Traumer og dissosiativ lidelse

[AnonymBruker]

Jeg har en dissosiativ ledelse. Men har ikke opplevd noe traume, så vit jeg vet. 
Hadde  en helt alminnelig barndom. Men var et veldig redd, engstelig og utrygt barn. 
Begynte å dissosiere når jeg ble 15 år. Helt ut av det blå.

Det påvirket alt av skolegang og sosialt liv. 

Har gått i mye terapi, hvor målet var å finne en årsaken til hvorfor jeg dissosierer. Vet fortsatt ikke årsaken. 
Kan man være født med en slik lidelse/spesiell sårbarhet eller må det ligge traume bak?

Klarer meg fint i dag, men jeg må bruke medisiner, ellers dukker det opp igjen.

 

 

Anonymkode: ff190...f32

[AnonymBruker]

Lurer på det samme. Hvilke medisiner bruker du?

Anonymkode: b593f...d52

[AnonymBruker]

Følger

Anonymkode: ccae1...409

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har en dissosiativ ledelse. Men har ikke opplevd noe traume, så vit jeg vet. 
Hadde  en helt alminnelig barndom. Men var et veldig redd, engstelig og utrygt barn. 
Begynte å dissosiere når jeg ble 15 år. Helt ut av det blå.

Det påvirket alt av skolegang og sosialt liv. 

Har gått i mye terapi, hvor målet var å finne en årsaken til hvorfor jeg dissosierer. Vet fortsatt ikke årsaken. 
Kan man være født med en slik lidelse/spesiell sårbarhet eller må det ligge traume bak?

Klarer meg fint i dag, men jeg må bruke medisiner, ellers dukker det opp igjen.

 

 

Anonymkode: ff190...f32

Det skal etter hva jeg vet ligge en årsak bak at hjernen din har valgt dissosiasjon som overlevelsesstrategi.

Uansett - det viktigste er livet her og nå og hva du faktisk velger å gjøre med den. Hvorfor du ikke husker noe eller har tilgang til det akkurat nå, tør jeg ikke gå mer inn på da jeg er redd jeg gjør mer skade enn rett er. Om jeg var deg, og synes at livet mitt var brukbart slik det er i dag, ville jeg sett meg fornøyd med det og ikke brukt mer energi på å lete etter en årsak. Det er noe som heter at man ikke skal vekke en bjørn som sover... Og da er det bortkastede krefter å lete med lykt og lupe etter noe man ikke vet hva er.

Og gitt, om du fant en årsak, enten det var det ene vonde som hadde hendt deg eller det andre, hadde det nå egentlig endret noe på dagens situasjon for deg i dag? Ikke i hvordan du har det og din daglige funksjon. Vi mennesker har en iboende trang til å finne årsaken til ulike ting - se bare på all forskning som legges ned over alt - men kanskje ikke all forskning gagner oss selv som individ og personlig utvikling?

Og til sist, om det er andre som klikker seg inn her og er i samme situasjon som TS, men ikke har et godt liv i dag. Jeg vil anbefale å jobbe med her og nå-situasjonen din og få de grunneggende tingene i livet til å fungere best mulig for deg, dvs. søvn, mat, fysisk mosjon, kontakt med andre mennesker - og ikke minst av alt noe meningsfylt å fylle hverdagen med. Det er noe som heter at "lediggang er roten til alt ondt" og sammenholdt med en del annet, stemmer nok dette nokså godt. Dette siste er elimentært for all god psykisk helse.