Forsvarsmekanisme? Kupton

[AnonymBruker]

Jeg mistet nylig en i nærmeste familie.og jeg har grint og hatt angst etter det, men når jeg snakker om vedkommende med andre så har jeg ikke vist følelser i det hele tatt. Det er som om jeg er følelseskald og at ikke noe går inn på meg på riktig måte. 

Det er ikke bare i dette tilfellet at jeg reagerer slik,jeg blir også bare sint og utslitt av at noen spør meg om å hjelpe de med noe eller hvis jeg må gjøre noe for noen jeg er glad i. Da blir jeg også sarkastisk og klarer ikke å være snillJeg er likegyldig og overfladisk og det liker jeg ikke. Jeg har vært slik i mange år og jeg har også andre sider ved meg som tyder på at jeg er slem uten at jeg vil utdype det mer her.

Kan det tyde på depresjon, angst personlighetsforstyrrelse eller en forsvarsmekanisne?

Anonymkode: 2606c...440

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 6.59):

Kan det tyde på depresjon, angst personlighetsforstyrrelse eller en forsvarsmekanisne?

Anonymkode: 2606c...440

Rent generelt, kan jo sinne være uttrykk for mye annet enn at en faktisk er sint og derfor kan det feiltolkes en hel del. Det første jeg ser for meg da, er en mor eller far som blir sint fordi en ser barnet sitt klare å komme bort fra en alvorlig hendelse enten uskadet eller med livet i behold, og når barnet kommer til foreldrene blir det møtt med sinne: "du kunne ha blitt skadet! Forstår du ikke det? Du må være mer forsiktig senere." Da er jo sinne et uttrykk egentlig for omsorg, men som kommer ut i sinne fordi man er så redd i situasjonen der og da.

Det er jo kjent at vi mennesker har en "kortere lunte" om vi er slitne, har mye å tenke på, sover dårlig bare en natt eller også over tid, lever under belastende forhold, har opplevd traumer og forsøker og hanskes med disse i nåtid, er i stor sorg, har svært sterke smerter - og listen kunne ha vært lang her... Og ofte blir den som er irritert og sint, møtt med uforståelse fordi de rundt ikke nødvendigvis kjenner til årsakene. Derfor tenker jeg at det er den som strever med irritasjon og sinne sitt ansvar og hjelpe omgivelsene sine til å forstå hvorfor man reagerer som en gjør før en sier at "de bbare kjefter på meg tilbake når jeg blir sint". Hadde de visst at det skyltes noen av overnevnte forhold, kunne de latt det gå inn i helhetsvurderingen.

Men du skriver: "Det er ikke bare i dette tilfellet at jeg reagerer slik,jeg blir også bare sint og utslitt av at noen spør meg om å hjelpe de med noe eller hvis jeg må gjøre noe for noen jeg er glad i. Da blir jeg også sarkastisk og klarer ikke å være snillJeg er likegyldig og overfladisk og det liker jeg ikke. Jeg har vært slik i mange år og jeg har også andre sider ved meg som tyder på at jeg er slem uten at jeg vil utdype det mer her." Jeg tenker jo at de færreste mennesker er direkte slemme, men vi har våre årsaker til å si og reagere slik vi gjør. Det virker på meg, ut ifra det du sier, at du er kanskje sliten og føler ikke at du har energi til å støtte og hjelpe andre akkurat nå, og derfor reagerer du som du gjør? Bare en tanke. Istedenfor å ydmyke oss selv ved å si at "dette har jeg ikke krefter til", føles det enklere å sette piggene ut for å holde folk på avstand. Noen kan velge (ofte ubevisst) å svare en annen sarkastisk for å få den andre til å føle seg liten og seg selv bedre, men totalt sett er det ikke det som skjer. Ikke på lengre sikt, annet enn i den sosiale settingen der og da.

Men mulig jeg er på villspor...  I så fall beklager jeg det.