Om lys og mørke når man er deprimert.

[girlinyellow]

Det er nok ikke sånn for alle, men det virker veldig vanlig at de med moderat til alvorlig depresjon ofte vil ligge i senga på et mørkt rom.
Meg selv inkludert. Jeg har bipolar lidelse, og jeg begynner ganske tidlig i en depresjonsfase å reagere på lys.

Vanligvis "drives" jeg av sol og blå himmel. Elsker det. Plutselig er sollyset overveldende, og jeg går mer med solbriller. Jeg trenger mer og mer pause fra det. Lyset fra TVn blir for sterkt. Heldigvis kan lysstyrken på dataskjermen justeres ned til et tolerabelt nivå. Jeg orker ikke sitte i stua eller på kjøkkenet, fordi det er plagsomt lyst. På soverommet er det mørkleggingsgardin, hvilket gjør dette rommet mest attraktivt. Aller helst vil jeg ligge under dyna, med lukket dør og nedrykket gardin. Vennligst ikke forstyrr. 

Når deprimerte har godt av å komme seg ut i sola, hvorfor kan det føles det så feil? Hvis isolasjon i mørke er feil, hvorfor føles det så riktig? Mannen min spøker og kaller meg vampyr. Sola pleier gjøre meg lykkelig og motivert for dagen. Plutselig irriterer den bare. "Faen, enda en dag med sol. Enda en uke med melding om fantastisk vær". Enda en uke jeg ikke vil gå ut etter soloppgang.

Depresjoner spiser opp mye av livet. Føles som om jeg har fått en desperant-parasitt. Kan ikke se den, men jeg kan definitivt føle den. Ok. Nok fra meg.

[Stormwind]

girlinyellow skrev (6 minutter siden):

Det er nok ikke sånn for alle, men det virker veldig vanlig at de med moderat til alvorlig depresjon ofte vil ligge i senga på et mørkt rom.
Meg selv inkludert. Jeg har bipolar lidelse, og jeg begynner ganske tidlig i en depresjonsfase å reagere på lys.

Vanligvis "drives" jeg av sol og blå himmel. Elsker det. Plutselig er sollyset overveldende, og jeg går mer med solbriller. Jeg trenger mer og mer pause fra det. Lyset fra TVn blir for sterkt. Heldigvis kan lysstyrken på dataskjermen justeres ned til et tolerabelt nivå. Jeg orker ikke sitte i stua eller på kjøkkenet, fordi det er plagsomt lyst. På soverommet er det mørkleggingsgardin, hvilket gjør dette rommet mest attraktivt. Aller helst vil jeg ligge under dyna, med lukket dør og nedrykket gardin. Vennligst ikke forstyrr. 

Når deprimerte har godt av å komme seg ut i sola, hvorfor kan det føles det så feil? Hvis isolasjon i mørke er feil, hvorfor føles det så riktig? Mannen min spøker og kaller meg vampyr. Sola pleier gjøre meg lykkelig og motivert for dagen. Plutselig irriterer den bare. "Faen, enda en dag med sol. Enda en uke med melding om fantastisk vær". Enda en uke jeg ikke vil gå ut etter soloppgang.

Depresjoner spiser opp mye av livet. Føles som om jeg har fått en desperant-parasitt. Kan ikke se den, men jeg kan definitivt føle den. Ok. Nok fra meg.

Hvis man kan tvinge seg å være ute i sola når man er deprimert, så vil vel det ha en god helseeffekt, eller tvinge seg selv til å gå en tur. 

[Fru2020]

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din. Når det er mørke inni passer det best med mørke utenfor.

Samtidig så er det jo massiv forskning på at lyset gjør godt på tross av at det ikke føles slik. Da jeg var innlagt første gang var de opptatt av at jeg skulle ut i dagslys før klokken ti på formiddagen. Litt usikker på hvorfor tidspunktet var viktig.