Finnes egentlig ADHD?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan du bevise at det ikke er det?

Anonymkode: cd499...5eb

Er det sant at jeg trenger det da?

Anonymkode: e50c5...493

[kupton]

Til TS. Det spørsmålet du stiller, stiller du på feil sted. Dette er et forum for legfolk. Skriv heller til Tidsskrift for den norske legeforening eller psykologforeningen. 

[Glitter]

Eva Sofie skrev (23 timer siden):

Jeg har bare lest om det frem til nå, men nå er jeg jo selv et nært vitne til det og forstår en hel del mer om hvilken urettferdighet man som forelder opplever. På den ene siden ønsker en å forsvare seg, men hva skal en egentlig si - for uansett hva en sier så kan en komme til å høre fra kritikerstemmer som gjerne er bedrevitere på avstand at "...men du er jo inhabil i saken" og "det er jo ditt eget barn det gjelder, så...". Og ja, vi alle kjenner vel til "glorieeffekten", at vi selv kan tro litt bedre om oss selv enn vi egentlig er? Det er kjent at de fleste bilsjåfører hevder at de er bedre til å kjøre bil enn de faktisk viser seg å være mens det er mange som kjefter på andre sjåfører i trafikken - eller...? Da burde en tenke seg litt om før en sier noe bedrevitende om en annens situasjon. Og da tenker jeg på barneoppdragelse og ikke bilsjåfører. Jeg forstår enormt godt at det kan koke over for enhver når barnet blokkerer fullstendig og man forsøker å nå inn, eller har sagt noe 8-9 ganger, men likevel klarer ikke barnet å roe seg ned eller rette seg etter en beskjed som gis på en ryddig måte... e.l. Jeg er faktisk imponert også over det familiemedlemmet som håndterer dette barnet når jeg nå vet at det er under utredning, men jeg skal ærlig innrømme at også jeg var litt uuttalt kritisk en og annen gang før det var konkret mistanke om diagnose mht. håndtering av utagering i tilfellet jeg refererer til. Men hva gjør en når alt skjer fort og må løse en situasjon i øyeblikket og mye skjer på en gang. Alt settes i et annet lys når en får på seg en annen brille, men samtidig er det viktig å ikke se seg blind i én retning og være åpen for flere muligheter. All respekt fra min side til foreldre til de såkalte "umulige barna".

Ja, det er veldig sant som du sier. 

[Gjest Anonym 2]

Jeg vet ikke. Min eldste datter ble diagnostisert med Adhd. Hun gikk til legen i 14 årsalderen og ønsket å avslutte medisinene. Ingen av lærerne merket noe forskjell,  og hun har aldri begynt på det igjen.  Hun er nå nesten 30 år. Min sønn ble også diagnostisert med adhd. Vi syntes ikke om det, og han ble ganske fort tatt av medisinene etter vårt ønske. Han har derimot etter eget ønske begynt med det igjen nå, han er snart 21. Han mener han har trenger det, og at han har det bedre på medisinene. Selv vet jeg ikke hva jeg skal mene om saken. Lenge mente jeg at det var feil å diagnotisere to av mine barn med adhd. Nå vet jeg ikke helt lenger.