Bare syting og klaging, klarer ikke folk å være alene?

[AnonymBruker]

Hvorfor så mange som syter og klager over å måtte være alene under koronatiden? Klarer ikke folk å være alene? Må en omgås folk hele tiden? Har folk folk fått et alvorlig problem siden ikke klarer å være alene? Ta dere sammen!

Anonymkode: c169a...411

[AnonymBruker]

Hva mener du? Er du selv mye alene? 

Anonymkode: 0da3e...420

[AnonymBruker]

Vi er flokkdyr. 
Jeg har vært alene i tre år og holder på å bli gæærn. 

Anonymkode: cb3a1...a70

[Glitter]

Jeg merker lite forskjell mtp corona bortsett fra at jeg ikke har sett mamma siden januar/februar, da jeg er mye alene i utgangspunktet. Men nei, jeg sliter med å være alene. Jeg har problematikk som går på avhengig personlighetsforstyrrelse og jeg sliter dermed veldig med å ikke ha noen der lenger da jeg alltid har hatt et anker som har holdt meg ca i vater. Det i seg selv ble jo destruktivt mtp at jeg ble værende i et svært vondt forhold med psykisk vold. Jeg innså jo etter hvert at jeg ikke elsket han lenger, men likevel ble jeg værende for jeg var så avhengig av han at jeg så for meg å falle ned i avgrunnen alene. Det gjorde jeg forsåvidt også. Nå er jeg heller avhengig av min behandler, men lærer meg gradvis (veldig sakte da) å tåle å være alene. Likevel må jeg ringe henne med en gang det er ett eller annet. Selv om jeg øver på å ta beslutninger og slikt alene også.

Så for noen er det ikke bare å ta seg sammen altså. Og selv uten slik problematikk så har jeg full forståelse for at det for mange er beintøft å plutselig være så mye alene hvis de er vant til det motsatte. Det er jo en stor ufrivillig endring i livet og det i seg selv er nok til å gi både depresjon og angst. Vi er jo skapt for å være sammen.

[Eva Sofie]

Vi er veldig ulike her. Noen har et stort behov for å være i sosial kontakt med andre mens andre har ikke like stort behov, men det er riktig som det står over, at vi er flokkdyr - det skjer noe negativt med oss mennesker om vi er i full ufrivillig isolasjon over tid. Og det ufrivillige er av stor betydning. Oppleves det at man er alene som ufrivillig og uønsket, at man gjerne skulle ha vært i en annen situasjon, er det klart at en mistrives mer med å være alene enn om en synes en har det greit nok alene og det er selvvalgt. Noen av oss trives jo alene og trenger en del alenetid for å spare opp energi for dagen (introvert) mens andre får energi av å være sosial med andre (ekstrovert). Og vi har ulik evne til å tilpasse oss endringer i omgivelsene. Studier har jo vist at det er en type personligheter som klarer seg bedre gjennom denne pandemien enn andre, de som ser muligheter når ting begrenser seg, men jeg husker ikke nå benevnelsen...

[Glitter]

Eva Sofie skrev (40 minutter siden):

Vi er veldig ulike her. Noen har et stort behov for å være i sosial kontakt med andre mens andre har ikke like stort behov, men det er riktig som det står over, at vi er flokkdyr - det skjer noe negativt med oss mennesker om vi er i full ufrivillig isolasjon over tid. Og det ufrivillige er av stor betydning. Oppleves det at man er alene som ufrivillig og uønsket, at man gjerne skulle ha vært i en annen situasjon, er det klart at en mistrives mer med å være alene enn om en synes en har det greit nok alene og det er selvvalgt. Noen av oss trives jo alene og trenger en del alenetid for å spare opp energi for dagen (introvert) mens andre får energi av å være sosial med andre (ekstrovert). Og vi har ulik evne til å tilpasse oss endringer i omgivelsene. Studier har jo vist at det er en type personligheter som klarer seg bedre gjennom denne pandemien enn andre, de som ser muligheter når ting begrenser seg, men jeg husker ikke nå benevnelsen...

Jeg er selv introvert og blir veldig sliten av å være med masse folk, men så trenger jeg denne ene personen som blir som et stilas rundt meg. Det har jo vist seg at uten et slikt stilas rundt meg så raser jeg sammen. Det er jo en annen variant fra 100% introvert tror jeg. Er liksom ikke interessert i å være med masse venner hele tiden, men trenger støttepersonen min. Som jeg ikke har lenger da. 

Jeg synes det er rart at noen som ikke mistrives så med å være alene, ikke kan se at det er annerledes for andre. Uansett hvorfor, så kan det å få hverdagen snudd på hodet oppleves skikkelig vanskelig. For noen, fører det til at de mister fotfestet. Jeg hater alt av endringer, så for meg er slike ting veldig vanskelig. Derfor kan jeg relatere til hvordan det er for de som er vant til et rikt sosialt liv. Ikke fordi jeg er så ekstremt empatisk, men fordi jeg har jo opplevd å få hverdagen snudd på hodet så jeg vet hvor vanskelig det kan være. 

[aa-k-j]

Jeg liker meg alene inntil en viss grad, men så trives jeg i mitt eget selskap. Har ganske få nærkontakter, men kan være litt sosial. Det er blitt mindre besøk, men slik er det bare og jeg klarer fint å leve med det. Jeg ser ingen hensikt i å klage for blir jo ikke bedre av det. Da prøver jeg heller å finne en løsning. Og trenger jeg bare å prate litt ringer jeg noen. 

[Eva Sofie]

Jeg synes vel dette sier noe om hvor dårlige vi mennesker kan være til å sette oss inn i andres situasjon. Meg selv inkludert som i blant har tråkket rett i salaten her på DOL enkelte ganger, men da kan en jo forsøke å lære av sine feil i det minste og ikke dure videre i samme gaten.

Jeg har sittet på møter i ulike organisasjoner der jeg har sett at man kun ser sine egne utfordringer - og der blir det mer synlig fordi det er fysisk: En rullestolbruker sa på et møte når man arbeidet med å få på plass ny ordning for drosje for funksjonshemmede (TT-kort/kjøring) rundt om i landet: "Men blinde har jo ikke behov for TT-kort for de kan jo gå hvor de vil og komme seg rundt hvor de vil..." - de glemmer da at synstapet kanskje er litt til hinder for å finne frem overalt - og motsatt kan jeg se synshemmede uttrkke på Facebook, at det er urimelig at rullestolbrukere med elektrisk rullestol får nå ca. 25% høyere tildelt pengebeløp, for de vet ikke at en tur de betaler 300 kr. for må en med elektrisk rullestol betale 450 kr. for. Og en har selvsagt alle de som er fortvilt som får en altfor liten tildelt kvote og som trenger det eller de som ikke har noen rettighet til å få det i det hele tatt, men som absolutt hadde hatt behov for det for å øke egen livskvalitet. Men TT-tildelingen blir en annen diskusjon  

Og overført til denne diskusjonen, og kanskje hovedinnlegget som ble skrevet, vil jeg nå få frem at vi tar gjerne utgangspunkt i oss selv og antar om andre man ikke vet hvordan lever og har det, og da går det veldig galt. Ikke at det er gjort med vond vilje og med intensjon om å ikke ta hensyn, men jeg tror vi mennesker er laget slik. Det er vanskelig å ta hensyn til en situasjon man ikke kjenner til.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

" - de glemmer da at synstapet kanskje er litt til hinder for å finne frem overalt - og motsatt kan jeg se synshemmede uttrkke på Facebook, at det er urimelig at rullestolbrukere med elektrisk rullestol får nå ca. 25% høyere tildelt pengebeløp, for de vet ikke at en tur de betaler 300 kr. for må en med elektrisk rullestol betale 450 kr. for. Og en har selvsagt alle de som er fortvilt som får en altfor liten tildelt kvote og som trenger det eller de som ikke har noen rettighet til å få det i det hele tatt, men som absolutt hadde hatt behov for det for å øke egen livskvalitet. Men TT-tildelingen blir en annen diskusjon  

 

De blinde blir ofte nektet å få drosje når de har førerhund. Dette vet jeg, for jeg kjenner mange blinde, og har også sett dette skje.

Anonymkode: 05a17...b34