De mest voldelige pasientene er de som har mest traumer

[AnonymBruker]

https://sykepleien.no/2021/03/de-mest-voldelige-pasientene-har-hatt-det-svaert-vondt

Anonymkode: 51e81...780

[AnonymBruker]

Voldsutøvere har hatt det vondt, voldsoffere har hatt det godt. Det er synd på de som har det vondt. 

Anonymkode: 25af5...edb

[Elektronet]

Bra da er det ikke noe synd på dem. De har gjort seg fortjent til det de har opplevd.

[Gjest]

"Pasientene han snakker om, har alt fra krigstraumer til familietraumer. De kan ha opplevd vold og trusler fra sine foreldre, seksuelle overgrep, slag og neglisjering. Eller de kan ha blitt mobbet og trakassert i nærmiljøet.

– Det er ikke rart at etter det de har vært gjennom, så har de vold som handlingsrepertoar når de selv får det vanskelig."

(Hilsen spesialist i psykiatrisk sykepleie, Gunnar Eidhammer.)

Det er altså ikke rart at volds- og traumeutsatte selv kan reagere med vold mot andre og gi andre traumer som følge av egen utagering? Det hadde vært kjekt å se statistikk på hvor mange dette gjelder, men også statistikk over hvor mange med lignende bakgrunn som IKKE reagerer med vold når de får det vanskelig. Jeg tror ikke jeg hadde blitt overrasket hvis det viste seg at de med voldelige reaksjonsmønstre var i stort fåtall. I fengslene er personer med alvorlig personlighetsproblematikk overrepresentert, og jeg tror det er i personlighten slike ting oftest sitter. Selv om miljøet kan forklare en del om en persons handlingsmønster, sier nok genetisk arv mer, og komboen av disse enda mer. 

Når det er sagt er det selvfølgelig bra at det settes søkelys på denne problemstillingen sånn at flere kan få god og riktig hjelp til å komme seg ut av det. 

 

[Eva Sofie]

Anbru skrev (7 minutter siden):

Det er altså ikke rart at volds- og traumeutsatte selv kan reagere med vold mot andre og gi andre traumer som følge av egen utagering? Det hadde vært kjekt å se statistikk på hvor mange dette gjelder, men også statistikk over hvor mange med lignende bakgrunn som IKKE reagerer med vold når de får det vanskelig. Jeg tror ikke jeg hadde blitt overrasket hvis det viste seg at de med voldelige reaksjonsmønstre var i stort fåtall. I fengslene er personer med alvorlig personlighetsproblematikk overrepresentert, og jeg tror det er i personlighten slike ting oftest sitter. Selv om miljøet kan forklare en del om en persons handlingsmønster, sier nok genetisk arv mer, og komboen av disse enda mer. 

Når det er sagt er det selvfølgelig bra at det settes søkelys på denne problemstillingen sånn at flere kan få god og riktig hjelp til å komme seg ut av det. 

 

Det er godt kjent, i hvert fall for mange, at det finnes to måter å reagere på. En snakker da om de som vender agressjon og sinnet utover (eksplosjon) og de som vender det innover mot seg selv (implosjon). Jeg vil tro at i artikkelen settes det først og fremst søkelys på førstnevnte gruppe mens sistnevnte, som er like stor og like plaget og misforstått (er min påstand), er sistnevnte gruppe som ofte er den man finner på legevakten som selvskadere og på sykehuset i overdosetilfeller, og som beskyldes for ofte å være manipulerende og ute etter oppmerksomhet. Det er derfor jeg sier at gruppen er misforstått, fordi det egentlig er et hat rettet innover, og en ønsker kanskje i minst mulig grad å bli sett, men sees fordi virkemidlene blir så selvdestruktive. En viderefører på samme måte et sinne en selv har blitt påført, men ikke utover.

[AnonymBruker]

Anbru skrev (22 timer siden):

"Pasientene han snakker om, har alt fra krigstraumer til familietraumer. De kan ha opplevd vold og trusler fra sine foreldre, seksuelle overgrep, slag og neglisjering. Eller de kan ha blitt mobbet og trakassert i nærmiljøet.

– Det er ikke rart at etter det de har vært gjennom, så har de vold som handlingsrepertoar når de selv får det vanskelig."

(Hilsen spesialist i psykiatrisk sykepleie, Gunnar Eidhammer.)

Det er altså ikke rart at volds- og traumeutsatte selv kan reagere med vold mot andre og gi andre traumer som følge av egen utagering? Det hadde vært kjekt å se statistikk på hvor mange dette gjelder, men også statistikk over hvor mange med lignende bakgrunn som IKKE reagerer med vold når de får det vanskelig. Jeg tror ikke jeg hadde blitt overrasket hvis det viste seg at de med voldelige reaksjonsmønstre var i stort fåtall. I fengslene er personer med alvorlig personlighetsproblematikk overrepresentert, og jeg tror det er i personlighten slike ting oftest sitter. Selv om miljøet kan forklare en del om en persons handlingsmønster, sier nok genetisk arv mer, og komboen av disse enda mer. 

Når det er sagt er det selvfølgelig bra at det settes søkelys på denne problemstillingen sånn at flere kan få god og riktig hjelp til å komme seg ut av det. 

 

Det som er greia i artikkelen er jo at de som har opplevd MEST traumer er de som utfører mest vold. Ikke nødvendigvis at alle med hvilke som helst traumer utfører vold. 

Anonymkode: 51e81...780

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det som er greia i artikkelen er jo at de som har opplevd MEST traumer er de som utfører mest vold. Ikke nødvendigvis at alle med hvilke som helst traumer utfører vold. 

Anonymkode: 51e81...780

Kanskje fordi de er voldelig mot seg selv? Er det sånn de får mest traumer?

Anonymkode: 25af5...edb

[Gjest]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det som er greia i artikkelen er jo at de som har opplevd MEST traumer er de som utfører mest vold. Ikke nødvendigvis at alle med hvilke som helst traumer utfører vold. 

Anonymkode: 51e81...780

Men hvem kan definere hvem som har opplevd MEST traumer? Siden folk er individer er det forskjeller på hva som skal til for at noe oppleves som traumer. Det tror jeg har en del med medfødt sårbarhet/personlighet å gjøre. 

[Gjest]

Eva Sofie skrev (På 18.3.2021 den 17.55):

Det er godt kjent, i hvert fall for mange, at det finnes to måter å reagere på. En snakker da om de som vender agressjon og sinnet utover (eksplosjon) og de som vender det innover mot seg selv (implosjon). Jeg vil tro at i artikkelen settes det først og fremst søkelys på førstnevnte gruppe mens sistnevnte, som er like stor og like plaget og misforstått (er min påstand), er sistnevnte gruppe som ofte er den man finner på legevakten som selvskadere og på sykehuset i overdosetilfeller, og som beskyldes for ofte å være manipulerende og ute etter oppmerksomhet. Det er derfor jeg sier at gruppen er misforstått, fordi det egentlig er et hat rettet innover, og en ønsker kanskje i minst mulig grad å bli sett, men sees fordi virkemidlene blir så selvdestruktive. En viderefører på samme måte et sinne en selv har blitt påført, men ikke utover.

Interessant. Men hva er det som avgjør hvilken "gruppe" man havner i? Er ikke det nettopp personligheten? 

Jeg har altfor lite greie på slike ting, jeg bare tror og mener uten forankring i noen vitenskap. 

[Eva Sofie]

Anbru skrev (5 timer siden):

Interessant. Men hva er det som avgjør hvilken "gruppe" man havner i? Er ikke det nettopp personligheten? 

Jeg har altfor lite greie på slike ting, jeg bare tror og mener uten forankring i noen vitenskap. 

Jeg er ikke fagutdannet, men har interessert meg mye innen emnet for å bl.a. forstå meg selv og hører minst to timer på faglige podcaster om psykologisk innhold hver dag, så ta det for det det er verdt. Personligheten formes dels av hvem vi vokser opp sammen med og dels av våre gener. Om en f.eks. opplever som barn at det er best å gå stille i dørene for å ikke forstyrre for å bevare husfreden og unngå vold, er det nærliggende å anta at en vil bli et stille og innadvendt barn som forsøker å gjøre seg mest mulig usynlig for omgivelsene. Dette fortsetter også i voksen alder - gjerne ubevisst om en ikke går i terapi. Gjennom å ikke ta plass, ikke bli sett, ikke ha et indirekte ufrivillig ønske om å vekke oppmerksomhet fordi en har lært at det fører til ubehag, vil omgivelsene i voksenlivet gjerne fortsette å ikke legge merke til den personen som alltid har forsøkt å gjøre seg usynlig. På denne måten får en bekreftet sine antakelser fra barndommen at "det er riktig at jeg skal være stille og ikke ta plass". Kanskje også at "jeg er ikke verdt noe og jeg er ubetydelig i denne verden". På denne måten blir det en selvforsterkende atferd som bekrefter seg selv. Om og om igjen i en ond sirkel - inntil en selv gjør seg synlig og bryter mønsteret. Setter grenser og står opp for seg selv. Gjør seg synlig og sier faktisk at dette er ikke greit. Da mener jeg på akseptable måter. For ofte er ikke vi som har denne typen adferd vant til å sette egne grenser fordi vi har måttet sette andres behov fremfor våre egne. Da utsletter vi egne grenser. Dette kan vi først gjøre når vi selv har blitt bevisst oss denne adferden.

Jeg husker på venterommet hos terapeuten min, var det en stol som sto nokså skjult i et hjørne. Der satte blant annet jeg meg - alltid. Der følte jeg meg trygg fordi jeg ikke ble sett. Men etter 5-6 uker var den stolen fjernet. Jeg antar det var visse grunner til akkurat det og at det ikke bare var jeg som hadde sett meg ut den lille, bortgjemte plassen....  Men disse tankene jeg presenterer her, om selvforsterkende adferd, har jeg ikke fått snakket med terapeuten min om. Det er nå to uker siden forrige samtale og jeg har grunnet på de etter å ha studert tematikken på egenhånd, men den har gitt meg interessante tanker og jo mer jeg observerer meg selv, jo mer interessant blir det. F.eks. bare det at jeg går ekstremt stille i huset - samboeren min bemerker at jeg går nesten lydløst rundt. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å lage mer lyd - og kanskje jeg en dag skal prøve? Det er gjennom eksponering man vokser...

Og jeg vil tro at det er en lignende mekanisme som foregår hos en som er voldelig, men det har jeg enda ikke satt meg inn i da det ikke er min problematikk. Men jeg antar at det er noe som blir forsterket gjennom adferd der også. Det er i hvert fall det som er dagens teori en jobber ut ifra, så får en se hva fremtiden viser, for @kupton viste jo til en spennende forskning for en uke eller to siden som kan endre dette synet fullstendig på hodet slik jeg ser det (mitt tidsperspektiv er litt dårlig).

[Gjest]

Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Personligheten formes dels av hvem vi vokser opp sammen med og dels av våre gener.

Ja, det vet jeg. Skrev litt om det i det første innlegget mitt. Hva som skyldes arv, miljø, eller begge deler kan være komplisert å forstå (i alle fall for meg som ikke har satt meg så grundig inn i det). Men her er noen tanker jeg har rundt temaet.

Medfødte gener kan gi en sårbarhet for sykdom som siden kan utløses av opplevelser. F.eks er noen født med en sårbarhet for å utvikle alkoholisme, og i den forbindelse finner jeg noe interessant fra min egen familie (alkoholiserte besteforeldre). De fikk tre barn, hvorav én utviklet alkoholisme, én tok fullstendig avstand, og den tredje fikk et mer normalt/vanlig forhold til alkohol. Så har jeg mange ganger tenkt at disse utfallene kanskje skyldes noe i den medfødte personligheten? Det kan hende at alle tre fikk den genetiske disposisjonen for alkoholisme, men at de pga personligheten (som også er delvis medfødt), påvirkning fra venner og annet i miljøet utenfor familien, endte opp som de gjorde. Kanskje fikk bare en av dem avhengighetsgenet, kanskje to, kanskje alle, kanskje ingen. Men jeg tror det er mye en kan ta et aktivt valg på også selv om det er lettere/vanskeligere for noen enn for andre. Valgene en tar har med verdier å gjøre også, som jo igjen i stor grad påvirkes av miljøet. Miljøet i ungdoms- og voksenalder kan også være et valg, og hvilket miljø en trekkes mot kan ha med medfødt personlighet å gjøre. Kompliserte greier. Og som sagt har jeg ikke peil 😉