vært flinkere å sette pris på det jeg har nå istendenfor å gruble og beskymre meg.

Går du til regelmessige samtaler hos psykolog eller psykiater nå?

Det viktigste nå er kanskje å få planlagt hva du skal gjøre når du er ferdig med VGS. Et år på folkehøgskole kan være en bra overgang for mange. Du slipper faglig press, får vært sammen med andre unge, og du får flyttet ut hjemmefra. 

[Jente2002]

frosken skrev (21 minutter siden):

Går du til regelmessige samtaler hos psykolog eller psykiater nå?

Det viktigste nå er kanskje å få planlagt hva du skal gjøre når du er ferdig med VGS. Et år på folkehøgskole kan være en bra overgang for mange. Du slipper faglig press, får vært sammen med andre unge, og du får flyttet ut hjemmefra. 

Bor i studentleilighet med kjæresten, folkehøgskole er dessverre ikke en mulighet for meg både pga kjæresten, lang avstand og mine individuelle evner/behov. 
tenke kanskje å starte å jobbe 

 

[Jente2002]

Jente2002 skrev (Akkurat nå):

Bor i studentleilighet med kjæresten, folkehøgskole er dessverre ikke en mulighet for meg både pga kjæresten, lang avstand og mine individuelle evner/behov. 
tenke kanskje å starte å jobbe 

 

Gikk regelmessig i høst, men stresset veldig med skole og det å komme meg til psykolog. Det hjalp veldig der og da, men da jeg slutta fikk jeg en baksmell. 
Noen som vet om gratis psykologhjelp? Dagsenter?

[frosken]

Jente2002 skrev (1 time siden):

Bor i studentleilighet med kjæresten, folkehøgskole er dessverre ikke en mulighet for meg både pga kjæresten, lang avstand og mine individuelle evner/behov. 
tenke kanskje å starte å jobbe 

 

Hvis du får jobb, så er sikkert det ok:-)

Men hva mener du med at folkehøgskole ikke er en mulighet pga dine individuelle evner/behov?

[frosken]

Jente2002 skrev (1 time siden):

Gikk regelmessig i høst, men stresset veldig med skole og det å komme meg til psykolog. Det hjalp veldig der og da, men da jeg slutta fikk jeg en baksmell. 
Noen som vet om gratis psykologhjelp? Dagsenter?

Hvorfor ikke kontakte psykologen du gikk til i høst?

[Jente2002]

frosken skrev (49 minutter siden):

Hvorfor ikke kontakte psykologen du gikk til i høst?

Gikk hos bup gratis, skal jeg ha psykolog igjen må jeg bli henvist til dps. 
 

[Jente2002]

frosken skrev (52 minutter siden):

Hvis du får jobb, så er sikkert det ok:-)

Men hva mener du med at folkehøgskole ikke er en mulighet pga dine individuelle evner/behov?

Vil ikke bort fra kjæresten jeg bor sammen med, og foreldrene som er 1 time unna leiligheten. 

[AnonymBruker]

Uansett tror jeg det viktig at du søker på en utdanning, der du fortsatt kan bo med kjæresten. Du kan søke på utdanning som ikke nødvendigvis er den endelige. Ev ta enkeltfag på universitetet eller høyskolen. 

Anonymkode: 88ece...dec

[Jente2002]

AnonymBruker skrev (På 7.3.2021 den 18.41):

Uansett tror jeg det viktig at du søker på en utdanning, der du fortsatt kan bo med kjæresten. Du kan søke på utdanning som ikke nødvendigvis er den endelige. Ev ta enkeltfag på universitetet eller høyskolen. 

Anonymkode: 88ece...dec

Jeg må realistisk, det er ikke noe for meg, grunnen til at jeg valgte almenn var fordi ingenting passet meg og var redd for praksis. Høyere utdanning har jeg ikke potensiale for, hvertfall ikke nå. Er veldig avhengig av familie og kjæreste til å klare meg. Takler ikke omveltninger eller ansvar deriblant å ta lån... 
Akkurat nå er målet å klare å finne en jobb etter vgs

[Sol1973]

Vet ikke hvor du bor, men er der høyskole eller universitet på bostedet ? 

Da trenger du ikke ta opp lån, studere og jobbe samtidig. 

Dersom du søker på en høyskole eller universitet, kan du kanskje få psykisk hjelp gjennom skolen. 

[frosken]

Jente2002 skrev (42 minutter siden):

Jeg må realistisk, det er ikke noe for meg, grunnen til at jeg valgte almenn var fordi ingenting passet meg og var redd for praksis. Høyere utdanning har jeg ikke potensiale for, hvertfall ikke nå. Er veldig avhengig av familie og kjæreste til å klare meg. Takler ikke omveltninger eller ansvar deriblant å ta lån... 
Akkurat nå er målet å klare å finne en jobb etter vgs

En del av det å bli voksen, er å gradvis ta større ansvar for eget liv. Det håper jeg at du også vil få til. Jeg håper også at familien - og kjæresten din - er kloke nok til å ikke gå med på at du unnviker å ta ansvar for eget liv, og at de oppfordrer deg til gradvis å tåle større utfordringer. 

Du skriver i første innlegg at du har ocd. Har du gjennomgått intensiv behandling for dette? 

Dersom du trenger behandling, så vil vel det beste nå være å få fastlegen til å henvise til DPS. 

[AnonymBruker]

Vil anbefale å reise inn i forsvaret. Jeg sliter selv. Men det året er det eneste positive i livet jeg har å se tilbake på. Du sitter igjen med litt mer penger på kontoen enn ved folkehøgskole som man må ta opp lån til og som koster. Jeg ble kvitt en del plager. Å starte i jobb kan heller gå veldig dårlig om du sliter så ille som nå, da jobb er krevende og en overgang, i hvert fall hvis det er et serviceyrke. Du burde kontakte Nav og få hjelp og veiledning fra de mens du går til psykolog.

Anonymkode: 7bc5f...b32