Angst og dårlig samvittighet i en trist situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med dårlig samvittighet i en svært vanskelig situasjon. For kort tid siden ble moren min alvorlig syk og det ble etter noen uker bestemt at behandlingen skulle avsluttes. Hun har m.a.o ikke lenge igjen å leve, bare dette i seg selv er helt ufattelig trist og uvirkelig.
Har besøkt henne hver dag i ca. 3 uker og hun blir svakere og svakere, men er fortsatt noenlunde tilstede.
Så skjer det som gjør det hele mye verre for min del, hun blir flyttet til den andre siden av byen. Noe som for de fleste ikke er ett stort problem, men for meg som i mange år har slitt med lammende agorafobi blir dette en enorm belastning i tillegg. Klarte fint og komme meg dit hun var, men det nye stedet er så langt unna at det er problematisk. Tok 3 Rivotril i går for å klare en tur og selv med en så stor dose beroligende så merket jeg ingen effekt da angsten var så sterk  . Skulle tro at angsten skulle bli nedprioritert i slike livskriser, men den gang ei.
Etter besøket i går var jeg så fysisk og psykisk sliten at jeg skulle trodd jeg hadde løpt ett par marathoner samt bokset noen runder med Mike Tyson.

Uansett så skjønner jeg at dette klarer jeg ikke daglig i ett par uker uten sammenbrudd. Etter hun er gått bort er det masse andre triste og tunge saker som må ordnes som begravelse, leilighets salg(av økonomiske grunner) etc. så er avhengig av å klare dette også.

Heldigvis er det andre i familien som kan besøke henne, men jeg får så ufattelig dårlig samvittighet over å ikke kunne klare å besøke min døende mor daglig slik jeg gjorde på det forrige stedet .  Gjør jeg det rette? eller skal jeg pushe meg enda mer?, Vet av tidligere erfaring at det å pushe meg for hardt kan slå nådeløst tilbake med hardere angst.

Noen som har noen trøstende ord eller råd?

Anonymkode: b30cb...39a

[AnonymBruker]

Skulle egentlig poste denne i Psykiatri forumet, så admin kan gjerne flytte.

Anonymkode: b30cb...39a

[Eva Sofie]

Det er veldig vanskelig å gi nooen generelle råd når en ikke kjenner mer til deg eller din situasjon.

Men: Jeg synes du har gjort en imponerende jobb med å besøke din mor nå i tre uker. Om du ser at det ikke går, er må du da ikke glemme disse tre ukene du faktisk har stått på 110% for henne. Da kan vi mennesker lett kun fokusere på at vi sviktet vedkommende til sist og glemme alt vi har gjort for vedkommende tidligere (og i dette tilfellet din mor).

Hadde dette vært meg, ville jeg først ha sett om det fantes muligheter for at noen kunne hjelpe deg med transport til der hun er nå. Kan du få hjelp av noen venner eller bekjente? Naboer? Vi skal redusere kontakt med personer nå om dagen, men om du f.eks. klarer å sitte i baksetet i en bil mens den andre kjører bilen og dere begge benytter munnbind, burde dette gå bra. Om det ikke er mulig å få til daglig, så kanskje redusere egne forventninger til deg selv til annenhver eller et par ganger i uken om du ikke får til annet?

Om dette ikke er mulig, hva tror du din mor innerst inne tenker og ønsker seg? Hun er helt sikkert utrolig takknemlig for den støtten du har gitt henne og at det har betydd svært mye for hverdagen og trivslen hennes, men tror du hun ønsker at du skal gjøre deg selv psykisk dårlig for å besøke henne? Jeg ville forvente av et godt voksent menneske med livserfaring at det ikke har et ønske om at sitt eget barn skal nedprioritere sin egen psykiske helse for å være en støtte for seg selv mot livets siste uker.

Om du ønsker å være der når det går mot det siste, ville jeg vel ha lagt en plan for hvordan jeg kunne ha organisert meg for å fått gjennomført dette mest mulig komfortabelt for deg selv. Det er jo i seg en påkjenning når ens nærmeste dør og da er det viktig at ikke omstendighetene rundt ikke er noen påkjenning i seg selv. Har du mulighet for overnatting i nærheten hos venner/familie? Kan du kanskje få overnatte på behandlingsstedet hun er på nå? Det dyreste alternativet er å bo på et motell eller hotell de dagene du ev. bør være i nærheten, men mulig covid-19 har presset prisene ned - eller gjort det helt motsatte...

Ønsker deg og din mor best mulige dager fremover.

Vel, dette var bare mine tanker, og som sagt, du har vært utrolig flink og omtenksomt. Det er ikke din vilje som nå er grunnen til at du ikke får besøkt henne, men ytre faktorer du har liten råderett over. Hennes behov for omsorgsnivå/pleiebehov er trolig det som avgjør hvilket sted hun flyttes til. Hun er trolig nå på et senter hvor hun får tettere tilsyn og oppfølgning.

[Worrisome Plenty]

Dette hørtes veldig trist ut. Jeg vet ikke om hva jeg kan komme med av råd, men jeg skjønner deg godt at dette er vanskelig, både sykdommen til din mor, og din agorafobi. 

Synd det tar lang tid å få tt-kort, men kanskje du likevel kunne ringe kommunen din å høre om det er mulig for deg å få det og da raskt? Slik att du kan ta drosje?

[bibben]

Det du skriver gjør veldig inntrykk. Det er virkelig en kinkig situasjon du befinner deg i. Så motstridende krefter. Jeg har ikke noen gode råd utover de råd du har fått av Eva Sofie og WP men vil gjerne formidle at jeg føler med deg akkurat nå og skulle så gjerne kommet opp med en brukbar løsning. Jeg skulle ønske jeg på dine vegne kunne slå et trylleslag og trylle frem en venn eller nabo som kunne eskortere deg til din mor. Det er en tøff tid du står foran og jeg håper at du har støttespillere rundt deg som kan gjøre dagene dine så greie som mulig. Uansett hva du får til av praktiske løsninger så håper jeg du klarer å ikke klandre deg selv for å ta hensyn til din egen helse. Jeg ønsker deg alt godt i tiden som kommer.

[frosken]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg sliter veldig med dårlig samvittighet i en svært vanskelig situasjon. For kort tid siden ble moren min alvorlig syk og det ble etter noen uker bestemt at behandlingen skulle avsluttes. Hun har m.a.o ikke lenge igjen å leve, bare dette i seg selv er helt ufattelig trist og uvirkelig.
Har besøkt henne hver dag i ca. 3 uker og hun blir svakere og svakere, men er fortsatt noenlunde tilstede.
Så skjer det som gjør det hele mye verre for min del, hun blir flyttet til den andre siden av byen. Noe som for de fleste ikke er ett stort problem, men for meg som i mange år har slitt med lammende agorafobi blir dette en enorm belastning i tillegg. Klarte fint og komme meg dit hun var, men det nye stedet er så langt unna at det er problematisk. Tok 3 Rivotril i går for å klare en tur og selv med en så stor dose beroligende så merket jeg ingen effekt da angsten var så sterk  . Skulle tro at angsten skulle bli nedprioritert i slike livskriser, men den gang ei.
Etter besøket i går var jeg så fysisk og psykisk sliten at jeg skulle trodd jeg hadde løpt ett par marathoner samt bokset noen runder med Mike Tyson.

Uansett så skjønner jeg at dette klarer jeg ikke daglig i ett par uker uten sammenbrudd. Etter hun er gått bort er det masse andre triste og tunge saker som må ordnes som begravelse, leilighets salg(av økonomiske grunner) etc. så er avhengig av å klare dette også.

Heldigvis er det andre i familien som kan besøke henne, men jeg får så ufattelig dårlig samvittighet over å ikke kunne klare å besøke min døende mor daglig slik jeg gjorde på det forrige stedet .  Gjør jeg det rette? eller skal jeg pushe meg enda mer?, Vet av tidligere erfaring at det å pushe meg for hardt kan slå nådeløst tilbake med hardere angst.

Noen som har noen trøstende ord eller råd?

Anonymkode: b30cb...39a

Jeg ville tatt en dag av gangen. Siden du ble så sliten i går, så er det kanskje lurt at du blir hjemme i dag. I morgen ville jeg nok gjort et nytt forsøk. Er ikke sikkert at det vil forbli like vanskelig når du blir vant til å dra til det nye stedet. 

[AnonymBruker]

Takker for fine svar, nå er det mulig at hun blir flyttet til ett sted som ligger en del nærmere så da vil det bli bedre.

Anonymkode: b30cb...39a