Si noe som kan hjelpe. Noen råd som feks brukes i kognetiv terapi eller noe?

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg klare å komme igjennom siste etappe av denne pandemien? Hjelp meg noen , jeg klarer bare ikke mer. Føler meg fanget uten noen utvei, det finnes ingen utvei. Det føles som å være innestengt , bor med flere familiemedlemmer som strever med sykdom, psykisk lidelse og diagnoser. Alle krever noe av meg, jeg klarer ikke å følge opp hele døgnet. Hjelpeapparatet er fjernt og utilgjengelig, familie og venner kan ikke komme på besøk eller avlaste meg. Si hvordan jeg skal tenke nå. 

Anonymkode: 99b55...140

[AnonymBruker]

Du kan jo gjøre noe hyggelig for deg selv. Gå en lunchtur med venner og slappe av litt.

De aller fleste behandlere har overført samtaler til telefon og pc, mye god hjelp innen rekkevidde  

Anonymkode: 3265c...f29

[frosken]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan skal jeg klare å komme igjennom siste etappe av denne pandemien? Hjelp meg noen , jeg klarer bare ikke mer. Føler meg fanget uten noen utvei, det finnes ingen utvei. Det føles som å være innestengt , bor med flere familiemedlemmer som strever med sykdom, psykisk lidelse og diagnoser. Alle krever noe av meg, jeg klarer ikke å følge opp hele døgnet. Hjelpeapparatet er fjernt og utilgjengelig, familie og venner kan ikke komme på besøk eller avlaste meg. Si hvordan jeg skal tenke nå. 

Anonymkode: 99b55...140

Tenk på at utrolig mange mennesker er i en tilsvarende situasjon akkurat nå. Om noen måneder er det forhåpentligvis bedre. 

[AnonymBruker]

Gode råd. Bare så overveldende stor byrde å skulle holde opp tre andre personer når jeg selv føler jeg holder på å gå under. 

Anonymkode: 99b55...140

[girlinyellow]

Det er ikke så lett, men det kunne kanskje hjulpet deg å sette noen grenser? 

Er det mulig å formidle til de du bor sammen med at du også sliter, og at du ikke klarer å være der for dem, hvis du ikke får muligheten til å gjøre *noe du ønsker og trenger*? 

Selv synes jeg det er vanskelig å finne støtte i at "alle sliter", uansett om det er sant eller ei. 

Alle trenger å tas hensyn til, uansett om man har en psykdom, sykdom, eller ikke. Det gjør du også. 

Endret 24. mars 2021 av girlinyellow

[Fionys]

Det første du bør begynne med er å ta vare på deg selv. Hvis disse personene er voksne og har behov for hjelp 24/7 så må dere søke om hjelp. Det er ikke ditt ansvar å ta vare på dem hele tiden, du må sette ned foten å si i fra at dette ikke går. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Gode råd. Bare så overveldende stor byrde å skulle holde opp tre andre personer når jeg selv føler jeg holder på å gå under. 

Anonymkode: 99b55...140

Da kan du begynne med å sette grenser (for deg selv).

Anonymkode: 3265c...f29

[AnonymBruker]

Jeg har vel blitt fortalt mange ganger fra både venner og terapeuter akkurat dette med å ta vare på meg selv, ta fri og få hjelp. Så går jeg hjem og har ikke tid til meg selv og får ikke hjelp. Fordi man kan ikke forlate et utviklingshemmet barn, gjemme meg fra en psykisk syk sønn, eller slutte å hjelpe en syk ektefelle. Så står jeg der da og føler meg dum i tillegg fordi jeg ikke klarer å gjennomføre rådene. Akkurat nå tenker jeg at eneste måten å få fri på er å flykte eller dø. Men så vet jeg at bare litt søvn, fem minutter for meg selv , noen gode øyeblikk og jeg griper tak i livet igjen og står på. 

Anonymkode: 99b55...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg har vel blitt fortalt mange ganger fra både venner og terapeuter akkurat dette med å ta vare på meg selv, ta fri og få hjelp. Så går jeg hjem og har ikke tid til meg selv og får ikke hjelp. Fordi man kan ikke forlate et utviklingshemmet barn, gjemme meg fra en psykisk syk sønn, eller slutte å hjelpe en syk ektefelle. Så står jeg der da og føler meg dum i tillegg fordi jeg ikke klarer å gjennomføre rådene. Akkurat nå tenker jeg at eneste måten å få fri på er å flykte eller dø. Men så vet jeg at bare litt søvn, fem minutter for meg selv , noen gode øyeblikk og jeg griper tak i livet igjen og står på. 

Anonymkode: 99b55...140

Det finnes hjelp, selv i virussituasjonen. Hva er dte som hindrer dere i å søke hjelp?

Anonymkode: 3265c...f29

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vel blitt fortalt mange ganger fra både venner og terapeuter akkurat dette med å ta vare på meg selv, ta fri og få hjelp. Så går jeg hjem og har ikke tid til meg selv og får ikke hjelp. Fordi man kan ikke forlate et utviklingshemmet barn, gjemme meg fra en psykisk syk sønn, eller slutte å hjelpe en syk ektefelle. Så står jeg der da og føler meg dum i tillegg fordi jeg ikke klarer å gjennomføre rådene. Akkurat nå tenker jeg at eneste måten å få fri på er å flykte eller dø. Men så vet jeg at bare litt søvn, fem minutter for meg selv , noen gode øyeblikk og jeg griper tak i livet igjen og står på. 

Anonymkode: 99b55...140

Når du lever i en familie med store omsorgsbehov, så tror jeg det nesten er uunngåelig at det blir litt slik du beskriver. Man blir i perioder veldig sliten. Nå i Corona-tiden blir mange også mer ensomme enn før, siden det er færre muligheter til avveksling og avlastning. Jeg tror ikke dette er fullt ut løsbart - tror du må prøve å lirke det til slik at du får litt mer søvn, litt mer tid for deg selv osv. - og kanskje litt mer sollys siden det kan gi energi. 

Kanskje kan du prøve å trøste deg selv litt med at du gjør noe som betyr mye for andre. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (8 minutter siden):

Når du lever i en familie med store omsorgsbehov, så tror jeg det nesten er uunngåelig at det blir litt slik du beskriver. Man blir i perioder veldig sliten. Nå i Corona-tiden blir mange også mer ensomme enn før, siden det er færre muligheter til avveksling og avlastning. Jeg tror ikke dette er fullt ut løsbart - tror du må prøve å lirke det til slik at du får litt mer søvn, litt mer tid for deg selv osv. - og kanskje litt mer sollys siden det kan gi energi. 

Kanskje kan du prøve å trøste deg selv litt med at du gjør noe som betyr mye for andre. 

Takk. 

Anonymkode: 99b55...140