Angsten irriterer meg og jeg skjønner den ikke

[ISW]

Det er fortsatt nytt for meg at angsten bare kommer uten noen spesifikk grunn. Jeg opplever det ukontrollerbart og vanskelig å forholde seg til. 

I dag har jeg egentlig en kjempefin dag og har gjort mye hyggelig. Jeg er glad og fornøyd, men plutselig kommer det bare en uro i kroppen, ala den man får når man har lavt blodsukker. Angsten stiger og faller, men er til stede hele tiden. Uten at det finnes en eneste ting jeg kjenner meg redd for, kanskje foruten at jeg er redd for at angsten skal bli verre. Det er ingen problemer som jeg kan identifisere som jeg skulle vært redd for. Kanskje jeg bare er redd for ubehaget. 

Jeg prøver å rette fokuset ut av kroppen som jeg har lært i terapi. Å ikke gå inn i tankene, men det er jo ingen tanker å gå inn i, det kjennes som en biologisk uro i kroppen, og følgende fortvilelse over å aldri bli helt bra. Det bidrar til å ødelegge en ellers fin dag.

Hva kan jeg gjøre når jeg bare får dette kastet over meg? Annen angst håndterer jeg bra men dette sliter jeg med. 

[stjernestøv]

ISW skrev (1 time siden):

Det er fortsatt nytt for meg at angsten bare kommer uten noen spesifikk grunn. Jeg opplever det ukontrollerbart og vanskelig å forholde seg til. 

I dag har jeg egentlig en kjempefin dag og har gjort mye hyggelig. Jeg er glad og fornøyd, men plutselig kommer det bare en uro i kroppen, ala den man får når man har lavt blodsukker. Angsten stiger og faller, men er til stede hele tiden. Uten at det finnes en eneste ting jeg kjenner meg redd for, kanskje foruten at jeg er redd for at angsten skal bli verre. Det er ingen problemer som jeg kan identifisere som jeg skulle vært redd for. Kanskje jeg bare er redd for ubehaget. 

Jeg prøver å rette fokuset ut av kroppen som jeg har lært i terapi. Å ikke gå inn i tankene, men det er jo ingen tanker å gå inn i, det kjennes som en biologisk uro i kroppen, og følgende fortvilelse over å aldri bli helt bra. Det bidrar til å ødelegge en ellers fin dag.

Hva kan jeg gjøre når jeg bare får dette kastet over meg? Annen angst håndterer jeg bra men dette sliter jeg med. 

Jeg har det på samme måten nå, det kom som kastet over meg da jeg spiste pizza...dødelig angst og handlingslammet. Tok en vival og la meg ned på sofaen, men det er ikke over. Hadde en fin dag til det kom. 

[Duken]

ISW skrev (1 time siden):

Det er fortsatt nytt for meg at angsten bare kommer uten noen spesifikk grunn. Jeg opplever det ukontrollerbart og vanskelig å forholde seg til. 

I dag har jeg egentlig en kjempefin dag og har gjort mye hyggelig. Jeg er glad og fornøyd, men plutselig kommer det bare en uro i kroppen, ala den man får når man har lavt blodsukker. Angsten stiger og faller, men er til stede hele tiden. Uten at det finnes en eneste ting jeg kjenner meg redd for, kanskje foruten at jeg er redd for at angsten skal bli verre. Det er ingen problemer som jeg kan identifisere som jeg skulle vært redd for. Kanskje jeg bare er redd for ubehaget. 

Jeg prøver å rette fokuset ut av kroppen som jeg har lært i terapi. Å ikke gå inn i tankene, men det er jo ingen tanker å gå inn i, det kjennes som en biologisk uro i kroppen, og følgende fortvilelse over å aldri bli helt bra. Det bidrar til å ødelegge en ellers fin dag.

Hva kan jeg gjøre når jeg bare får dette kastet over meg? Annen angst håndterer jeg bra men dette sliter jeg med. 

Kjenner meg så jæ... igjen i situasjonen din.. Når det kommer brått over meg, får eg også fysiske symptomer som tørr hals og klump i halsen.. 

Sist eg hadde det slik var når eg sto i kø hos bakeren for å handle mat, plutselig slo det bare inn over meg (uten noen som helst trigger) det ødela dagen min også, og den gode maten eg fikk hos bakeren, fikk eg heller ikke lyst på lengre...

Kan dette være angst for angsten vi kjenner?

[ISW]

Duken skrev (3 timer siden):

Kjenner meg så jæ... igjen i situasjonen din.. Når det kommer brått over meg, får eg også fysiske symptomer som tørr hals og klump i halsen.. 

Sist eg hadde det slik var når eg sto i kø hos bakeren for å handle mat, plutselig slo det bare inn over meg (uten noen som helst trigger) det ødela dagen min også, og den gode maten eg fikk hos bakeren, fikk eg heller ikke lyst på lengre...

Kan dette være angst for angsten vi kjenner?

Ja det er nok angst for angsten, for jeg finner absolutt ingenting annet jeg kan ha vært redd for. Jeg blir bare så irritert når det skjer, for det ødelegger en ellers fin dag. 

Jeg prøver å ikke fokusere på angstsymptomene, jeg tror jeg på en måte er redd for at det skal utvikle seg til noe verre, hvis du skjønner. 

[AnonymBruker]

Jeg er også inne i en periode med masse angst. Den har ingen grunn til å komme og jeg føler meg så sliten og har angst for at jeg aldri blir bra. Den bare kommer og blir værende og jeg hater det.Det føles ut som jeg har et blodsukkernivå på 0 og forsvinner fra denne verden snart og det gjør meg jo livredd.

Anonymkode: ec05e...27f

[Duken]

ISW skrev (42 minutter siden):

Ja det er nok angst for angsten, for jeg finner absolutt ingenting annet jeg kan ha vært redd for. Jeg blir bare så irritert når det skjer, for det ødelegger en ellers fin dag. 

Jeg prøver å ikke fokusere på angstsymptomene, jeg tror jeg på en måte er redd for at det skal utvikle seg til noe verre, hvis du skjønner. 

Skjønner. Når den kommer hos meg, tillater eg meg å prøve å akseptere den.. Selv om eg er livredd for å miste kontrollen.. 

[cilie]

ISW skrev (15 timer siden):

Det er fortsatt nytt for meg at angsten bare kommer uten noen spesifikk grunn. Jeg opplever det ukontrollerbart og vanskelig å forholde seg til. 

I dag har jeg egentlig en kjempefin dag og har gjort mye hyggelig. Jeg er glad og fornøyd, men plutselig kommer det bare en uro i kroppen, ala den man får når man har lavt blodsukker. Angsten stiger og faller, men er til stede hele tiden. Uten at det finnes en eneste ting jeg kjenner meg redd for, kanskje foruten at jeg er redd for at angsten skal bli verre. Det er ingen problemer som jeg kan identifisere som jeg skulle vært redd for. Kanskje jeg bare er redd for ubehaget. 

Jeg prøver å rette fokuset ut av kroppen som jeg har lært i terapi. Å ikke gå inn i tankene, men det er jo ingen tanker å gå inn i, det kjennes som en biologisk uro i kroppen, og følgende fortvilelse over å aldri bli helt bra. Det bidrar til å ødelegge en ellers fin dag.

Hva kan jeg gjøre når jeg bare får dette kastet over meg? Annen angst håndterer jeg bra men dette sliter jeg med. 

Uff, så leit at det ble sånn i går. Jeg tenker følgende:

1) Er det sikkert at medisinen er korrekt dosert nå? Og at det ikke er en betydelig komponent av panikk i dette også, som du må jobbe målrettet med - både med medisiner og behandling?  

2) Hva skjedde da du opplevde dette i går? Fortsatte du med det du gjorde? Erfarte du at det gikk over? Hva tenkte du på?  

Jeg tror du - gitt at nr. 1 er i orden- rett og slett må lære deg å leve med at angst er uforutsigbar. Om den kom bare ved passende anledninger og ved konkrete «naturlige ting,» ville den ikke vært så lunefull. Jeg tror du må øve på å akseptere at det er slik nå. Som en med allergi nå må akseptere økende og varierende plager, en med ibs må akseptere plutselige mageutfordringer, en med angina må akseptere stadige symptomer osv. «Jeg har angst, og angsten den er lunefull.» Ikke bruk så mye tid på hvorfor. - Sier jeg som bruker 100 år på å lure på hvorfor jeg legger på meg fort, istedenfor å gjøre endringer... Men du er sikkert enig i at jeg bør «handle» og slutte å lure på alle mulige sårbare, genetiske komponenter, dietter, kostholdsretninger osv. Jeg passer ikke bikinien før jeg slutter med all denne tenkingen og misnøyen med «hvorfor meg» - men aktivt gjør noe. 
 

Du har angst, og du vet ikke når den kommer. Jeg synes du må fortsette å jobbe med strategier for hvordan du møter angsten når den dukker opp. Kan du på en måte tenke «hei, der er du igjen. Jeg merker at du er her, men nå skyver jeg deg vekk.» Det er sikkert lettere sagt enn gjort... Men i hvert fall ikke bli så fortvilet og gå inn i den. Du har angst, «nå er den plagsom, men jeg lever meg godt gjennom den.» Så bør du som sagt ha noen strategier for hva du da gjør for å avlede deg/leve deg gjennom anfallet. 

Jeg synes det er helt utrolig leit at du har det så vondt, og håper virkelig at du er rett medisinert og ivaretatt. Jeg som liker enkle løsninger, ville foretrukket en Valium på lommen - gitt at det kun ble et par dager bruk i uka - men her er jo legene (altfor?) restriktive. Jeg skjønner at det kan hindre «jobben» med angsten - samtidig tror jeg at noen har mer kroniske plager som verken terapi eller AD helt fjerner. 

❤️

[cilie]

Jeg har et forslag til: Skriv ditt eget svar til problemstillingen din. Lat som dette er en annen bruker her, og så bruker du all kunnskapen din til å gi et svar ❤️

[AnonymBruker]

Angst er det verste som finnes. Det er den som er brennstoffet i psykoser også. Ikke at du er psykotisk, men de gangene jeg har vært det, så hadde jeg klart og holde meg upsykotisk hvis ikke disse jævla angstriene bygde opp under forestillingene. Angst er drivstoff for destruktivitet. Men du er jo oppegående og klarer nok å holde det i sjakk.

Anonymkode: 220eb...eb5