Begynner å bli sliten nå..

[Glitter]

Nå har jeg vært medisinutløst hypoman i nesten en uke. Har sovet elendig alle nettene. De første dagene boblet jeg bare over av lykke og energi hele dagen. Høyt aktivitetsnivå og et utrettelig sosialt behov. Masse motorisk uro, taleflom, høyt volum osv. Så begynte jeg å kjenne på et kokende sinne fra ettermiddagen sånn ca. Da snakker vi skikkelig skikkelig sinne med masse tankekjør og impulser. Hun ene som jobber her sa det så ut som om jeg bokstavelig talt skulle sprekke av sinne bare pga en fyr som er kronisk på å ikke vaske hendene etter dobesøk og tisser på doringen. Så lo vi av det etterpå da. For jeg lar meg lett avlede og skyter opp i skyene igjen for en liten stund. Får også et trykk i hele hodet og følelse av at det ikke er plass til hjernen min i skallen. 

Skulle først hjem på mandag, så ble utskrivelse utsatt til i dag og nå er den utsatt til ubestemt tid, men de tror nå jeg kommer ned i løpet av noen dager da. Er her frivillig, men med sterk anbefaling om å bli. Føler valget om å bli her er som å ha på en tvangstrøye fordi alle impulsene mine må gjøres hjemme. Men vet det er riktig valg. 

I går ville kontakten min at jeg skulle ta Truxal og vival tidligere enn normalt for han så jo hvordan jeg var. Da ble jeg litt nedsløvet, men så er det jo på samme viset i dag da. Tenker jo jeg kanskje burde fått økt antipsykotika i noen dager for å få meg ned raskere. For jeg er helt utslitt allerede og klarer ikke slappe av før antipsykotika begynner å virke. Burde kanskje fått noe på dagtid også? 

Håper de har rett i at jeg blir å lande i løpet av noen dager, for dette orker jeg ikke. Det vil si jeg har det jo fantastisk på dagtid. Full av lykke, nynner, prater med meg selv når jeg er alene og føler meg som en verdensmester. Men så er det denne impulskontrollen, dette voldsomme sinne og den dårlige søvnen da. Er redd jeg skal falle fullstendig sammen til slutt. Pleier jo å falle sammen selv når jeg har mye lavere grad av oppstemthet. Så hvordan blir det nå da, og hvordan da klare meg videre. 

Huff. Jeg sliter veldig med å skjerme meg. Er ikke noe god på å håndtere dette, og de som jobber i miljøet hjelper meg ikke til å huske at jeg må være mer på rommet slik behandler sier jeg burde. Jeg må være flinkere til det i morgen. Nå begynner antipsykotika å fungere, og kl 21 skal jeg legge meg, for jeg er fullstendig utkjørt hver kveld. 

Kanskje noen av dere som er veldig vant til dette har noen tips? 

[emilie321]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Nå har jeg vært medisinutløst hypoman i nesten en uke. Har sovet elendig alle nettene. De første dagene boblet jeg bare over av lykke og energi hele dagen. Høyt aktivitetsnivå og et utrettelig sosialt behov. Masse motorisk uro, taleflom, høyt volum osv. Så begynte jeg å kjenne på et kokende sinne fra ettermiddagen sånn ca. Da snakker vi skikkelig skikkelig sinne med masse tankekjør og impulser. Hun ene som jobber her sa det så ut som om jeg bokstavelig talt skulle sprekke av sinne bare pga en fyr som er kronisk på å ikke vaske hendene etter dobesøk og tisser på doringen. Så lo vi av det etterpå da. For jeg lar meg lett avlede og skyter opp i skyene igjen for en liten stund. Får også et trykk i hele hodet og følelse av at det ikke er plass til hjernen min i skallen. 

Skulle først hjem på mandag, så ble utskrivelse utsatt til i dag og nå er den utsatt til ubestemt tid, men de tror nå jeg kommer ned i løpet av noen dager da. Er her frivillig, men med sterk anbefaling om å bli. Føler valget om å bli her er som å ha på en tvangstrøye fordi alle impulsene mine må gjøres hjemme. Men vet det er riktig valg. 

I går ville kontakten min at jeg skulle ta Truxal og vival tidligere enn normalt for han så jo hvordan jeg var. Da ble jeg litt nedsløvet, men så er det jo på samme viset i dag da. Tenker jo jeg kanskje burde fått økt antipsykotika i noen dager for å få meg ned raskere. For jeg er helt utslitt allerede og klarer ikke slappe av før antipsykotika begynner å virke. Burde kanskje fått noe på dagtid også? 

Håper de har rett i at jeg blir å lande i løpet av noen dager, for dette orker jeg ikke. Det vil si jeg har det jo fantastisk på dagtid. Full av lykke, nynner, prater med meg selv når jeg er alene og føler meg som en verdensmester. Men så er det denne impulskontrollen, dette voldsomme sinne og den dårlige søvnen da. Er redd jeg skal falle fullstendig sammen til slutt. Pleier jo å falle sammen selv når jeg har mye lavere grad av oppstemthet. Så hvordan blir det nå da, og hvordan da klare meg videre. 

Huff. Jeg sliter veldig med å skjerme meg. Er ikke noe god på å håndtere dette, og de som jobber i miljøet hjelper meg ikke til å huske at jeg må være mer på rommet slik behandler sier jeg burde. Jeg må være flinkere til det i morgen. Nå begynner antipsykotika å fungere, og kl 21 skal jeg legge meg, for jeg er fullstendig utkjørt hver kveld. 

Kanskje noen av dere som er veldig vant til dette har noen tips? 

Hva med å sette av faste tider?  F.eks Fra 12 til 12.30, på rommet og fra 12.30 til 13 ute i avdelingen?  

[Glitter]

emilie321 skrev (10 minutter siden):

Hva med å sette av faste tider?  F.eks Fra 12 til 12.30, på rommet og fra 12.30 til 13 ute i avdelingen?  

Ja, må nok gjøre noe slikt. For tankene og uroen i kroppen gjør at jeg glemmer det og også tenker jeg ikke trenger det. Før kvelden kommer og jeg er helt utkjørt. 

[emilie321]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja, må nok gjøre noe slikt. For tankene og uroen i kroppen gjør at jeg glemmer det og også tenker jeg ikke trenger det. Før kvelden kommer og jeg er helt utkjørt. 

Skjønner at du blir sliten. Det hjalp iallefall meg å ha det slik i en periode de gangene jeg var innlagt.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Ja, må nok gjøre noe slikt. For tankene og uroen i kroppen gjør at jeg glemmer det og også tenker jeg ikke trenger det. Før kvelden kommer og jeg er helt utkjørt. 

Sett på alarmen på telefon, den kan hjelpe deg å huske slikt  

Anonymkode: 4c795...094

[Glitter]

emilie321 skrev (9 timer siden):

Skjønner at du blir sliten. Det hjalp iallefall meg å ha det slik i en periode de gangene jeg var innlagt.

Ja, jeg får skrive en ny plan. Hadde jo egentlig skrevet ukeplan for hele uken, men så ble jo utskrivelse utsatt så da utgikk jo den planen. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sett på alarmen på telefon, den kan hjelpe deg å huske slikt  

Anonymkode: 4c795...094

Ja det går jo an.

Våken nok en gang fra kl 05. Jaja. Nå er jeg ikke sint lenger. Gleder meg til å stå opp nå.

Endret 18. mars 2021 av Glitter

[Eva Sofie]

Glitter skrev (2 timer siden):

Våken nok en gang fra kl 05. Jaja. Nå er jeg ikke sint lenger. Gleder meg til å stå opp nå.

Hvor mange timer fikk du sove i natt?

Selv strever jeg også om dagen med at jeg er helt utkjørt når kvelden kommer kl. 19.00-20.00, men sover bare fra 4-6 timer, så jeg har dessverre skjøvet døgnet helt skakt.

Men høres ekstra slitsomt ut å måtte tømme alle ekstra krefter ut slik du gjør nå. Å brenne lyset av i begge ender, på et vis... Høres ut som at du har fått gode råd i denne tråden allerede. Jeg vil anta at jo flere faste rutiner du kan innføre, jo bedre vil det være for deg, kanskje? At du vet hva du har å forholde deg til.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Hvor mange timer fikk du sove i natt?

Selv strever jeg også om dagen med at jeg er helt utkjørt når kvelden kommer kl. 19.00-20.00, men sover bare fra 4-6 timer, så jeg har dessverre skjøvet døgnet helt skakt.

Men høres ekstra slitsomt ut å måtte tømme alle ekstra krefter ut slik du gjør nå. Å brenne lyset av i begge ender, på et vis... Høres ut som at du har fått gode råd i denne tråden allerede. Jeg vil anta at jo flere faste rutiner du kan innføre, jo bedre vil det være for deg, kanskje? At du vet hva du har å forholde deg til.

Tror jeg fikk til sammen 5-6 timer, men har vært våken siden 05 da. Likevel den natten med mest søvn siste uken. Har egentlig behov for 10-11 timer søvn da, men. 

Ja jeg brenner lyset i begge ender. Behandler ville på nytt utsette utskrivelse så blir her til over helga. Kokte over av sinne på et tidspunkt og gjorde noe litt dumt igjen. Dvs først klarte jeg å stoppe meg selv, men så kokte jeg over på nytt...Ikke så viktig hva det var, men jeg kjenner på et enormt tap av kontroll og denne vekslingen mellom voldsom glede (det er bare fint) og kokende sinne. Jeg som omtrent aldri viser sinne med mindre jeg er rusa. 

Var så agitert etterpå at jeg gikk fram og tilbake i gangene fort og sint. Så kom behandler forbi og hun hadde jo fått vite hva som skjedde da jeg var ute og hun sa at nå fyrte jeg meg bare mer opp inni hodet mitt, så da blåste jeg fra meg om det hele og hun bare "nå er det Glitter 9 år som snakker", og vi lo nå litt og i løpet av den korridorsnakken så falt jeg ned til 4 år ble vi enig om. Det ble bare komisk til slutt. Fikk nå roet meg litt ned etter hvert, men jeg kvier meg mot å gjøre et nytt forsøk på å gå tur for jeg blir så ufattelig aggressiv av det. 

Dessuten føler jeg meg kvalt av å være her nå. Har vært her i to uker. Skulle jo egentlig hjem mandag som var. Jeg er her frivillig, men når hun mener jeg ikke bør dra hjem så klarer jeg å lytte til fornuften og si meg enig. Men egentlig vil jeg bare hjem nå. 

Sitter på rommet og prøver å roe meg selv ned nå, men sinnet mitt vokser stadig. Så venter på at de skal være ferdig med rapporten slik at de kommer ut på stua. To av de er flink til å avlede meg slik at det går fra sinne til humor og latter. 

Enn at jeg skulle reagere så voldsomt på medisinen. Dette blir dag tre etter seponering. Når jeg er sint vil jeg bare få lande, men når jeg er glad vil jeg være sånn her for alltid. 😛

Endret 18. mars 2021 av Glitter

[aa-k-j]

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg har tidligere vært mest plaget med depresjoner og nå mest oppturer. Har ikke diagnosen bipolar, men skal vurderes av psykiater neste uke. En god nyhet kan være nok til å dra meg i en opptur og de varierer fra en til flere uker og jeg blir veldig sliten av de. De kan være kjekke for jeg får gjort mye, men de koster i krefter. Jeg er lite impulsiv i oppturer fordi jeg noterer ting som må gjøres da jeg er nede og utfører de under oppturene. Jeg bruker energien og kreativitet til noe mer konstruktivt. 

Endret 18. mars 2021 av aa-k-j

[Glitter]

aa-k-j skrev (3 timer siden):

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg har tidligere vært mest plaget med depresjoner og nå mest oppturer. Har ikke diagnosen bipolar, men skal vurderes av psykiater neste uke. En god nyhet kan være nok til å dra meg i en opptur og de varierer fra en til flere uker og jeg blir veldig sliten av de. De kan være kjekke for jeg får gjort mye, men de koster i krefter. Jeg er lite impulsiv i oppturer fordi jeg noterer ting som må gjøres da jeg er nede og utfører de under oppturene. Jeg bruker energien og kreativitet til noe mer konstruktivt. 

Det er jo bra du klarer å gjøre noe konstruktivt. Hvis jeg hadde vært alene hjemme nå så hadde det blitt et sponhelvete. 

Og jeg er visst veldig morsom når jeg er sint og forbannet. For alle de ansatte ler av meg når jeg får et utbrudd. Det gjorde overlegen her også som tilfeldigvis var innom da jeg hadde et utbrudd. Det kommer mye rart ut av munnen min og vi ender opp med å le av det. I hvert fall i etterkant. Det er fint at vi kan le da. Galgenhumor er en av mine sterke sider. Og det vet de å spille på.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (11 minutter siden):

Det er jo bra du klarer å gjøre noe konstruktivt. Hvis jeg hadde vært alene hjemme nå så hadde det blitt et sponhelvete. 

Og jeg er visst veldig morsom når jeg er sint og forbannet. For alle de ansatte ler av meg når jeg får et utbrudd. Det gjorde overlegen her også som tilfeldigvis var innom da jeg hadde et utbrudd. Det kommer mye rart ut av munnen min og vi ender opp med å le av det. I hvert fall i etterkant. Det er fint at vi kan le da. Galgenhumor er en av mine sterke sider. Og det vet de å spille på.

Virker som du nesten er stolt over at du er sint og utagerende? Det er vel ikke så mye å være stolt av syns jeg. Det verste jeg vet når jeg er innlagt er at andre pasienter roper og hoier da blir jeg så redd. Jeg er den stille sjenerte pasienten som ikke gjør så mye ut av meg. Det jeg mener å si er at selv om du kanskje syns det er himla artig å rope og hoie og utagerere så er det ikke alle som takler det like godt. 

Anonymkode: e9efc...834

[Glitter]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Virker som du nesten er stolt over at du er sint og utagerende? Det er vel ikke så mye å være stolt av syns jeg. Det verste jeg vet når jeg er innlagt er at andre pasienter roper og hoier da blir jeg så redd. Jeg er den stille sjenerte pasienten som ikke gjør så mye ut av meg. Det jeg mener å si er at selv om du kanskje syns det er himla artig å rope og hoie og utagerere så er det ikke alle som takler det like godt. 

Anonymkode: e9efc...834

Jeg er ikke utagerende. Jeg har vært sint og de ansatte har forstått det og hjulpet meg. Hvor faen fikk du fra at jeg synes det er artig? Ikke pleier jeg å være sint heller. De har faktisk aldri sett meg slik. Og det at de ler av meg og deretter meg er jo åpenbart et tegn på at jeg er ikke type utagerende og truende på noe som helst vis. Det er faktisk helt jævlig å være så sint som jeg er. Det er IKKE likt meg. 

Så ikke prøv deg på å sammenligne meg med sinte og utagerende pasienter. Jeg er stort sett den som går aller mest stille i gangene her. At jeg har hatt et par utbrudd (men holder så og si alt inni meg bortsett fra noen få utblåsninger) det har jeg ikke fått et eneste negativt ord på fra de ansatte. De hadde bedt meg gå på rommet hvis det var så jævlig ille. JEG føler meg helt ristende forbannet, jeg har da noen utblåsninger med litt høyere volum, men min sinte stemme er ikke voldsom i det hele tatt, og det jeg sier under utbruddene har utløst latter hos de ansatte. Så det der gidder jeg ikke høre på en gang. 

Og jeg står da ikke i stua foran de andre pasientene! Jeg har vært eneste i rommet når det har skjedd. 

Endret 18. mars 2021 av Glitter

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Virker som du nesten er stolt over at du er sint og utagerende? Det er vel ikke så mye å være stolt av syns jeg. Det verste jeg vet når jeg er innlagt er at andre pasienter roper og hoier da blir jeg så redd. Jeg er den stille sjenerte pasienten som ikke gjør så mye ut av meg. Det jeg mener å si er at selv om du kanskje syns det er himla artig å rope og hoie og utagerere så er det ikke alle som takler det like godt. 

Anonymkode: e9efc...834

Husker en gang jeg var innlagt og ei var veldig høylytt, hun gikk frem og tilbake og ropte og jeg ble usikker og redd. Men egentlig tror jeg hun var redd selv også, men jeg var glad da hun reiste hjem mot psykiaterens anbefaling. Lettet over å slippe det, hun var virkelig i ubalanse. De burde ha gitt henne noe som roet henne, vet hun drev med rusmidler og ville hjem å ruse seg. 

[Glitter]

Her skal man visst ikke få lov til å fortelle om frustrasjon over hvordan en voldsom hypomani har føltes og hvordan den gradvis har endret seg. Uten å bli beskyldt at en liksom er stolt over å miste kontroll. Når jeg faktisk ER den veldig stille og tilbaketrukne pasienten. Jeg lager aldri styr på avdelingen her og det har ikke blitt sett på som at jeg lager styr heller. Har ikke provosert en eneste pasient eller ansatt med sinnet mitt. Jeg har vært boblende lykkelig og full av energi, men det har også utviklet seg videre til et voldsomt sinne jeg bærer inni meg og som har kommet til overflaten her og der. Og det er jævlig å ha det slik når det står på. Den følelsen av å ha så lite kontroll over det og at det ikke en gang er noe jeg kan gjøre med det annet enn å vente på at medisinen som de har seponert skal slutte å påvirke hjernen min.

Når utskrivelse blir utsatt så lenge så er det en svært spesiell situasjon fordi det pleier å være svært klare rammer, nesten ufravikelige rammer på hvor lenge jeg er her. 

Synes faktisk det var en skikkelig dårlig ting å si og beskylde meg for. Nå på kvelden når jeg har roet meg ned og faktisk legger meg kl 21 fordi jeg er så utmattet så sitter jeg og er lei meg pga det der. Jeg lager aldri drama inne på avdelingen, men jeg er IKKE meg selv akkurat nå. Det sier min behandler til meg. At dette er ikke meg eller normalt så vi må få meg ned før jeg drar hjem. 

Så takk du AB for at du bragte skam og kjipe følelser rundt en allerede kjip situasjon. Jeg er ikke slik du beskriver og setter deg i offerrollen overfor. Jeg prøver faktisk det jeg kan for å komme tilbake til meg selv. Men JA både jeg og de som jobber her har galgenhumoren i behold. DEN er jeg stolt av. For den har vært livreddende for meg og den har ført til at jeg er en person som de vet hvordan de kan få meg litt ut av ting for de kjenner meg og vet at jeg responderer bra på det. Og til tross for at jeg ler av hvordan alt har vært de siste dagene så har det ikke vært godt inni meg. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (48 minutter siden):

Her skal man visst ikke få lov til å fortelle om frustrasjon over hvordan en voldsom hypomani har føltes og hvordan den gradvis har endret seg. Uten å bli beskyldt at en liksom er stolt over å miste kontroll. Når jeg faktisk ER den veldig stille og tilbaketrukne pasienten. Jeg lager aldri styr på avdelingen her og det har ikke blitt sett på som at jeg lager styr heller. Har ikke provosert en eneste pasient eller ansatt med sinnet mitt. Jeg har vært boblende lykkelig og full av energi, men det har også utviklet seg videre til et voldsomt sinne jeg bærer inni meg og som har kommet til overflaten her og der. Og det er jævlig å ha det slik når det står på. Den følelsen av å ha så lite kontroll over det og at det ikke en gang er noe jeg kan gjøre med det annet enn å vente på at medisinen som de har seponert skal slutte å påvirke hjernen min.

Når utskrivelse blir utsatt så lenge så er det en svært spesiell situasjon fordi det pleier å være svært klare rammer, nesten ufravikelige rammer på hvor lenge jeg er her. 

Synes faktisk det var en skikkelig dårlig ting å si og beskylde meg for. Nå på kvelden når jeg har roet meg ned og faktisk legger meg kl 21 fordi jeg er så utmattet så sitter jeg og er lei meg pga det der. Jeg lager aldri drama inne på avdelingen, men jeg er IKKE meg selv akkurat nå. Det sier min behandler til meg. At dette er ikke meg eller normalt så vi må få meg ned før jeg drar hjem. 

Så takk du AB for at du bragte skam og kjipe følelser rundt en allerede kjip situasjon. Jeg er ikke slik du beskriver og setter deg i offerrollen overfor. Jeg prøver faktisk det jeg kan for å komme tilbake til meg selv. Men JA både jeg og de som jobber her har galgenhumoren i behold. DEN er jeg stolt av. For den har vært livreddende for meg og den har ført til at jeg er en person som de vet hvordan de kan få meg litt ut av ting for de kjenner meg og vet at jeg responderer bra på det. Og til tross for at jeg ler av hvordan alt har vært de siste dagene så har det ikke vært godt inni meg. 

Hvorfor velger du å fokusere på den ene negative kommentaren istedenfor all støtten du har fått? Jeg forstår at du har det vanskelig nå, men jeg vet ikke om det hjelper deg å gå så i forsvar pga den ene kommentaren fra en person som ikke kjenner deg. Det er godt du får god hjelp der du er, forhåpentligvis slipper hypomanien taket snart.

Anonymkode: c33c9...770

[aa-k-j]

Glitter skrev (16 timer siden):

Det er jo bra du klarer å gjøre noe konstruktivt. Hvis jeg hadde vært alene hjemme nå så hadde det blitt et sponhelvete. 

Og jeg er visst veldig morsom når jeg er sint og forbannet. For alle de ansatte ler av meg når jeg får et utbrudd. Det gjorde overlegen her også som tilfeldigvis var innom da jeg hadde et utbrudd. Det kommer mye rart ut av munnen min og vi ender opp med å le av det. I hvert fall i etterkant. Det er fint at vi kan le da. Galgenhumor er en av mine sterke sider. Og det vet de å spille på.

Ja humor er viktig og godt dere kan le av det istedenfor å være negativ rundt det etterpå. I løpet av en dag siste høye episode ryddet og vasket jeg på kjøkkenet, demonterte en 2 - seter sofa og bar delene ned i kjellerboden, flyttet klesskap, flyttet noen stuemøbler, flyttet kommode fra soverom og inn på et annet rom, flyttet skrivebord fra et rom til soverommet, laget mat og ryddet i sjenken i stua. Jeg får mye gjort og blir ganske sliten etterpå. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hvorfor velger du å fokusere på den ene negative kommentaren istedenfor all støtten du har fått? Jeg forstår at du har det vanskelig nå, men jeg vet ikke om det hjelper deg å gå så i forsvar pga den ene kommentaren fra en person som ikke kjenner deg. Det er godt du får god hjelp der du er, forhåpentligvis slipper hypomanien taket snart.

Anonymkode: c33c9...770

Jeg har fokusert på alle de andre, det bare kokte over for meg i går av den ene. Var ikke et aktivt valg i seg selv, jeg bare flippet litt ut. Er så lettantennelig om dagen. Har ikke turt å gå inn på DOL før nå i kveld etter det der fordi jeg har fått det for meg at jeg kom til å bli møtt med et drøss av personangrep. Men sånn var det ikke ser jeg nå. 

Jeg får veldig tett oppfølging nå, kontakten min er sammen med meg store deler av tiden for jeg er rask til å falle i stavene mentalt når jeg sitter med ting alene nå. Og er i en konstant kamp med meg selv rundt å lytte til fornuften og ikke skrive meg ut. De er veldig flinke til å hjelpe meg til å ikke gjøre det. Har dessuten fått antipsykotika som behovsmedisin nå i tillegg til fastmedisin. Jeg håper bare jeg er meg meg selv til mandag. Vet ikke om jeg skal hjem da eller ikke. Kommer vel an på hvordan helga går. Merker dessverre at jeg sliter mer og mer med humøret. Sinne, depresjon, glede, tristhet osv. Føles som om jeg er på vei ned, men alt alt for langt ned. 

aa-k-j skrev (6 timer siden):

Ja humor er viktig og godt dere kan le av det istedenfor å være negativ rundt det etterpå. I løpet av en dag siste høye episode ryddet og vasket jeg på kjøkkenet, demonterte en 2 - seter sofa og bar delene ned i kjellerboden, flyttet klesskap, flyttet noen stuemøbler, flyttet kommode fra soverom og inn på et annet rom, flyttet skrivebord fra et rom til soverommet, laget mat og ryddet i sjenken i stua. Jeg får mye gjort og blir ganske sliten etterpå. 

Ja tror nok du blir sliten av det ja. Slikt kan jeg også gjøre hvis jeg er hjemme når jeg går opp. Men jeg går mer opp når det er utløst av medikamenter eller rusmidler enn når det kommer av seg selv. Bipolar 3 kalte behandler det i dag. Men tror ikke det er en diagnose som settes. Annet enn at det kanskje blir skrevet opp at en må være forsiktig mtp hva slags medikamenter jeg blir satt på pga dette. 

[Glitter]

Ja, da har jeg kommet hjem etter tre uker på sykehuset i dag. Dessverre så kræsjlandet jeg fullstendig i går og er bare helt nede i kjelleren nå. Faktisk mer enn jeg var da jeg ble innlagt og startet på medisinen.

Overlegen hadde en annen, ikke så mye brukt antidepressiva som han tror jeg muligens kan tåle, men de mener det er for nært å starte opp på allerede og dessuten får jeg ikke starte på det hjemme alene. Så det er sendt henvisning til DPS om innleggelse der for oppstart av medisin, og at det haster. Men det er jo lang ventetid så det ender vel fort opp med at jeg havner tilbake på akuttposten før den tid. Får håpe jeg kan begynne på den da. 

Hadde det vært opp til meg ville jeg startet på den med en gang, men med veldig tett oppfølging feks annen hver dag. Da vil det jo bli fanget opp om jeg reagerer på en slik måte at jeg må inn på sykehuset, og kanskje ville det kunne bremset denne raske veien ned i helvete som jeg er på. 

Jeg er så fortvilet. Satt og gråt under omtrent hele samtalen i dag, jeg ble svimmel, falt ut av meg selv og jeg har en så sterk uvirkelighetsfølelse at jeg er ikke sikker på om ungene faktisk sitter her i lamme meg og har hjemmekino og godteri. Vet jo at de gjør det, men det kjennes ikke ekte. Jeg bruker alt jeg har av energi på å være god mamma disse timene, og ungene er glad og koser seg, men jeg kommer sannsynligvis til å knekke helt sammen så snart de er levert. Det krever alt jeg har dette her. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg de kommende ukene. Jeg vil til mamma, men slik smitten er nå så kan jeg det ikke. Jeg er helt alene...Og jeg er redd og bekymret for meg selv. Men jeg har jo vært på sykehuset i tre uker så skjønner jo jeg måtte hjem. Og for tre dager siden føltes det helt greit. Men så gikk jeg så i kjelleren.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (30 minutter siden):

Ja, da har jeg kommet hjem etter tre uker på sykehuset i dag. Dessverre så kræsjlandet jeg fullstendig i går og er bare helt nede i kjelleren nå. Faktisk mer enn jeg var da jeg ble innlagt og startet på medisinen.

Overlegen hadde en annen, ikke så mye brukt antidepressiva som han tror jeg muligens kan tåle, men de mener det er for nært å starte opp på allerede og dessuten får jeg ikke starte på det hjemme alene. Så det er sendt henvisning til DPS om innleggelse der for oppstart av medisin, og at det haster. Men det er jo lang ventetid så det ender vel fort opp med at jeg havner tilbake på akuttposten før den tid. Får håpe jeg kan begynne på den da. 

Hadde det vært opp til meg ville jeg startet på den med en gang, men med veldig tett oppfølging feks annen hver dag. Da vil det jo bli fanget opp om jeg reagerer på en slik måte at jeg må inn på sykehuset, og kanskje ville det kunne bremset denne raske veien ned i helvete som jeg er på. 

Jeg er så fortvilet. Satt og gråt under omtrent hele samtalen i dag, jeg ble svimmel, falt ut av meg selv og jeg har en så sterk uvirkelighetsfølelse at jeg er ikke sikker på om ungene faktisk sitter her i lamme meg og har hjemmekino og godteri. Vet jo at de gjør det, men det kjennes ikke ekte. Jeg bruker alt jeg har av energi på å være god mamma disse timene, og ungene er glad og koser seg, men jeg kommer sannsynligvis til å knekke helt sammen så snart de er levert. Det krever alt jeg har dette her. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg de kommende ukene. Jeg vil til mamma, men slik smitten er nå så kan jeg det ikke. Jeg er helt alene...Og jeg er redd og bekymret for meg selv. Men jeg har jo vært på sykehuset i tre uker så skjønner jo jeg måtte hjem. Og for tre dager siden føltes det helt greit. Men så gikk jeg så i kjelleren.

Synes det er så rart at de skriver deg ut når du er så dårlig. 

Anonymkode: 407db...154

[Glitter]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Synes det er så rart at de skriver deg ut når du er så dårlig. 

Anonymkode: 407db...154

Det er kanskje det, men jeg kan jo ikke være der så lenge. Og de mener jeg ikke har godt av å være der lenge siden det å være alene er noe jeg sliter med osv. Skjønner ikke helt det der for jeg blir nå henvist hit og dit til døgnopphold andre steder som går over lenger tid. Og det er jo med behandler på akuttposten jeg har hatt desidert mest framgang. Likevel forstår jeg jo at jeg måtte hjem. Fordi vi har klare avtaler rundt min behandling der. At det ble så lenge som tre uker denne gangen var uvanlig. Det som er så jævlig er at jeg har null oppfølging noen plass den neste hele uken. Mulig ennå lenger siden det er påske i neste uke. Har glemt å spørre kommunen. 

Men skal ringe behandler på sykehuset i morgen og fredag.