Å lyve til behandler

[Gjest Niomi]

Jeg var hos behandler i dag og ble nesten litt skremt over at hun så på meg at jeg ikke har det så bra akkurat nå. Jeg er veldig god på å ta på en maske og troverdig late som alt er bra. Og det går ikke en gang veldig dårlig akkurat nå, det bare går litt mindre bra enn normalt.

Det å legge merke til så små endringer er jeg egentlig ganske fascinert over at det er mulig. For tidligere behandlere har ikke merket noe før det går skikkelig dårlig. Det er nesten så jeg tror hun kan lese tanker. Hun spurte forøvrig om jeg virkelig hadde det bra der jeg løy og sa at det gjorde det. Det trodde hun ikke på. 

Det som er er at jeg er så vandt til å svare på slike spørsmål på automatikk at jeg ikke lenger tenker over om det er sant eller løyn noe som gjør at jeg dessverre ofte ender opp med å lyve ubevisst uten å mene det. 

Andre som har lignende problem? Hva gjør man egentlig? Tenker jo å prøve å være åpen med behandler om dette etterhvert, selv om jeg er redd hun vil se annerledes på meg og mer negativt etter det.

Endret 19. mars 2021 av Niomi

[AnonymBruker]

Har et motsatt problem. Jeg er tydeligvis så følelsesavflatet at jeg har det samme uttrykket i trynet uansett om jeg er lei meg, forbannet, gretten, glad... Jeg kan fortelle behandler at jeg er lei meg eller glad for noe, men alltid skriver hun i journalen at hun synes jeg ser upåfallende ut. 

Anonymkode: 49477...aff

[MiaMaia]

Jeg kjenner meg godt igjen i det å holde maska og jeg tror at det å svare at «det går bra» er helt normalt å velge å svare fordi det er en vane. En vil kanskje ikke bry den som spør med det som ikke er så bra? I terapi er det veldig viktig å være tydelig og ærlig på hvordan en har det.
 

Jeg har selv en tendens til å svare det jeg tenker en «skal» svare i en viss situasjon,  spesielt om jeg blir pushet og jeg føler at jeg ikke har noe annet valg enn å svare. Da svarer jeg men svarer ikke nødvendigvis det som er sant fordi jeg ikke vil dele sannheten. Om det har skjedd har jeg klart å si ifra på slutten av timen, eller neste time, at jeg ikke var helt ærlig. Så har vi snakket om hvorfor jeg ikke var ærlig også snakker vi litt rundt det. 
 

Jeg tenker det kanskje handler om tillit til behandler og at du må erfare at han eller hun tåler sannheten og klarer å romme deg. 
 

Flott at behandleren din klarer å se at set ikke går så bra som du sier. Jeg tror ikke hun vil se negativt på deg om du er ærlig, heller at det blir lettere for henne å hjelpe deg. 

[Gjest Niomi]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har et motsatt problem. Jeg er tydeligvis så følelsesavflatet at jeg har det samme uttrykket i trynet uansett om jeg er lei meg, forbannet, gretten, glad... Jeg kan fortelle behandler at jeg er lei meg eller glad for noe, men alltid skriver hun i journalen at hun synes jeg ser upåfallende ut. 

Anonymkode: 49477...aff

Jeg trodde faktisk jeg hadde samme problem som deg, da følelser er noe jeg er veldig dårlig på å både oppfatte og uttrykke (sliter med aleksitymi og affektfobi). Så derfor ble jeg virkelig overrasket over at behandler klarte å merke noe i det hele tatt. 

MiaMaia skrev (17 timer siden):

Jeg kjenner meg godt igjen i det å holde maska og jeg tror at det å svare at «det går bra» er helt normalt å velge å svare fordi det er en vane. En vil kanskje ikke bry den som spør med det som ikke er så bra? I terapi er det veldig viktig å være tydelig og ærlig på hvordan en har det.
 

Jeg har selv en tendens til å svare det jeg tenker en «skal» svare i en viss situasjon,  spesielt om jeg blir pushet og jeg føler at jeg ikke har noe annet valg enn å svare. Da svarer jeg men svarer ikke nødvendigvis det som er sant fordi jeg ikke vil dele sannheten. Om det har skjedd har jeg klart å si ifra på slutten av timen, eller neste time, at jeg ikke var helt ærlig. Så har vi snakket om hvorfor jeg ikke var ærlig også snakker vi litt rundt det. 
 

Jeg tenker det kanskje handler om tillit til behandler og at du må erfare at han eller hun tåler sannheten og klarer å romme deg. 
 

Flott at behandleren din klarer å se at set ikke går så bra som du sier. Jeg tror ikke hun vil se negativt på deg om du er ærlig, heller at det blir lettere for henne å hjelpe deg. 

Ja, det er akkurat det, at man ikke vil være til bry. Selv om det er behandler som har det som jobb. Jeg vet ikke helt, det bare sitter veldig langt inne å svare hundre prosent ærlig på slike spørsmål. Spesielt når det ikke går så bra. Tror jeg har en del jobbing igjen i forhold til det å være tydelig og ærlig om hvordan jeg har det. For meg er det veldig lett å bagatellisere de problemene jeg har og alltid tenke at "det er jo ikke så ille" eller "jeg kan ikke ta opp dette fordi det spiller ikke stor nok rolle eller er ikke alvorlig nok".

Kjenner meg igjen i det å svare det man tenker en skal svare. Jeg ender ofte opp med å lete etter det rette svaret i stedet for å prøve å føle på hva jeg faktisk tenker eller mener. Behandler sier alltid at det er lydigheten som kommer inn og tar litt overhånd, hehe. Så bra at du klarer å si fra om det, jeg håper jeg klarer det neste time. Foreløpig er det i alle fall planen.

Jeg tror nok du har rett i at det handler om tillit og å erfare at hun tåler meg, har ikke gått til henne så lenge ennå. Selv om jeg så gjerne vil så tar det alltid en del tid før klarer å åpne meg helt for noen. Helt ærlig har jeg aldri vært helt fullstendig ærlig med noen av behandlerne mine. Men forhåpentligvis kan det endre seg nå. 

[kupton]

Det er i hvert fall en fin måte å sabotere behandlers mulighet for å hjelpe når en lyver.

Min psykoterapiveileder var ultratydelig på dette: Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver.