Tør ikke inn på behandling.. Utredning.

[AnonymBruker]

Fordi jeg føler meg så dum. Jeg tør ikke være med folk, spise utenfor hjemmet. Skader meg selv osv. så føler ikke at jeg passer inn på en institusjon hvor jeg skal utredes, da jeg føler meg for ustabil. Har dere noen råd? Første gang jeg skal innlegges noen plass. Har alvorlig depresjon, generalisert angst, panikklidelse, bulimi og dissosiasjon. Er tidvis suicidal, eller har vært det i det siste.

Anonymkode: 24db9...a9a

[aa-k-j]

Jeg var og redd ved min første innleggelse og var fordi det var ukjent for meg. Jeg tror det er mer usikkerhet hos deg som gjør at du tror du er dum. Under innleggelser er det jo viktig å fortelle hva du sliter med og da kan du få hjelp til å bli mer trygg og det er bedre å snakke om ting enn å skade seg selv og under innleggelser får man en kontaktperson man kan prate med ved behov. Jeg fortalte ved min første innleggelse at jeg ikke ville at de maste på meg da jeg fort blir utrygg av det og det var ingen problem. Jeg tror det kommer til å gå fint. Kanskje det hadde vært greit med en omvisning og litt informasjon om avdelingen før innleggelsen? 

[Eva Sofie]

I en del tilfeller kan det være lett å tro at "jeg er den eneste som har det slik som dette", og kanskje særlig innen psykiske lidelser, fordi det fortsatt i liten grad snakkes om ute blant andre og en del lidelser er også lite kjent/vanlig for den "vanlige" mannen eller kvinnen i gaten. "Alle" kan relatere seg til det å være engstelig eller å ha det tungt/trist (uten å ha diagnose for det), men for enkelte virker det uforståelig å kaste opp maten eller streve med panikkangst. Jeg kan love deg at innenfor veggene på en avdeling, har de møtt utallige personer som deg tidligere. Du er så avgjort ikke den første som kommer og er usikker på hva som venter nå, og uttrykk det gjerne slik at de får mulighet til å trygge deg, og du blir garantert ikke den siste. Psykiske lidelser/problemer kan alle få, det gjelder så vel advokater, leger, politikere, sykepleiere - alle du møter på gaten.

På venterommet hos psykologen kan jeg i blant sitte å tenke for meg selv: Hva gjør du i det daglige? Hvem er du egentlig bak din maske eller i deg selv? En periode så jeg en mann gå der som virket så selvsikker, trygg i seg selv og samtidig hjertevarm, men jeg visste jo at det var gode grunner til at han var henvist til avtalespesialist eller gikk privat selv. Andre kvinner kan ligne på meg selv, smilende og glade samt sprudlende og hvem skulle tro at vi feilet noe som helst? En gang var det en dame som alltid satt og gråt stille før timen sin. Andre ganger har det vært mødre med små barn i barnevogn eller litt større barn. Noen pasienter kommer heseblesende inn og da vet jeg at de har tatt trappen fremfor å ta heisen opp de mange etasjene og andre setter konsekvent på vannet når de går inn på toalettet. Andre igjen har sine faste ritualer å følge når de kommer på venterommet som må gjøres før de kan sette seg. En gang så jeg en pasient bli fulgt ut av psykologen strigråtende til sin følgeperson og sank sammen på gulvet og lå der og gråt videre. Da er det spesielt å bli innkalt til egen time når det var din egen psykolog du så nesten lempet den forrige pasienten ut på venterommet... En annen gang kom en pasient løpende ut på venterommet og låste seg inn på badet og ble der. Et par minutter senere kom behandleren og forsøkte å snakke med pasienten.

Nå refererer jeg til hva jeg har observert på et venterom, men det er et snitt av gjennomsnittsbefolkningen som strever med seg selv og som er i en alvorlig livskrise samt at alle har en eller annen diagnose, som gjør at de er innlagt. Personalet er der for å trygge deg og for din egen sikkerhet. Slik jeg forstår deg skal du på et planlagt opphold og det er bra. Der er det oftest roligere forhold enn ved en akuttavdeling eller ved andre avdelinger. Jeg håper du lar deg få en sjanse. Du kan ha en dialog underveis med behandler hvordan det går og om det skulle bli fullstendig uutholdelig, kan du vurdere sammen med behandleren din om det er mest hensiktsmessig å avbryte oppholdet. Da fratar du deg ikke muligheten for hjelp før du i det hele tatt har git deg selv en sjanse. Det er ditt eget liv og din egen fremtid dette handler om og jeg antar at du som alle oss andre har et ønske om best mulig livskvalitet  

Jeg ønsker deg uansett lykke til med valget.

[kupton]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Fordi jeg føler meg så dum. Jeg tør ikke være med folk, spise utenfor hjemmet. Skader meg selv osv. så føler ikke at jeg passer inn på en institusjon hvor jeg skal utredes, da jeg føler meg for ustabil. Har dere noen råd? Første gang jeg skal innlegges noen plass. Har alvorlig depresjon, generalisert angst, panikklidelse, bulimi og dissosiasjon. Er tidvis suicidal, eller har vært det i det siste.

Anonymkode: 24db9...a9a

Det er jo nettopp med disse symptomene du passer inn på en institusjon beregnet for de som har slike plager.

Om du hadde vært helt frisk, hadde du ikke passet inn.