Hvordan "tillate" behandler å trenge gjennom forsvaret mitt?

[Glitter]

Ligger og grubler en del nå med angst og uro. I slutten av samtale med behandler i dag så klarte hun å trykke på noen knapper hos meg som først gjorde meg umiddelbart kvalm, så begynte jeg å le og le, jeg ble motorisk urolig og kjente det boblet under huden min. Hun så jo dette og sa med en gang at dette tenker hun vi skal gå videre inn på i morgen. For det er så sentralt hos meg. Kort sagt handler det jo om å tillate meg å føle, akseptere det og tåle det framfor å vike unna med alt jeg har. Det var noe med hvordan hun sa noen ting som trigget meg og hun virket veldig interessert i å ta tak i dette i morgen. 

Det vil jo da si at hun sannsynligvis kommer til å pushe meg mer enn til vanlig med mål om å trenge gjennom forsvaret mitt? Vet ikke hvordan hun blir å gjøre det, men stoler hundre% på henne, at hun vet hvor langt eller mye hun kan presse på. 

Nå ligger jeg og er redd for å miste kontrollen. Å få en ukontrollert reaksjon både fysisk og psykisk. Tenker jeg må jobbe hardt for å ikke slippe henne til, men vet at det å la henne slippe til er det jeg må gjøre så det jeg lurer på er hvordan jeg skal gjøre det? Hun kjenner meg jo egentlig svært godt så hun vet nok akkurat hvilke knapper hun skal trykke på. Og hun mener vel jeg er klar for å ta et steg videre i den prosessen da jeg hittil i dette oppholdet har jobbet svært hardt med meg selv og jeg er tydelig på at jeg kan ikke ha det på denne måten særlig lenger. Det har faktisk slitt meg sånn ut at flere ganger hver dag har jeg måttet ligge på rommet med total stillhet uten å en gang klare å høre på musikk. Faktisk er jeg stolt av innsatsen min akkurat nå.

Men jeg lurer bare på hvordan jeg skal forberede meg på morgendagen? Eller skal jeg bare prøve å legge det helt vekk og ikke forberede meg i det hele tatt? At det i seg selv kan gjøre at hun lettere når inn til meg og at jeg klarer å tørre å la de reaksjoner som kommer, komme? Jeg er motivert for dette, men det er jævlig skummelt for å være helt ærlig. Måtte ta vival i stad for jeg orket ikke den stormen av følelser rundt dette som begynte å bygge seg opp. Så jeg rømte jo fra det i kveld slik jeg pleier å gjøre. 

Men jeg har tillitt til henne og er trygg på at hun vil veilede meg gjennom det og at hun vil avbryte det når hun ser at jeg har fått nok. 

Hva tenker dere om dette?

Endret 9. mars 2021 av Glitter

[MiaMaia]

Hva er det verste som kan skje om du slipper fullstendig opp og legger ned Forsvaret?

[Glitter]

MiaMaia skrev (6 minutter siden):

Hva er det verste som kan skje om du slipper fullstendig opp og legger ned Forsvaret?

At jeg eksploderer. Ikke av sinne, men av andre følelser. Kjennes ut som jeg skal besvime og reagere så kraftig at jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. At jeg skal gå i oppløsning. At jeg forlater kroppen på en måte. At smerten blir så stor at jeg blir helt paralysert på en måte? Vet egentlig ikke hvordan beskrive det, men det er skummelt og det faller ikke naturlig for meg å la følelsene slippe til. Jeg gjør jo helt voldsomme ting for å rømme vekk fra de. Jeg frykter de sånn. 

Gir dette mening på noen måte? Føler dette blir en forsmak på BET-behandlingen jeg skal på, bare at her er det en behandler som kjenner meg veldig godt. Jeg er ikke redd for å bryte sammen foran henne, men jeg er redd for å bryte sammen for egen del. 

Likevel, fra et fornuftig perspektiv, så er jo dette noe som kan være lurt å tørre.

Endret 9. mars 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen i det du beskriver. Håper du får noen gode svar fra andre for jeg vet ikke hvordan man legger fra seg forsvar, selv om det er noe jeg har snakket mye med behandler om (behandler vil ikke si noe om hvordan fordi hun vil jeg skaal finne det ut selv). Som du sier så er det jo veldig skummelt, men jeg håper du tar sjansen. Håper du kan oppdatere tråden i morgen og skrive litt om hvordan det gikk.

Er det istdp terapi forresten? Minte meg litt om det.

Anonymkode: 7d5d6...674

[frosken]

Glitter skrev (40 minutter siden):

At jeg eksploderer. Ikke av sinne, men av andre følelser. Kjennes ut som jeg skal besvime og reagere så kraftig at jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. At jeg skal gå i oppløsning. At jeg forlater kroppen på en måte. At smerten blir så stor at jeg blir helt paralysert på en måte? Vet egentlig ikke hvordan beskrive det, men det er skummelt og det faller ikke naturlig for meg å la følelsene slippe til. Jeg gjør jo helt voldsomme ting for å rømme vekk fra de. Jeg frykter de sånn. 

Gir dette mening på noen måte? Føler dette blir en forsmak på BET-behandlingen jeg skal på, bare at her er det en behandler som kjenner meg veldig godt. Jeg er ikke redd for å bryte sammen foran henne, men jeg er redd for å bryte sammen for egen del. 

Likevel, fra et fornuftig perspektiv, så er jo dette noe som kan være lurt å tørre.

Før jeg hadde lest så langt som til den setningen jeg har uthevet, så tenkte jeg at her beskriver du jo nettopp det som BET-grunnleggeren pleier å snakke om når det gjelder hans pasienter.  Fint å lese at du er så innstilt på å utfordre din tendens til unnvikelse/forsvinne 🙂

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kjenner meg så godt igjen i det du beskriver. Håper du får noen gode svar fra andre for jeg vet ikke hvordan man legger fra seg forsvar, selv om det er noe jeg har snakket mye med behandler om (behandler vil ikke si noe om hvordan fordi hun vil jeg skaal finne det ut selv). Som du sier så er det jo veldig skummelt, men jeg håper du tar sjansen. Håper du kan oppdatere tråden i morgen og skrive litt om hvordan det gikk.

Er det istdp terapi forresten? Minte meg litt om det.

Anonymkode: 7d5d6...674

Hei. Jeg vet ikke om det er den vinklingen hun skal ta. Det er behandleren jeg har på akuttpsykiatrien, så det benyttes vel ingen bestemt metode. Eller kanskje det gjør det uten at jeg vet det. Det går jo ofte på stabilisering, men er samtidig mye mer enn det siden jeg er der på regelmessig basis. Jeg er svært trygg på henne i hvert fall. 

Ja kan fortelle litt om hvordan det gikk. Har litt prestasjonsangst jeg. Haha. Selv om jeg vet jeg ikke skal prestere på noe da.

frosken skrev (11 timer siden):

Før jeg hadde lest så langt som til den setningen jeg har uthevet, så tenkte jeg at her beskriver du jo nettopp det som BET-grunnleggeren pleier å snakke om når det gjelder hans pasienter.  Fint å lese at du er så innstilt på å utfordre din tendens til unnvikelse/forsvinne 🙂

Hehe ja. Jeg er litt urolig nå i forkant, men prøver å ikke tenke for mye nå rett før samtalen. Nyter dagens første snus. 😊

Endret 10. mars 2021 av Glitter

[Glitter]

Det gikk greit. Mistet ikke kontroll på noe vis og hun presset meg ikke, men hun gikk jo veldig inn på dette med følelser, hvordan jeg kjente de, hva jeg kjente, at det ikke er farlig, akseptere de osv. Det har hun jo gjort masse før, men var mer intenst. Akkurat da ble jeg kvalm og svimmel og sånn 20-30 sekunder senere spurte hun hvorfor jeg fikk det sånn da, og da hadde jeg glemt hva hun sa. Svarte bare noe sånn som "nei, det der med å ligge i senga, gråte og slikt", men hun sa jo mye mer enn det da. 

Var veldig mye prat om disse tingene, men hun sa også at målet hennes var jo ikke at jeg skulle begynne å storgråte, men å gå mer inn i hvorfor jeg stenger av hele tiden og hvorfor jeg flykter hele tiden. Og å finne et språk for hva jeg føler. For jeg beskriver det liksom som en vond ildkule i magen som brer seg ut til armer og bein og følelse av et kommende vulkanutbrudd. Har ikke noe språk som er mer modent, og jeg blir redd når det skjer så da må jeg jo stenge av eller handle for å flykte vekk. Mens hun da spør om det er mer farlig å la det komme enn å feks skade meg selv alvorlig. Da må jeg jo le litt for jeg har jo en litt merkelig logikk sånn sett. 

Uansett. Vi skal fortsette i morgen. Nå er jeg kvalm og det svir i hjernen. Og jeg er redd for å få en skikkelig reaksjon i kveld etter jeg har hatt samvær med ungene. Får det ofte tungt etter det. Men jeg vil jo ikke ha en reaksjon. 

Hun mener at en grunn til at jeg er så mye deprimert er fordi jeg bruker mye energi på å holde følelser unna. Både bevisst og ubevisst. Men det blir som om hun snakker et annet språk nesten. Altså jeg vet ikke hvordan man gjør det der. 

Men er det ikke akkurat derfor BET kan være bra for meg? Tenk så skummelt den behandlingen kan bli. Er skikkelig redd faktisk. Men innstillingen min er fortsatt at jeg skal dra i den behandlingen. Jeg bare får denne klumpen i magen og redselen for det hele. At jeg skal smuldre opp. 

[MiaMaia]

Veldig bra

[AnonymBruker]

Glitter skrev (3 timer siden):

Det gikk greit. Mistet ikke kontroll på noe vis og hun presset meg ikke, men hun gikk jo veldig inn på dette med følelser, hvordan jeg kjente de, hva jeg kjente, at det ikke er farlig, akseptere de osv. Det har hun jo gjort masse før, men var mer intenst. Akkurat da ble jeg kvalm og svimmel og sånn 20-30 sekunder senere spurte hun hvorfor jeg fikk det sånn da, og da hadde jeg glemt hva hun sa. Svarte bare noe sånn som "nei, det der med å ligge i senga, gråte og slikt", men hun sa jo mye mer enn det da. 

Var veldig mye prat om disse tingene, men hun sa også at målet hennes var jo ikke at jeg skulle begynne å storgråte, men å gå mer inn i hvorfor jeg stenger av hele tiden og hvorfor jeg flykter hele tiden. Og å finne et språk for hva jeg føler. For jeg beskriver det liksom som en vond ildkule i magen som brer seg ut til armer og bein og følelse av et kommende vulkanutbrudd. Har ikke noe språk som er mer modent, og jeg blir redd når det skjer så da må jeg jo stenge av eller handle for å flykte vekk. Mens hun da spør om det er mer farlig å la det komme enn å feks skade meg selv alvorlig. Da må jeg jo le litt for jeg har jo en litt merkelig logikk sånn sett. 

Uansett. Vi skal fortsette i morgen. Nå er jeg kvalm og det svir i hjernen. Og jeg er redd for å få en skikkelig reaksjon i kveld etter jeg har hatt samvær med ungene. Får det ofte tungt etter det. Men jeg vil jo ikke ha en reaksjon. 

Hun mener at en grunn til at jeg er så mye deprimert er fordi jeg bruker mye energi på å holde følelser unna. Både bevisst og ubevisst. Men det blir som om hun snakker et annet språk nesten. Altså jeg vet ikke hvordan man gjør det der. 

Men er det ikke akkurat derfor BET kan være bra for meg? Tenk så skummelt den behandlingen kan bli. Er skikkelig redd faktisk. Men innstillingen min er fortsatt at jeg skal dra i den behandlingen. Jeg bare får denne klumpen i magen og redselen for det hele. At jeg skal smuldre opp. 

Så bra at det gikk greit! Synes du beskriver det du føler bra jeg. Er du innlagt? Hvis ikke har du/dere noen plan for hvordan takle en eventuell reaksjon? Jeg tenker BET vil være bra, det er veldig positivt at du er innstilt på å dra. Vet du når du skal begynne?

Anonymkode: 7d5d6...674

[Eva Sofie]

Glitter skrev (18 timer siden):

At jeg eksploderer. Ikke av sinne, men av andre følelser. Kjennes ut som jeg skal besvime og reagere så kraftig at jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. At jeg skal gå i oppløsning. At jeg forlater kroppen på en måte. At smerten blir så stor at jeg blir helt paralysert på en måte? Vet egentlig ikke hvordan beskrive det, men det er skummelt og det faller ikke naturlig for meg å la følelsene slippe til. Jeg gjør jo helt voldsomme ting for å rømme vekk fra de. Jeg frykter de sånn. 

Jeg kan kjenne meg igjen i en sterk redsel for å få ukontrollerte reaksjoner på sterke følelser som jeg er redd for at jeg ikke skal klare å kontrollere. Jeg tenker på dette som en angst for angsten eller det jeg ikke konkret vet hva er. Jeg har likevel våget, sammen med terapeuten min, å trosse redselen og gjøre det jeg har vært redd for - og i samtlige tilfeller har det gått bra. Ingen bomber har gått av. Jeg lever fortsatt.

Og, nå når du så at det gikk bra for deg, er det svært viktig å ta med deg den erfaringen videre i behandlingen, og minne deg selv på at det gikk bra den 10. mars 2021, hvorfor skal det ikke gå bra denne gangen? (når du senere jobber med vanskelige ting).

Selv tenker jeg også på trollet som sprekker når det får sollys på seg, og at plutselig er ikke trollet så stort og skummelt som det en gang var - det er vi som gjør det så enormt stort og farlig i hodene våre og tillegger det alfor mye vekt. Og følelser, må vi gjøre noe med dem i det hele tatt? De er ikke farlige i seg selv, men hva vi velger å gjøre ut av dem, er det som kan bli farlig. Kan ikke følelsene (og ev. tankene) bare få lov til å passere stille forbi mens vi ser på og ev. ønsker de god tur videre? Det er kanskje innslag av noe ISTDP-tankegang tror jeg.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Så bra at det gikk greit! Synes du beskriver det du føler bra jeg. Er du innlagt? Hvis ikke har du/dere noen plan for hvordan takle en eventuell reaksjon? Jeg tenker BET vil være bra, det er veldig positivt at du er innstilt på å dra. Vet du når du skal begynne?

Anonymkode: 7d5d6...674

Takk. Jo jeg kan kanskje beskrive de, men samtidig forstår jeg de ikke. Er ikke det rart? Jeg er innlagt nå ja, med fokus på depresjonsbehandling. 

Nei det vet jeg ikke. Skal skrive mer om det i et innlegg under da jeg akkurat har snakket med dem. 

Eva Sofie skrev (17 timer siden):

Jeg kan kjenne meg igjen i en sterk redsel for å få ukontrollerte reaksjoner på sterke følelser som jeg er redd for at jeg ikke skal klare å kontrollere. Jeg tenker på dette som en angst for angsten eller det jeg ikke konkret vet hva er. Jeg har likevel våget, sammen med terapeuten min, å trosse redselen og gjøre det jeg har vært redd for - og i samtlige tilfeller har det gått bra. Ingen bomber har gått av. Jeg lever fortsatt.

Og, nå når du så at det gikk bra for deg, er det svært viktig å ta med deg den erfaringen videre i behandlingen, og minne deg selv på at det gikk bra den 10. mars 2021, hvorfor skal det ikke gå bra denne gangen? (når du senere jobber med vanskelige ting).

Selv tenker jeg også på trollet som sprekker når det får sollys på seg, og at plutselig er ikke trollet så stort og skummelt som det en gang var - det er vi som gjør det så enormt stort og farlig i hodene våre og tillegger det alfor mye vekt. Og følelser, må vi gjøre noe med dem i det hele tatt? De er ikke farlige i seg selv, men hva vi velger å gjøre ut av dem, er det som kan bli farlig. Kan ikke følelsene (og ev. tankene) bare få lov til å passere stille forbi mens vi ser på og ev. ønsker de god tur videre? Det er kanskje innslag av noe ISTDP-tankegang tror jeg.

Det gir veldig mening det du sier, og behandleren min sier også slikt og legger veldig vekt på at det er jo ikke farlig. Så sier jeg at jo det er farlig, for følelsene kan få meg til å svartne og da blir det farlig for da kan jeg ende med å gjøre dumme ting. Og selv om det er et valg å handle slik, så føles det ikke som et valg? Men derfor, at det gjør så vondt at jeg tror jeg skal smuldre opp, og at jeg gjør dumme ting for å slippe unna, så tror jeg det er farlig. Men det er jo ikke det? 

 

[Glitter]

Da har jeg hatt ny samtale med BET. Og det var en grei samtale. Det som er skummelt er at de spurte hva jeg tenker om å trappe ned på medisiner. Fordi at for at jeg skal få mest mulig tilgang til følelser og reaksjoner så er det en fordel å ikke gå på medisiner som demper det. Dette var helt nytt for meg. Har aldri sett slik på det. For det har liksom handlet om å dempe symptomer, men kanskje det også demper muligheten til å lære meg å stå i det? Så vi ble enige om at når det er sånn 2-3 mnd til innleggelse så skal vi i samråd med behandler her begynne å trappe ned. Det er jo dritskummelt, men jeg er med på den altså. Det gikk opp et lys for meg her. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (35 minutter siden):

Da har jeg hatt ny samtale med BET. Og det var en grei samtale. Det som er skummelt er at de spurte hva jeg tenker om å trappe ned på medisiner. Fordi at for at jeg skal få mest mulig tilgang til følelser og reaksjoner så er det en fordel å ikke gå på medisiner som demper det. Dette var helt nytt for meg. Har aldri sett slik på det. For det har liksom handlet om å dempe symptomer, men kanskje det også demper muligheten til å lære meg å stå i det? Så vi ble enige om at når det er sånn 2-3 mnd til innleggelse så skal vi i samråd med behandler her begynne å trappe ned. Det er jo dritskummelt, men jeg er med på den altså. Det gikk opp et lys for meg her. 

Å slutte på medisiner er det lureste jeg har gjort for å bli bedre. Det var først uten medisiner at jeg var tilgjengelig nok til å få et varig utbytte av terapi. Har vært i bet. Håper du opplever det samme! 

Anonymkode: b3135...3c5

[Glitter]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Å slutte på medisiner er det lureste jeg har gjort for å bli bedre. Det var først uten medisiner at jeg var tilgjengelig nok til å få et varig utbytte av terapi. Har vært i bet. Håper du opplever det samme! 

Anonymkode: b3135...3c5

Oi, så fint å høre. Takk for at du delte det. Fordi jeg synes det er ganske skummelt å slutte på medisiner. Spesielt da Truxal fordi jeg sover så dårlig, men også at jeg opplever jo at det sløver meg litt ned og tar vekk litt symptomer. Men det er vel som du sier, kanskje nødvendig for å bli mer tilgjengelig for å få bedre utbytte. 

Dette har virkelig gitt meg noe å tenke på. Har liksom hele tiden søkt etter å få vekk symptomer og lindre smerten. De på BET ser det fra en annen vinkel. Det gjør min behandler til en viss grad også, men ikke i den grad at hun har ment jeg burde forsøke å trappe ned på de. Bare at hun tror ikke jeg er av de som har best utbytte av medisiner. At mine problemer ikke kan medisineres bort, selv om det kan dempe noe av ubehaget. 

Uansett vil jeg få tre måneder på å trappe ned og jeg vil jo få tett oppfølging gjennom den prosessen. 

Dessverre pga corona så kan det se ut til at det blir mer venting. Var blitt forespeilet nærmere sommeren, men det er tre måneder til og alt jeg fikk vite var at de tar kontakt når det begynner å bli tid for å starte nedtrappingen. Så kanskje det blir først til høsten eller noe slikt.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Oi, så fint å høre. Takk for at du delte det. Fordi jeg synes det er ganske skummelt å slutte på medisiner. Spesielt da Truxal fordi jeg sover så dårlig, men også at jeg opplever jo at det sløver meg litt ned og tar vekk litt symptomer. Men det er vel som du sier, kanskje nødvendig for å bli mer tilgjengelig for å få bedre utbytte. 

Dette har virkelig gitt meg noe å tenke på. Har liksom hele tiden søkt etter å få vekk symptomer og lindre smerten. De på BET ser det fra en annen vinkel. Det gjør min behandler til en viss grad også, men ikke i den grad at hun har ment jeg burde forsøke å trappe ned på de. Bare at hun tror ikke jeg er av de som har best utbytte av medisiner. At mine problemer ikke kan medisineres bort, selv om det kan dempe noe av ubehaget. 

Uansett vil jeg få tre måneder på å trappe ned og jeg vil jo få tett oppfølging gjennom den prosessen. 

Dessverre pga corona så kan det se ut til at det blir mer venting. Var blitt forespeilet nærmere sommeren, men det er tre måneder til og alt jeg fikk vite var at de tar kontakt når det begynner å bli tid for å starte nedtrappingen. Så kanskje det blir først til høsten eller noe slikt.

Å gå på medisiner gjør at du egentlig blir stående ganske på stedet hvil. Å slutte er tøft, men du får jo oppfølging. Og så kommer du til å få erfaringer på at du klarer å stå i det som kommer uten å være medisinert. Dumt at ventetiden er lang! Du får trøste deg med at da får du utsatt ubehaget litt! Det er ganske tøft og vanskelig å være i bet. Men så verdt det! 

Anonymkode: b3135...3c5

[Glitter]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Å gå på medisiner gjør at du egentlig blir stående ganske på stedet hvil. Å slutte er tøft, men du får jo oppfølging. Og så kommer du til å få erfaringer på at du klarer å stå i det som kommer uten å være medisinert. Dumt at ventetiden er lang! Du får trøste deg med at da får du utsatt ubehaget litt! Det er ganske tøft og vanskelig å være i bet. Men så verdt det! 

Anonymkode: b3135...3c5

Ja jeg tror det blir tøft å slutte, og kanskje derfor ingen har villet ta meg av medisiner ennå fordi jeg har jo vært så ustabil. Jeg selv tenker jo på hvor katastrofalt det vil være å bli ennå mer ustabil, men jeg må jo bare klare det da. Være innstilt på at det kan bli verre før det blir bedre. 

Hehe, ja jeg er jo god på å utsette ubehag. 😅 

At det er tøft tror jeg virkelig på. Jeg er jo uten tvil redd for hele opplegget. 😛

Endret 11. mars 2021 av Glitter

[Glitter]

Altså...Noe har skjedd inni meg. Da jeg kom hit var jeg paralyserende deprimert. Snakket svært lite og følte meg som en zombie. De siste par-tre dagene har jeg fått mer og mer angst og ubehag (så nå prater jeg masse og tuller mye, det er noe jeg gjør når jeg blir slik). Det kom etter at behandler begynte å pirke litt ekstra i slikt jeg prøver å unngå. Er jo ikke slik at hun aldri har gjort det før, men jeg er så sliten om dagen at forsvaret mitt er vel ikke like sterkt pluss hun har fokusert mer på det enn til vanlig. 

Kan bare meddele det at jeg liker ikke dette. Også skal jeg liksom slutte på medisiner også. Hallo i luken. Men ikke misforstå meg. Jeg skal gjøre alt jeg blir anbefalt og mer til, men dette ubehaget sliter jeg med å takle. Lurer på hvordan det blir når jeg skal hjem på mandag. 

Jeg har vært alt for treg å be om reopphold på DPS. Ble jo foreslått at jeg skulle komme i januar, men jeg har først nå bedt om det, så det blir vel ventetid. Føler for å få lenger hjelp til å fortsette jobben jeg har gjort den siste uken. For jeg har jobbet hardt og fått et tonn av skryt her. Men trenger lenger tid, og det er jo da noe jeg må ta på DPS og ikke akuttpsykiatrien. Er såpass lenge til BET og jeg kan ikke ha det slik som jeg har hatt det i det siste fram til da. 

Men jeg får gjøre mitt beste. Behandler skulle ringe DPS I dag så håper jeg får et sånn høvelig tidspunkt i morgen.

Jeg har presset meg sånn at jeg har sovet fra 22-09 hver natt for jeg har blitt så sliten.

Men altså. Hva er det som skjer med meg nå? Kommer jeg til å flyte helt ut nå? Kan det være som @Eva Sofie sa noe om, at jeg nå også får angst for angsten eller angst for at jeg ikke skal klare å vike unna følelsene mine? Kaver jeg meg opp selv nå? Eller skal jeg bare "ta i mot" alt ubehaget? Instinktet mitt sier at jeg må rømme vekk fra det.

Endret 11. mars 2021 av Glitter

[Eva Sofie]

Glitter skrev (9 timer siden):

Altså...Noe har skjedd inni meg. Da jeg kom hit var jeg paralyserende deprimert. Snakket svært lite og følte meg som en zombie. De siste par-tre dagene har jeg fått mer og mer angst og ubehag (så nå prater jeg masse og tuller mye, det er noe jeg gjør når jeg blir slik). Det kom etter at behandler begynte å pirke litt ekstra i slikt jeg prøver å unngå. Er jo ikke slik at hun aldri har gjort det før, men jeg er så sliten om dagen at forsvaret mitt er vel ikke like sterkt pluss hun har fokusert mer på det enn til vanlig. 

Kan bare meddele det at jeg liker ikke dette. Også skal jeg liksom slutte på medisiner også. Hallo i luken. Men ikke misforstå meg. Jeg skal gjøre alt jeg blir anbefalt og mer til, men dette ubehaget sliter jeg med å takle. Lurer på hvordan det blir når jeg skal hjem på mandag. 

Nå er det et tosifret antall år siden jeg har vært på slike intensive behandlingsopphold på døgnavdeling, men jeg synes tydelig å huske at den siste halve uken (i hvert fall) ble brukt til å "lukke igjen" alt som var blitt revet opp under behandlingsoppholdet slik at jeg skulle stå bedre rustet på egne bein utenfor avdelingen og når jeg kom hjem og skulle takle hverdagen alene. Noen ganger fikk jeg også tett oppfølgning av hjemmesykepleien eller akutteam de første dagene før jeg følte meg mer stabilisert og trygg i hjemmesituasjonen. Det virker som om du er veldig hudløs nå og urolig og anspent (jf. overaktiv på flere områder). Foreslår du planlegger utskrivelse med behandler og senere en primærsykepleier den kommende helgen - det har du og avdelingen alt å vinne på for å unngå en reinnleggelse.

Ønsker deg lykke, lykke til!

[Glitter]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Nå er det et tosifret antall år siden jeg har vært på slike intensive behandlingsopphold på døgnavdeling, men jeg synes tydelig å huske at den siste halve uken (i hvert fall) ble brukt til å "lukke igjen" alt som var blitt revet opp under behandlingsoppholdet slik at jeg skulle stå bedre rustet på egne bein utenfor avdelingen og når jeg kom hjem og skulle takle hverdagen alene. Noen ganger fikk jeg også tett oppfølgning av hjemmesykepleien eller akutteam de første dagene før jeg følte meg mer stabilisert og trygg i hjemmesituasjonen. Det virker som om du er veldig hudløs nå og urolig og anspent (jf. overaktiv på flere områder). Foreslår du planlegger utskrivelse med behandler og senere en primærsykepleier den kommende helgen - det har du og avdelingen alt å vinne på for å unngå en reinnleggelse.

Ønsker deg lykke, lykke til!

Åja, ja det hørtes fornuftig ut. 

Ja jeg er nok litt hudløs nå. I går kveld så tror jeg hjernen bare plutselig skrudde seg litt av. For først merket jeg at klumpen i magen og strålingen til armene ble mer intenst, men plutselig falt jeg ut av meg selv og ble helt nummen og fremmed i kroppen. Og der ble jeg sittende helt urørlig. Da kontakten min kom for å si god natt så følte jeg meg dopet og nedsløvet. Er ikke første gang det der skjer, men synes det var lite belastning som skulle til for det nå da. Jaja. 

Jeg skal hjem på permisjon fra i dag til i morgen. Også blir jeg resten av helga her. I neste uke har jeg godt med oppfølging. Tre timer fra kommunen og en time hos psykolog (som egentlig fungerer dårlig, men vi skal diskutere behandlerbytte) også kan jeg jo ringe min behandler her på sykehuset ved behov. Så skrives jo ikke ut helt til meg selv alene. Denne gangen har jeg jo masse oppfølging.