Alt jeg har mistet

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med angst og depresjon, og mer til siden barnealder.

Jeg hadde en veldig vanskelig oppvekst. Og opplevde flere traumer i voksen alder. 

Jeg har gått i terapi i mange år, uten at det har hjulpet meg mye.

Jeg har mistet så mye gjennom de traumene andre utsatte meg for og gjennom utallige år med psykisk lidelse.

Jeg har mistet mitt utseende. Jeg har mistet min slanke kropp, som ga meg et ok selvbilde.

Jeg har mistet evnen til å fungere i forhold til andre. Det gjelder venner, men også nære forhold.

Jeg har mistet min fysiske helse. Lider av overvekt, ryggproblemer og stoffskiftesykdom. Jeg lider av fatigue og klarer ikke inntrykk. 

Jeg har mistet evnen til å ha et arbeid. Og dermed har jeg mistet mange års utdanning, som jeg kunne brukt i arbeidslivet. Jeg har minstepensjon og har mistet muligheter til å reise bort. Jeg tråkker rundt her, på samme plass i årevis. Jeg har knapt råd til toalettsaker og ta vare på meg selv. 

Jeg har mistet min glødende interesse for å lese bøker og poesi. Jeg har også mistet min glødende interesse for å skrive. Konsentrasjonen har blitt elendig og jeg klarer ikke fokusere.

Jeg mistet muligheten til å få barn. Jeg ville ikke utsette et barn for min dårlige psyke.

Jeg har mistet alle vennene jeg en gang hadde. 

Jeg har mistet håpet og troen på at jeg skal få det bedre i livet pga en veldig vanskelig livssituasjon i dag. 

Jeg har mistet all selvrespekt og selvildet eksisterer ikke mer. 

Så da vant han. De vant. Hun vant. Systemet vant. Institusjonene vant. De går videre uten å bry seg om hva de har gjort. Ødelagt et liv. Det er ikke de som må leve hver bidige dag med store smerter og tap.

Det er jeg som bærer det med meg. Jeg bærer med meg deres handlinger. Det ble til min skam, skyld og byrde. 

I dag klarer jeg meg ikke uten store mengder medisiner for å klare meg gjennom dagene.

Jeg har skrevet en hel bok om alt som skjedde, men tør ikke sende den inn av hensyn til folk i livet mitt. 

For å være ærlig så vet jeg ikke hvordan gå videre lenger. Hvordan gå skritt for skritt gjennom dagen. 

For jeg har mistet drømmene mine. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Kanskje noen har råd eller tips. Men saken er at jeg er i en fastlåst situasjon. Så nå vet jeg ikke hvordan hjelpe meg selv mer. 

 

Anonymkode: fe701...9fa

[cilie]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Kanskje noen har råd eller tips.

Jeg vil først og fremst si at du uttrykker deg og skriver meget godt! 
 

Jeg forstår at du har og har hatt det svært vanskelig, og at det ikke er mye som gir mening nå. Dessverre er det sånn at den eneste som kan hjelpe deg, er deg selv. Jeg er er sånn at jeg gjerne tenker på/ fokuserer på det jeg «mangler» - og på «ideal-situasjonen.» Det er lite fruktbart... Kanskje det er lurt å nullstille helt. Ta utgangspunkt i bare her og nå. «Slik er helse, utseende,  familie, venner, inntekt, bolig osv osv. nå.» 

Hva kan jeg gjøre med det utgangspunktet for at det på sikt skal bli bedre livskvalitet?

Det er noe som heter at det beste i livet er gratis, og det er noe i det. Hva med å lage deg en slags plan 10 uker fram i tid? Innføre noen få elementer med den funksjon å bedre livskvaliteten din noe? Hva vil et sunnere/ billigere(?) kosthold resultere i om 10 uker? Hva vil en tur ut hver dag i 10 uker resultere i? Hva vil 3 treningsøkter resultere i om 10 uker?  Hva med å trene og trene og trene på å legge vonde ting bak deg? Hva har du på å tape på å fortsette med skrivingen din? (De fleste avvises igjen og igjen hva angår skriftlig materiale) 

Bare noen raske tanker. Jeg håper du kan få det bedre! 

[Glitter]

Leit å lese at du har det slik. Har mistet utrolig mye jeg også, selv om det er litt ulike ting vi har mistet.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd. Er jo et vandrende vrak, men jeg kjemper i mot depresjonen. Tvinger meg ut to ganger hver dag. Noen ganger blir det korte turer, andre ganger lenger. Jeg gjør husarbeid og forsøker å lage ordentlig mat. Forsøker stadig å unngå å ty til destruktive strategier. Men det er nesten så jeg har det verre når jeg klarer å bare sitte i det. Får liksom ingen pause. Jeg sitter her helt seriøst og angrer på at jeg ikke dro innom apoteket i stad for å kjøpe noe jeg trenger til selvskading. 

Uansett. Jeg sporet litt av her. Selv om disse tingene virker fullstendig meningsløst, så må jo både du og jeg presse oss til å gjøre slike ting. For en ting er sikkert og det er at det blir ikke bedre av å ikke gjøre noe. Pluss at det får i det minste litt tid til å gå. 

Men noe av det verste er jo å være så ensom. Huff. Jeg føler med deg. Det gjør jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg syns absolutt du skal sende inn boken til forlag. Hvorfor skal DU alltid ta hensyn? Er det din historie så er det du som eier den, involverte må bare tåle det. Du har tålt og må fremdeles tåle mye. Du lever bare en gang, nå ihvertfall. Du skriver bra, det er ditt talent, så la det skinne.

Anonymkode: 7436f...b5f

[Gjest]

Du har fått mange gode svar, og det virker sikkert unødvendig at jeg supplerer. Men jeg føler bare for å uttrykke min sympati jeg også siden innlegget ditt gjorde inntrykk på meg, og kanskje har jeg et par gode råd også som du kan ha nytte av, hvem vet. .

Først vil jeg si at jeg synes det er veldig trist at du har det så vanskelig! Du har opplevd mye vondt gjennom livet og har mistet mye, og jeg har stor forståelse for at det kan oppleves vanskelig å komme seg særlig videre nå, men ting trenger ikke nødvendigvis å være fastlåst. 

Lurer på om du har noen å snakke med, fastlege f.eks? Har du mulighet til å delta på noen aktiviteter, f.eks i regi av kommunens tilbud til personer som sliter psykisk? Har du mulighet til å ta en liten tur ut hver dag? Som @Glitter sier så kan ting oppleves enda vanskeligere hvis man bare blir sittende i det. Kan du finne minst en ting å gjøre hver dag som vil være godt for deg? 

Det er viktig å sette seg mål. Folk er forskjellige, men fra egen erfaring holder det lenge med en uke av gangen når jeg er nede. Noen ganger er selv det i overkant, og jeg må heller ta en dag av gangen, til og med en time av gangen i blant. 

 Viktigst av alt tror jeg er at du ikke må miste håpet om at det en gang kan bli bedre. Livet ditt slik det har vært til nå trenger ikke å fortsette sånn i fremtiden. Tror det er viktig at du får en støttespiller med på laget, og kanskje er fastlegen den som kan hjelpe deg videre. Ønsker deg alt godt og lykke til. 

[AnonymBruker]

cilie skrev (47 minutter siden):

Jeg vil først og fremst si at du uttrykker deg og skriver meget godt! 
 

Jeg forstår at du har og har hatt det svært vanskelig, og at det ikke er mye som gir mening nå. Dessverre er det sånn at den eneste som kan hjelpe deg, er deg selv. Jeg er er sånn at jeg gjerne tenker på/ fokuserer på det jeg «mangler» - og på «ideal-situasjonen.» Det er lite fruktbart... Kanskje det er lurt å nullstille helt. Ta utgangspunkt i bare her og nå. «Slik er helse, utseende,  familie, venner, inntekt, bolig osv osv. nå.» 

Hva kan jeg gjøre med det utgangspunktet for at det på sikt skal bli bedre livskvalitet?

Det er noe som heter at det beste i livet er gratis, og det er noe i det. Hva med å lage deg en slags plan 10 uker fram i tid? Innføre noen få elementer med den funksjon å bedre livskvaliteten din noe? Hva vil et sunnere/ billigere(?) kosthold resultere i om 10 uker? Hva vil en tur ut hver dag i 10 uker resultere i? Hva vil 3 treningsøkter resultere i om 10 uker?  Hva med å trene og trene og trene på å legge vonde ting bak deg? Hva har du på å tape på å fortsette med skrivingen din? (De fleste avvises igjen og igjen hva angår skriftlig materiale) 

Bare noen raske tanker. Jeg håper du kan få det bedre! 

Takk for svar.

Det er sikkert mye jeg kan gjøre selv. Og du har rett i at den eneste som kan gjøre noe er meg selv. Men så er det spesielle ting som ofte drar meg ned i hverdagen. Som på en måte ikke har med mine egne valg å gjøre. Men det er vel ingen utvei utenom å gjøre det beste utav det. Jeg er veldig ustrukturert og det er vanskelig å legge en plan. Også pga konstant utmattelse. Likevel, bare hvis jeg kunne fått til en ting, så kunne det utgjort en stor forskjell. Ser den. 

Anonymkode: fe701...9fa

[AnonymBruker]

Anbru skrev (4 minutter siden):

Du har fått mange gode svar, og det virker sikkert unødvendig at jeg supplerer. Men jeg føler bare for å uttrykke min sympati jeg også siden innlegget ditt gjorde inntrykk på meg, og kanskje har jeg et par gode råd også som du kan ha nytte av, hvem vet. .

Først vil jeg si at jeg synes det er veldig trist at du har det så vanskelig! Du har opplevd mye vondt gjennom livet og har mistet mye, og jeg har stor forståelse for at det kan oppleves vanskelig å komme seg særlig videre nå, men ting trenger ikke nødvendigvis å være fastlåst. 

Lurer på om du har noen å snakke med, fastlege f.eks? Har du mulighet til å delta på noen aktiviteter, f.eks i regi av kommunens tilbud til personer som sliter psykisk? Har du mulighet til å ta en liten tur ut hver dag? Som @Glitter sier så kan ting oppleves enda vanskeligere hvis man bare blir sittende i det. Kan du finne minst en ting å gjøre hver dag som vil være godt for deg? 

Det er viktig å sette seg mål. Folk er forskjellige, men fra egen erfaring holder det lenge med en uke av gangen når jeg er nede. Noen ganger er selv det i overkant, og jeg må heller ta en dag av gangen, til og med en time av gangen i blant. 

 Viktigst av alt tror jeg er at du ikke må miste håpet om at det en gang kan bli bedre. Livet ditt slik det har vært til nå trenger ikke å fortsette sånn i fremtiden. Tror det er viktig at du får en støttespiller med på laget, og kanskje er fastlegen den som kan hjelpe deg videre. Ønsker deg alt godt og lykke til. 

Tusen takk for et fint svar.

Fastlegen er hyggelig og ikke strikt på å henvise meg. Nå har jeg psykolog men må reise veldig langt, så det blir en del telefon, spesielt nå med korona. Det hadde vært lettere å gå til en i nærheten. Men det er mye mer som skal til. Jeg har tilbud om å gå på dagsenteret, men nå er det stengt pga korona. Det blir ikke mye trening heller pga den. Men jeg prøver å gå turer så ofte som mulig. Blir ikke så mye trim i det, men bedre enn ingenting. Jeg kjenner at det er veldig slitsomt å komme gjennom dagene og det er så lett å bli motløs. Men jeg kan prøve å sette meg små mål. Det er bedre enn ingenting. 

Anonymkode: fe701...9fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg syns absolutt du skal sende inn boken til forlag. Hvorfor skal DU alltid ta hensyn? Er det din historie så er det du som eier den, involverte må bare tåle det. Du har tålt og må fremdeles tåle mye. Du lever bare en gang, nå ihvertfall. Du skriver bra, det er ditt talent, så la det skinne.

Anonymkode: 7436f...b5f

Takk 🙂

Jeg har ikke utelukket å sende den inn. Den er ikke ferdig ennå, men kjenner at jeg må være sterkere enn jeg er for tiden, før jeg kan jobbe mer med det. Det er veldig vanskelig å skrive om traumene. Men absolutt, dette er en stor drøm jeg har. 

Anonymkode: fe701...9fa

[AnonymBruker]

Glitter skrev (51 minutter siden):

Leit å lese at du har det slik. Har mistet utrolig mye jeg også, selv om det er litt ulike ting vi har mistet.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd. Er jo et vandrende vrak, men jeg kjemper i mot depresjonen. Tvinger meg ut to ganger hver dag. Noen ganger blir det korte turer, andre ganger lenger. Jeg gjør husarbeid og forsøker å lage ordentlig mat. Forsøker stadig å unngå å ty til destruktive strategier. Men det er nesten så jeg har det verre når jeg klarer å bare sitte i det. Får liksom ingen pause. Jeg sitter her helt seriøst og angrer på at jeg ikke dro innom apoteket i stad for å kjøpe noe jeg trenger til selvskading. 

Uansett. Jeg sporet litt av her. Selv om disse tingene virker fullstendig meningsløst, så må jo både du og jeg presse oss til å gjøre slike ting. For en ting er sikkert og det er at det blir ikke bedre av å ikke gjøre noe. Pluss at det får i det minste litt tid til å gå. 

Men noe av det verste er jo å være så ensom. Huff. Jeg føler med deg. Det gjør jeg. 

Jeg føler veldig med deg og. Det må være helt forferdelig å ha det så vondt at du får trang til å selvskade. Jeg håper du får ordentlig hjelp.

Ja, nå må jeg holde hodet over vannet. Det er bare slik situasjonen min er. Det nytter så lite å gråte over spilt melk. Ting har jo skjedd, enten jeg vil innse det eller ei.

Men jeg skal prøve å holde det gående. Akkurat nå er jeg fristet til å holde senga hele dagen, men jeg skal stå opp nå og få i meg litt mat.

Ønsker deg en så fin påske som mulig  

Anonymkode: fe701...9fa

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler veldig med deg og. Det må være helt forferdelig å ha det så vondt at du får trang til å selvskade. Jeg håper du får ordentlig hjelp.

Ja, nå må jeg holde hodet over vannet. Det er bare slik situasjonen min er. Det nytter så lite å gråte over spilt melk. Ting har jo skjedd, enten jeg vil innse det eller ei.

Men jeg skal prøve å holde det gående. Akkurat nå er jeg fristet til å holde senga hele dagen, men jeg skal stå opp nå og få i meg litt mat.

Ønsker deg en så fin påske som mulig  

Anonymkode: fe701...9fa

Så bra at du står opp. Å stå opp hver morgen og legge seg hver kveld, dvs skille mellom dag og natt, det tror jeg er veldig viktig. Uansett om man bare flytter seg til sofaen. Da kan det dessuten være enklere å gjøre noe mer.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (25 minutter siden):

Så bra at du står opp. Å stå opp hver morgen og legge seg hver kveld, dvs skille mellom dag og natt, det tror jeg er veldig viktig. Uansett om man bare flytter seg til sofaen. Da kan det dessuten være enklere å gjøre noe mer.

Ja, ofte flytter jeg meg bare fra senga til sofaen. Men det er bedre enn å ikke stå opp i det hele tatt da. 

Anonymkode: fe701...9fa

[Glitter]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, ofte flytter jeg meg bare fra senga til sofaen. Men det er bedre enn å ikke stå opp i det hele tatt da. 

Anonymkode: fe701...9fa

Det er jo det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har slitt med angst og depresjon, og mer til siden barnealder.

Jeg hadde en veldig vanskelig oppvekst. Og opplevde flere traumer i voksen alder. 

Jeg har gått i terapi i mange år, uten at det har hjulpet meg mye.

Jeg har mistet så mye gjennom de traumene andre utsatte meg for og gjennom utallige år med psykisk lidelse.

Jeg har mistet mitt utseende. Jeg har mistet min slanke kropp, som ga meg et ok selvbilde.

Jeg har mistet evnen til å fungere i forhold til andre. Det gjelder venner, men også nære forhold.

Jeg har mistet min fysiske helse. Lider av overvekt, ryggproblemer og stoffskiftesykdom. Jeg lider av fatigue og klarer ikke inntrykk. 

Jeg har mistet evnen til å ha et arbeid. Og dermed har jeg mistet mange års utdanning, som jeg kunne brukt i arbeidslivet. Jeg har minstepensjon og har mistet muligheter til å reise bort. Jeg tråkker rundt her, på samme plass i årevis. Jeg har knapt råd til toalettsaker og ta vare på meg selv. 

Jeg har mistet min glødende interesse for å lese bøker og poesi. Jeg har også mistet min glødende interesse for å skrive. Konsentrasjonen har blitt elendig og jeg klarer ikke fokusere.

Jeg mistet muligheten til å få barn. Jeg ville ikke utsette et barn for min dårlige psyke.

Jeg har mistet alle vennene jeg en gang hadde. 

Jeg har mistet håpet og troen på at jeg skal få det bedre i livet pga en veldig vanskelig livssituasjon i dag. 

Jeg har mistet all selvrespekt og selvildet eksisterer ikke mer. 

Så da vant han. De vant. Hun vant. Systemet vant. Institusjonene vant. De går videre uten å bry seg om hva de har gjort. Ødelagt et liv. Det er ikke de som må leve hver bidige dag med store smerter og tap.

Det er jeg som bærer det med meg. Jeg bærer med meg deres handlinger. Det ble til min skam, skyld og byrde. 

I dag klarer jeg meg ikke uten store mengder medisiner for å klare meg gjennom dagene.

Jeg har skrevet en hel bok om alt som skjedde, men tør ikke sende den inn av hensyn til folk i livet mitt. 

For å være ærlig så vet jeg ikke hvordan gå videre lenger. Hvordan gå skritt for skritt gjennom dagen. 

For jeg har mistet drømmene mine. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Kanskje noen har råd eller tips. Men saken er at jeg er i en fastlåst situasjon. Så nå vet jeg ikke hvordan hjelpe meg selv mer. 

 

Anonymkode: fe701...9fa

Det beste rådet jeg har er å lese «det er ikke mer synd på deg enn andre» og spe på med sjef i eget liv av samme forfatter lytt til dem/ les dem i påska

Anonymkode: 37657...d67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det beste rådet jeg har er å lese «det er ikke mer synd på deg enn andre» og spe på med sjef i eget liv av samme forfatter lytt til dem/ les dem i påska

Anonymkode: 37657...d67

Hei, 

Faktisk har jeg hele trilogien til Wilhelmsen. Har ikke rukket å lese den ennå, men har hørt den blitt anbefalt mange ganger, så skal begynne å lese nå i påsken og håpe konsentrasjonen strekker til. 

Anonymkode: fe701...9fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2021 den 16.55):

Det beste rådet jeg har er å lese «det er ikke mer synd på deg enn andre» og spe på med sjef i eget liv av samme forfatter lytt til dem/ les dem i påska

Anonymkode: 37657...d67

Det er den dummeste boka jeg har lest. Måten han formulerer seg på og snakker ned folk som sliter. Men sauehue- Norge følger med som alltid og det er en kald og rar kultur her til lands som er skylden for at mange sliter. Bare sier det👍🏻 det gjelder å slutte å være kald, stenge folk ute, være rar, få lov til å være seg selv, ha meninger og vise følelser uten å bli stemplet som masse stygt og få slengt i trynet «at det er ikke mer synd på meg enn andre», haha! Hva skjer i huet på en som må spytte ut noe sånt?
 

Depresjon og utmattelse og mobbing i barndommen handler absolutt ikke om å synes synd på seg selv som alle liker å prente inn, eller å bare ta seg sammen. men jeg kjenner nordmann mentaliteten såpass godt, at det som ligger bak denne setningen er å skambelegge mottakeren og tråkke ned de som sliter som vanlig! Mye skal ha mer og minst ingenting! Hater dette landet så sykt! 
 

de fleste her til lands tror de er så smarte, vise, reflekterte og nytenkende. Når de heller bikker bakover i sakte fart mot huleboer mentalitet. Man trenger ikke noe talent for å bli forfatter eller noe annet. Og det stilles for høye og urimelige krav på feil måte, men for lave krav på ting som skal stilles høye krav til. Tenker man annerledes så bues man ned og folk rister på hodet. 
 

jeg sier: ikke rart så mange er deprimerte! Føler jeg spises opp selv innvendig etter jeg flyttet tilbake til Norge, er bare et eller annet med kulturen og alt her.

Anonymkode: 0a860...c4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det er den dummeste boka jeg har lest. Måten han formulerer seg på og snakker ned folk som sliter. Men sauehue- Norge følger med som alltid og det er en kald og rar kultur her til lands som er skylden for at mange sliter. Bare sier det👍🏻 det gjelder å slutte å være kald, stenge folk ute, være rar, få lov til å være seg selv, ha meninger og vise følelser uten å bli stemplet som masse stygt og få slengt i trynet «at det er ikke mer synd på meg enn andre», haha! Hva skjer i huet på en som må spytte ut noe sånt?
 

Depresjon og utmattelse og mobbing i barndommen handler absolutt ikke om å synes synd på seg selv som alle liker å prente inn, eller å bare ta seg sammen. men jeg kjenner nordmann mentaliteten såpass godt, at det som ligger bak denne setningen er å skambelegge mottakeren og tråkke ned de som sliter som vanlig! Mye skal ha mer og minst ingenting! Hater dette landet så sykt! 
 

de fleste her til lands tror de er så smarte, vise, reflekterte og nytenkende. Når de heller bikker bakover i sakte fart mot huleboer mentalitet. Man trenger ikke noe talent for å bli forfatter eller noe annet. Og det stilles for høye og urimelige krav på feil måte, men for lave krav på ting som skal stilles høye krav til. Tenker man annerledes så bues man ned og folk rister på hodet. 
 

jeg sier: ikke rart så mange er deprimerte! Føler jeg spises opp selv innvendig etter jeg flyttet tilbake til Norge, er bare et eller annet med kulturen og alt her.

Anonymkode: 0a860...c4d

Bedre i Türkiye?

Anonymkode: b88d0...2cb

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2021 den 13.52):

Tusen takk for et fint svar.

Fastlegen er hyggelig og ikke strikt på å henvise meg. Nå har jeg psykolog men må reise veldig langt, så det blir en del telefon, spesielt nå med korona. Det hadde vært lettere å gå til en i nærheten. Men det er mye mer som skal til. Jeg har tilbud om å gå på dagsenteret, men nå er det stengt pga korona. Det blir ikke mye trening heller pga den. Men jeg prøver å gå turer så ofte som mulig. Blir ikke så mye trim i det, men bedre enn ingenting. Jeg kjenner at det er veldig slitsomt å komme gjennom dagene og det er så lett å bli motløs. Men jeg kan prøve å sette meg små mål. Det er bedre enn ingenting. 

Anonymkode: fe701...9fa

Å gå tur er finfin trim! Kjøp deg gjerne et par gåstaver, da avlaster du beina litt og får med overkroppen i samme slengen. Vi bruker det når vi går tur i bakkene her vi bor. 

Gå såpass fort at du får opp pulsen litt, trenger ikke være så langt i begynnelsen. 😊 Kan det være oppmuntrende om du lager et slags treningsskjema på mobilen / pc / i en fin notisbok, der du skriver ned hvor langt/lenge du har gått og hva du synes om dagens tur? Over tid vil du da ha en fin oversikt over fremgangen din. 😊

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (13 timer siden):

Å gå tur er finfin trim! Kjøp deg gjerne et par gåstaver, da avlaster du beina litt og får med overkroppen i samme slengen. Vi bruker det når vi går tur i bakkene her vi bor. 

Gå såpass fort at du får opp pulsen litt, trenger ikke være så langt i begynnelsen. 😊 Kan det være oppmuntrende om du lager et slags treningsskjema på mobilen / pc / i en fin notisbok, der du skriver ned hvor langt/lenge du har gått og hva du synes om dagens tur? Over tid vil du da ha en fin oversikt over fremgangen din. 😊

Hei🙂

En gang trente jeg meg opp helt på egen hånd på den måten, etter å ha slutta på alle medisiner. Jeg gikk veldig mye ned i vekt. Men så ble de psykiske problemene for store, så jeg måtte begynne på igjen på medisiner. Da gikk jeg kraftig opp i vekt igjen. Det er veldig demotiverende. Jeg går på så mange medisiner, og er så overvektig  at jeg sliter med å gå oppoverbakker, veldig. Jeg har også ryggproblemer, så jeg får ikke det samme endorfin-rushet som andre ved å trene. Jeg har bare vondt i ryggen når jeg går raskt, og må betale for det resten av dagen. 

Så jeg sliter med motivasjonen. Jeg prøver å klare meg med minst mulig medisiner for min helses del, men jeg har det for vondt psykisk. Jeg har fått plass på rehabilitering senter i sommer for overvekt, men jeg har prøvd så utrolig hardt å gå ned i vekt på medisiner, men det er umulig, de holder på vekten og jeg får også veldig mye ødem i kroppen 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Det virker som om et hvert forsøk på å bryte ut av den onde sirkelen er fånyttes. Så til slutt har det blitt sånn at jeg gir opp.

Beklager at det ble mye negativt her. 

Anonymkode: fe701...9fa

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei🙂

En gang trente jeg meg opp helt på egen hånd på den måten, etter å ha slutta på alle medisiner. Jeg gikk veldig mye ned i vekt. Men så ble de psykiske problemene for store, så jeg måtte begynne på igjen på medisiner. Da gikk jeg kraftig opp i vekt igjen. Det er veldig demotiverende. Jeg går på så mange medisiner, og er så overvektig  at jeg sliter med å gå oppoverbakker, veldig. Jeg har også ryggproblemer, så jeg får ikke det samme endorfin-rushet som andre ved å trene. Jeg har bare vondt i ryggen når jeg går raskt, og må betale for det resten av dagen. 

Så jeg sliter med motivasjonen. Jeg prøver å klare meg med minst mulig medisiner for min helses del, men jeg har det for vondt psykisk. Jeg har fått plass på rehabilitering senter i sommer for overvekt, men jeg har prøvd så utrolig hardt å gå ned i vekt på medisiner, men det er umulig, de holder på vekten og jeg får også veldig mye ødem i kroppen 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Det virker som om et hvert forsøk på å bryte ut av den onde sirkelen er fånyttes. Så til slutt har det blitt sånn at jeg gir opp.

Beklager at det ble mye negativt her. 

Anonymkode: fe701...9fa

Jeg skjønner godt at du gir opp når alt butter i mot sånn. Håper du får utbytte av rehabiliteringsoppholdet! *klem*

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (22 minutter siden):

Jeg skjønner godt at du gir opp når alt butter i mot sånn. Håper du får utbytte av rehabiliteringsoppholdet! *klem*

Jeg håper jeg klarer å redusere medisinene litt til og at det kan ha positiv effekt. Takk for det🙂Klem tilbake.

Anonymkode: fe701...9fa