Bipolar i normalfase, og veldig stressa fordi ... ​

[girlinyellow]

I vinter har jeg hatt en blandet episode etterfulgt av en moderat depresjon. I løpet av de to siste ukene har jeg nå kommet tilbake til mitt vanlige jeg. Og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. 

- Men nå som jeg er "normal", føler jeg et stort press om å få alt på stell, før "jeg slutter å funke igjen". Jeg har begynt å søke jobber etter tre år utenfor arbeidslivet, og så ønsker vi oss barn. Selv vokste jeg opp i en ødelagt familie, og jeg har alltid drømt om å få til en fin og trygg familie selv. Jeg har det meste av det praktiske i orden: mann, hus og bil, og vi bor i et fint og barnevennlig nabolag. - Men jeg må ha en inntekt for at vi skal kunne forsørge et barn, derfor må jeg finne en jobb. Samtidig må jeg klare å holde sykdommen stabil, og jeg må klare å holde alt under kontroll for å bli gravid og for å bli en god mor.

Jeg synes presset er veldig stort. De fem siste årene har jeg pleid å ha 3-4 sykdomsperioder årlig, og kanskje fortsetter det sånn, kanskje ikke. Jeg må liksom "kjøre på" for å komme meg mot målene mine når jeg faktisk er i normal funksjon. Samtidig virker alt litt skjørt, og jeg er redd for å mislykkes. Jeg er også redd for å vente for lenge, for plutselig sitter jeg der som 70-åring, og alt jeg ønsket meg mest i livet har forsvunnet for meg.

Er det fler meg bipolar 1, evt. andre utfordringer som har gjennomgått noe tilsvarene og fått det til? Jeg tar gjerne i mot gode råd og konstruktiv kritikk. 

[Gjest Anonym 2]

Jeg har ikke erfaring på området. Håper du får deg jobb og barn. Jeg tenker du kan leve et normalt liv til tross for diagnosen. Jeg har en annen diagnose enn deg, men jeg lever et normalt liv med jobb og barn, til tross for at jeg er medisinert.

[Gondor]

Jeg er bipolar 2, men ble ikke diagnostisert før etter at jeg hadde fått barn. Jeg har vært mye syk og barna merker det på en, men jeg har alltid hatt et femtegir for barna og har klart å være en brukbar mor selv i de periodene jeg har vært dårlig. Det hører også med til historien at jeg ble alenemor etter 10 års ekteskap, og det har ikke akkurat gjort det enklere.

Mitt råd til deg er å kjempe for din mentale helse. Ha et godt hjelpeapparat rundt deg og jobb deg mot dine mål.