Sykelig overvekt

[stjernestøv]

Da tenker jeg på de som veier 200 kilo og over 300 kilo, det er vel ikke noen forskjell på dem og oss andre som er overspisere? Bare at de legger til større og større mengder mat? De spiser jo pga vonde følelser, får virkelig vondt av disse folkene. Det må være ekstremt vanskelig å gå så mye ned i vekt bare for å få operasjon, og mange klarer seg ikke bra selv med operasjon. De spiser til de blir syk av det, flere dør pga overvekt. Det er så tragisk. 

[emilie321]

stjernestøv skrev (2 timer siden):

Da tenker jeg på de som veier 200 kilo og over 300 kilo, det er vel ikke noen forskjell på dem og oss andre som er overspisere? Bare at de legger til større og større mengder mat? De spiser jo pga vonde følelser, får virkelig vondt av disse folkene. Det må være ekstremt vanskelig å gå så mye ned i vekt bare for å få operasjon, og mange klarer seg ikke bra selv med operasjon. De spiser til de blir syk av det, flere dør pga overvekt. Det er så tragisk. 

Ser på TLC nå om en som veier minst 300. En tragisk historie. 

[emilie321]

merida skrev (13 minutter siden):

Jeg har fulgt med på en serie der med dr.Now. Har sett flere historier i serien der noen også døde av overvekt (hjertesvikt)  

Så også en skikkelig gla historie der en dame gikk ned til 60 kg  

Det er den jeg ser på nå😊

[laban]

Se på "Where are they now"-episodene også, der utdypes ofte årsakene og prosessene som er nødvendige for varig endring.

[Gjest]

merida skrev (12 minutter siden):

Jeg har fulgt med på en serie der med dr.Now. Har sett flere historier i serien der noen også døde av overvekt (hjertesvikt)  

Så også en skikkelig gla historie der en dame gikk ned til 60 kg  

Jeg ser også av og til på den serien på TLC. En historie var om ei som hadde et vektutgangspunkt på rundt 300 kg. Hun gjennomgikk vellykket slanking fram til et punkt hvor det snudde til anoreksi. Å se dr Now be pasientene sine om å spise mer og ikke mindre var litt utenom det vanlige kan man si... Huff, mange tragiske skjebner i den serien der. Håper jo det går bra med de aller fleste, men vi følger dem jo bare i ett år, så vanskelig å vite hvordan det går med dem på sikt. Noen er med i serien som jeg tror heter "My 600 lb life, where are they now?" Der får man se hvordan det går med noen av de som tidligere var med i den første serien. 

[emilie321]

laban skrev (4 minutter siden):

Se på "Where are they now"-episodene også, der utdypes ofte årsakene og prosessene som er nødvendige for varig endring.

Har sett noen av dem også. Det er mange fellesnevnere til grunnene til overvekten og hvordan en får til en varig endring. Mange av de får hjelp av psykolog for å greie det. 

[emilie321]

Første bud er å ville det selv. Hun jeg ser på nå, stritter imot så godt hun kan. 

[Gjest]

emilie321 skrev (4 minutter siden):

Første bud er å ville det selv. Hun jeg ser på nå, stritter imot så godt hun kan. 

Det er også viktig å ha støttespillere på hjemmebane. Har eksempelvis sett hvordan ektefeller og foreldre forsøker å sabotere opplegget deres. En mor smuglet blant annet inn mengder med usunn mat til sønnen sin mens han lå på sykehuset for å få hjelp til å gå raskt ned i starten... 

[emilie321]

Anbru skrev (4 minutter siden):

Det er også viktig å ha støttespillere på hjemmebane. Har eksempelvis sett hvordan ektefeller og foreldre forsøker å sabotere opplegget deres. En mor smuglet blant annet inn mengder med usunn mat til sønnen sin mens han lå på sykehuset for å få hjelp til å gå raskt ned i starten... 

Ja, det har jeg også sett. Skjønner ikke helt greia.... dvs jeg skjønner psykologien i det, men skjønner ikke allikevel... hmm... dette ble litt rotete

[Gjest]

merida skrev (51 minutter siden):

enda de vet hvor skadelig det er for dem (og at de kan dø). Likevel gjør de det.

 

emilie321 skrev (48 minutter siden):

Ja, det har jeg også sett. Skjønner ikke helt greia.... dvs jeg skjønner psykologien i det, men skjønner ikke allikevel... hmm... dette ble litt rotete

Ja, det virker veldig uforståelig at pårørende kan gjøre slikt, men det er sikkert flere ting som kan spille inn. 

Blant annet har jeg hørt historier fra serien at det kan være partnerens fetisj å ha en så stor kjæreste, og da vil de naturlig nok ikke hjelpe til med vektnedgangen. Men jeg tror også at i de tilfeller hvor de syke selv ikke forstår alvoret og ikke er overbevist om at vektnedgang er tvingende nødvendig, nok kan ta i bruk noen av sine kjente metoder for manipulering av sine nærmeste. Mønsteret har kanskje lenge vært at de f.eks har latt sinne og andre negative følelser gå utover de pårørende hvis de ikke får det som de vil, og at de på den måten har fått litt makt over dem. Noen ganger kan det kanskje derfor handle litt om at de pårørende ikke "tør" annet, at det er frykten som overstyrer og som fører til at de fortsetter å fôre hvis de syke ber om det. Jeg vet ikke, bare en tanke. 

[stjernestøv]

merida skrev (12 timer siden):

Jeg har fulgt med på en serie der med dr.Now. Har sett flere historier i serien der noen også døde av overvekt (hjertesvikt)  

Så også en skikkelig gla historie der en dame gikk ned til 60 kg  

Ser på det jeg og venter på noen glad historie, så er det noen søstre som er overvektige som jeg følger med på. Hun ene veier over 300 kilo nå, håper bare hun klarer det. Tammy og Amy, de er på youtube og. 

[stjernestøv]

emilie321 skrev (11 timer siden):

Første bud er å ville det selv. Hun jeg ser på nå, stritter imot så godt hun kan. 

Ja det er mange som stritter imot og griner når de ikke går ned i vekt, påstår at de har spist riktig men de har jo ikke det. Det er jo selvbedrag. 

[emilie321]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Ja det er mange som stritter imot og griner når de ikke går ned i vekt, påstår at de har spist riktig men de har jo ikke det. Det er jo selvbedrag. 

Ja, og hun i går strittet mer imot enn noen andre jeg har sett. Det var vel igrunn en som var rundt henne som presset på at hun skulle slanke seg.  Det går sjelden bra når pasienten selv ikke ønsker å forandre seg.

[stjernestøv]

emilie321 skrev (13 minutter siden):

Ja, og hun i går strittet mer imot enn noen andre jeg har sett. Det var vel igrunn en som var rundt henne som presset på at hun skulle slanke seg.  Det går sjelden bra når pasienten selv ikke ønsker å forandre seg.

Nei de må ville det og for seg selv, ikke for andre. Men det må jo være veldig tøft når man er så stor, da tar det sin tid og man må ha tålmodighet. Men bare de spiser riktig går de jo fort ned i begynnelsen, men det er nok ikke lett. 

[laban]

stjernestøv skrev (23 minutter siden):

Ja det er mange som stritter imot og griner når de ikke går ned i vekt, påstår at de har spist riktig men de har jo ikke det. Det er jo selvbedrag. 

1200 kalorier pr. dag er veldig lite når man har vent seg til spisevaner som gjør at man går opp et tosifret antall kilo på noen uker. Så det er vanvittig store endringer deltakerne må gjøre, og det føles nok som å spise omtrent ingenting. 

Vekt er i stor grad et klassefenomen i USA. Søppelmat er billig og lett å få tak i, frukt og grønt er mye dyrere mange steder.  Dessuten er porsjonene ofte enorme når man bestiller mat eller spiser ute, noe som er veldig vanlig å gjøre. Det kan også være mye kortere vei til døgnåpne drive-in-tilbud om fet og usunn mat, enn til en ordentlig butikk der man får kjøpt noe annet. Det er ikke nødvendigvis matbutikker i gangavstand i boligmiljøene slik vi er vant til her. 

Jeg mener ikke noe stygt nå, men det er jo tydelig at de som deltar i programserien vanligvis ikke tilhører sosialgruppe A. Mange av dem har vokst opp med dårlig økonomi, og det å kjøpe inn råvarer og tilberede måltider er ukjent. De har bare erfaringer med billig, ferdig gatekjøkkenmat som ble plukket opp når foreldrene kom fra sin jobb nr. 2 sent på kvelden. Så det å forholde seg til varedeklarasjoner på innpakninger og beregning av kalorier er sikkert noe nytt og vanskelig for mange av dem. Du ser at endringene nesten alltid går raskere for de som har (minst) en person i husstanden med mer normale spisevaner. 

Endret 11. mars 2021 av laban

[AnonymBruker]

Jeg så mye på den serien før. Og det var jo mange suksesshistorier. Jeg skjønner ikke hvordan det går å bli så feit. Men det går tydeligvis an. Bare gasse innpå alt man vil. Hemningsløs fråtsing. Som manifesterer seg i ekstrem overvekt. De gjør jo ikke annet enn å spise. Det er nok ganske store psykiske problemer de har. Jeg har selv vært veldig tjukk, 142 kg på det meste, men disse er jo det dobbelte, og mer til.

Jeg synes synd på de, for det er en tung vei ut av det. De må gjennom flere operasjoner og mange smertefulle perioder. Jeg pleide å spøke da jeg veide 142 at det er det eneste programmet som får meg til å føle meg slank. Nå har jeg gått ned mange kilo siden det. For meg var det lett. Men jeg har ikke oksehunger, slik de hadde.

Anonymkode: 61418...a35

[Eva Sofie]

emilie321 skrev (13 timer siden):

Ja, det har jeg også sett. Skjønner ikke helt greia.... dvs jeg skjønner psykologien i det, men skjønner ikke allikevel... hmm... dette ble litt rotete

 

merida skrev (13 timer siden):

enda de vet hvor skadelig det er for dem (og at de kan dø). Likevel gjør de det.

Jeg tror det er litt motsatt tankegang av hva omsorg egentlig er fra de pårørende. Usunn mat er mat som ofte vekker noe vellyst i oss mennesker og som vi gjerne vil ha mer av (som sukkerholdig og chips) og det er derfor mange strever med å bare spise litt og ender opp med å spise hele sjokoladeplaten/posen. Det kan godt være som @ambru nevner, og jeg tenker også at ofte er det innslag av at pårørende kan tenke at "h*n må jo få fortsatt få lov til å kose seg litt" - som nevnt, motsatt form for omsorg.

Jeg var på et rehabiliteringssted i 5 uker og der var det en pasient som skulle gå på en spesialdiet for et eller annet med helsen. Når han hadde dratt hjem og rommet hans ble vasket og ryddet, fikk jeg med meg (med et uhell) at fryseren på rommet hans var full av godsaker som konen hadde kommet med i de to månedene han hadde vært der - og som ikke var en del av det som sto på kostplanen hans. Jeg har tenkt i ettertid at tankegangen der var kanskje slik som jeg foreslo over, men den virkelige omsorgen for hans helsetilstand hadde jo vært å la ham fullføre dietten uten gode fristelser fra hennes kjøkken.

[laban]

laban skrev (På 11.3.2021 den 9.37):

Vekt er i stor grad et klassefenomen i USA. Søppelmat er billig og lett å få tak i, frukt og grønt er mye dyrere mange steder.  Dessuten er porsjonene ofte enorme når man bestiller mat eller spiser ute, noe som er veldig vanlig å gjøre. Det kan også være mye kortere vei til døgnåpne drive-in-tilbud om fet og usunn mat, enn til en ordentlig butikk der man får kjøpt noe annet. Det er ikke nødvendigvis matbutikker i gangavstand i boligmiljøene slik vi er vant til her. 

Jeg kom til å tenke på denne tråden da jeg leste korrespondentbrevet fra USA på nrk.no (om priser og vareutvalg - og USA er ikke akkurat noe land der det ofte er vanskelig å få tak i forbruksvarer): 

https://www.nrk.no/urix/jeg-vil-sla-et-slag-for-den-norske-matpakka-1.15477898

[Eva Sofie]

laban skrev (7 minutter siden):

Jeg kom til å tenke på denne tråden da jeg leste korrespondentbrevet fra USA på nrk.no (om priser og vareutvalg - og USA er ikke akkurat noe land der det ofte er vanskelig å få tak i forbruksvarer): 

https://www.nrk.no/urix/jeg-vil-sla-et-slag-for-den-norske-matpakka-1.15477898

Men er det ikke da litt forunderlig at USA har satt opp hele 10 frukt om dagen som det anbefalte inntaket? Jeg synes jeg har hørt/lest det et sted. Jeg måtte søke det opp og fant en artikkel fra Forskning.no som sier at kvinner anbefales 7 om dagen og menn anbefales 9 om dagen mens man mener at Norge har et for lavt tall på kun anbefalte 5 om dagen. Slik jeg leser det korrespondentbrevet er det et fullstendig uoppnåelig mål som bare er til å gi opp før en i det hele tatt har forsøkt på å prøve? Av flere årsaker.

Men det er en veldig trist utvikling, og en ser den komme snikende mer og mer i det norske samfunnet også... Og vekten øker siden nå 7 av 10 strever med overvekt i Norge.

[laban]

Eva Sofie skrev (11 minutter siden):

Slik jeg leser det korrespondentbrevet er det et fullstendig uoppnåelig mål som bare er til å gi opp før en i det hele tatt har forsøkt på å prøve? Av flere årsaker.

Jeg synes ofte ting er mer "ekstreme" / overdrevne i USA sammenliknet med Norge. På godt og vondt - det er liksom alltid "all in", uansett tema. (Ikke at jeg har vært så mye i USA, men jeg har vært i ganske forskjellige områder.)