Akuttinnleggelse

[Fru2020]

Jeg ble i natt hentet av ambulanse og sendt til akutten pga bekymringsmelding fra akutt ambulant team. Jeg er stappfull av suicide tanker og takket ja til tilbudet.

Men jeg trenger å bli trygg på meg selv slik at jeg kan klare meg hjemme uten å trenge innleggelse. Det er jo min usikkerhet som gjør at helsevesenet blir usikker og så har vi det gående.

Denne kroniske suicidaliteten har tatt over hele min verden.

@kupton eller andre. Er det noen som kan si at det er mulig å komme utav dette og hvordan.

Jeg er helt utslitt og så uendelig skuffet over at jeg er på akutten igjen. Andre gang på en uke..

[Glitter]

Heihei. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, om at det er mulig å komme ut av det. Men min behandler sier at det er det, men at det tar tid. Og jeg personlig var jo et større kaos nå enn tidligere, selv om det ennå er for mye vondt og ustabilt. 

Så det går nok sakte, men sikkert framover for oss begge, men så vil det nok være perioder med tilbakefall. Når det da står på som verst, må en huske på at det er ikke hver eneste dag som er like svart, men det er vanskelig å se akkurat da. 

Får du være der en stund nå?

[frosken]

Fru2020 skrev (6 timer siden):

Jeg ble i natt hentet av ambulanse og sendt til akutten pga bekymringsmelding fra akutt ambulant team. Jeg er stappfull av suicide tanker og takket ja til tilbudet.

Men jeg trenger å bli trygg på meg selv slik at jeg kan klare meg hjemme uten å trenge innleggelse. Det er jo min usikkerhet som gjør at helsevesenet blir usikker og så har vi det gående.

Denne kroniske suicidaliteten har tatt over hele min verden.

@kupton eller andre. Er det noen som kan si at det er mulig å komme utav dette og hvordan.

Jeg er helt utslitt og så uendelig skuffet over at jeg er på akutten igjen. Andre gang på en uke..

Jeg synes det er noe sunt i reaksjonen din, - dvs. at du ikke ønsker at det skal fortsette med alle akuttinnleggelsene. 

Det er helt klart mulig å komme seg utav dette, svært mange har klart det før deg. Til syvende og sist så handler det om en villighet til å ta et fullstendig indre forpliktende valg om å avstå fra selvmord. Siden du har barn, så kan du forankre valget i at du ikke vil påføre dine barn den skaden og smerten et selvmord vil innebære. 

Jeg gjentar vel meg selv nå, - men poenget er at du kan ikke bestemme deg for hvilke følelser du har, men du kan fullt ut bestemme deg for å ikke handle destruktivt som følge av disse følelsene. 

[stjernestøv]

frosken skrev (1 time siden):

Jeg synes det er noe sunt i reaksjonen din, - dvs. at du ikke ønsker at det skal fortsette med alle akuttinnleggelsene. 

Det er helt klart mulig å komme seg utav dette, svært mange har klart det før deg. Til syvende og sist så handler det om en villighet til å ta et fullstendig indre forpliktende valg om å avstå fra selvmord. Siden du har barn, så kan du forankre valget i at du ikke vil påføre dine barn den skaden og smerten et selvmord vil innebære. 

Jeg gjentar vel meg selv nå, - men poenget er at du kan ikke bestemme deg for hvilke følelser du har, men du kan fullt ut bestemme deg for å ikke handle destruktivt som følge av disse følelsene. 

Det med barn er en stor motivasjon for å leve, når jeg var på mitt verste tenkte jeg det var best å dø for å slippe å lide mer. Men så var det barna, jeg kjempet videre for dem. Ville ikke forlate dem for de trengte meg. 

[Fru2020]

Glitter skrev (3 timer siden):

Heihei. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, om at det er mulig å komme ut av det. Men min behandler sier at det er det, men at det tar tid. Og jeg personlig var jo et større kaos nå enn tidligere, selv om det ennå er for mye vondt og ustabilt. 

Så det går nok sakte, men sikkert framover for oss begge, men så vil det nok være perioder med tilbakefall. Når det da står på som verst, må en huske på at det er ikke hver eneste dag som er like svart, men det er vanskelig å se akkurat da. 

Får du være der en stund nå?

Jeg spurte min behandler om han trodde jeg kom ut av det, han trakk på svaret og gav meg egentlig ikke noe tydelig svar.

Ja, det går nok egentlig fremover, men noen ganger er det umulig å se.

Jeg er nærkontakt so jeg måtte være på sykehuset til i morgen, da får jeg ta ny test. Så sendes jeg til DPS og der forventer jeg egentlig at jeg sendes hjem igjen.

frosken skrev (1 time siden):

Jeg synes det er noe sunt i reaksjonen din, - dvs. at du ikke ønsker at det skal fortsette med alle akuttinnleggelsene. 

Det er helt klart mulig å komme seg utav dette, svært mange har klart det før deg. Til syvende og sist så handler det om en villighet til å ta et fullstendig indre forpliktende valg om å avstå fra selvmord. Siden du har barn, så kan du forankre valget i at du ikke vil påføre dine barn den skaden og smerten et selvmord vil innebære. 

Jeg gjentar vel meg selv nå, - men poenget er at du kan ikke bestemme deg for hvilke følelser du har, men du kan fullt ut bestemme deg for å ikke handle destruktivt som følge av disse følelsene. 

Det er gode poenger i det du skriver. Jeg tror du har helt rett. Kanskje er jeg ikke klar for å gi fra meg backupløsningen enda. Jeg vet ikke. Jeg lover meg selv at dette er siste gangen og så skjer det på nytt.

stjernestøv skrev (19 minutter siden):

Det med barn er en stor motivasjon for å leve, når jeg var på mitt verste tenkte jeg det var best å dø for å slippe å lide mer. Men så var det barna, jeg kjempet videre for dem. Ville ikke forlate dem for de trengte meg. 

Det er nok sønnen min som har gjort at jeg alltid har bedt om hjelp når ting er som verst. Jeg vet jo at det ville få stor innvirkning på hans liv å miste meg. Jeg bare glemmer den tanken litt når ting går i svart.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig i det frosken sier. Jeg selvskadet i mange år og misbrukte alkohol for å dempe smerten og drikke bort det vonde, men en dag etter at jeg ble avsluttet av en psykolog jeg var veldig sterkt knyttet til mot min vilje så  klarte jeg å bestemme meg for å slutte. Det var såklart jævlig hardt, og jeg er fortsatt suicidal og fantaserer om scenarioer der jeg tar livet mitt og ser begravelsen min etterpå, men forskjellen nå er at nå er det bare tanker, jeg prøver ikke lenger å gjennomføre det. Jeg selvskader heller ikke og drikker aldri mer alkohol når jeg har det vondt alene.

Man må rett og slett prøve å ta seg sammen, enn så krasst det kan høres ut. Det er litt sånn som med dusjing og personlig hygiene. Man må bare presse seg til å komme inn i dusjen og ta på rene klær etterpå. Livet er ikke lett, det er faktisk jævlig smertefullt, men det er fullt mulig å ikke handle destruktivt selv om man har mørke tanker.

Det handler mye om vilje. Om såklart, om man egentlig ikke har noe imot å bli innlagt hele tiden fordi man er komfortabel med det så er det klart at da vil man jo ikke prøve særlig hardt. Det er jo komfortabelt å slippe å gjøre noe særlig som man vanligvis gjør alene i en husholdning, som å få mat og alt annet servert og stelt i stand for en, men det er ikke noe verdig liv som voksen.

Jeg tror helt klart på at du kan snu dette

Anonymkode: 11c2e...969

[AnonymBruker]

Har du kommet med seøvmordstrusler nå da eller. 

Anonymkode: 7ac8d...062

[Glitter]

Fru2020 skrev (50 minutter siden):

Jeg spurte min behandler om han trodde jeg kom ut av det, han trakk på svaret og gav meg egentlig ikke noe tydelig svar.

Ja, det går nok egentlig fremover, men noen ganger er det umulig å se.

Jeg er nærkontakt so jeg måtte være på sykehuset til i morgen, da får jeg ta ny test. Så sendes jeg til DPS og der forventer jeg egentlig at jeg sendes hjem igjen.

 

Ja, man kan jo ikke vite. Min behandler mener at målet hos meg er ikke å bli hundre% frisk, da det ikke er realistisk, men å komme på et mye bedre og levelig nivå, og det har hun tro på. Hun har gjort litt endringer i behandlingsplanen nå da, og jeg hater alt av endringer, men må bare prøve å stole på henne. 

Okei. Jeg hadde håpet du kunne bli noen dager. Når du ikke rekker å stabiliseres så blir det jo vanskelig hjemme. Men på samme tid har jeg jo mange ganger blitt sendt hjem før jeg også har følt meg stabil, og da har det noen ganger gått litt galt i starten, men så har det gått seg litt til i noen uker. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du kommet med seøvmordstrusler nå da eller. 

Anonymkode: 7ac8d...062

Unødvendig kommentar. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (16 minutter siden):

Unødvendig kommentar. 

Et helt legitimt spørsmål etter min mening. 

Anonymkode: 6e1b8...4f0

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du kommet med seøvmordstrusler nå da eller. 

Anonymkode: 7ac8d...062

Hvis du leser hovedinnlegget så får du et nyansert svar på det du spør om. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et helt legitimt spørsmål etter min mening. 

Anonymkode: 6e1b8...4f0

Jeg tenker du ikke har noe med akkurat hvorfor? Hun har snakket med akutt ambulant team og de har da gjort sin vurdering. 

[AnonymBruker]

Man må ta seg sammen.

Anonymkode: b7c33...e11

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er veldig enig i det frosken sier. Jeg selvskadet i mange år og misbrukte alkohol for å dempe smerten og drikke bort det vonde, men en dag etter at jeg ble avsluttet av en psykolog jeg var veldig sterkt knyttet til mot min vilje så  klarte jeg å bestemme meg for å slutte. Det var såklart jævlig hardt, og jeg er fortsatt suicidal og fantaserer om scenarioer der jeg tar livet mitt og ser begravelsen min etterpå, men forskjellen nå er at nå er det bare tanker, jeg prøver ikke lenger å gjennomføre det. Jeg selvskader heller ikke og drikker aldri mer alkohol når jeg har det vondt alene.

Man må rett og slett prøve å ta seg sammen, enn så krasst det kan høres ut. Det er litt sånn som med dusjing og personlig hygiene. Man må bare presse seg til å komme inn i dusjen og ta på rene klær etterpå. Livet er ikke lett, det er faktisk jævlig smertefullt, men det er fullt mulig å ikke handle destruktivt selv om man har mørke tanker.

Det handler mye om vilje. Om såklart, om man egentlig ikke har noe imot å bli innlagt hele tiden fordi man er komfortabel med det så er det klart at da vil man jo ikke prøve særlig hardt. Det er jo komfortabelt å slippe å gjøre noe særlig som man vanligvis gjør alene i en husholdning, som å få mat og alt annet servert og stelt i stand for en, men det er ikke noe verdig liv som voksen.

Jeg tror helt klart på at du kan snu dette

Anonymkode: 11c2e...969

Ja, jeg har mange ganger tenkt at jeg mangler det lille ompfet, hvis du forstår hva jeg mener. Jeg er så utslitt etter 20 år i et voldelig ekteskap og det å være arbeidsnarkoman at jeg på en måte har gitt opp det å bestemme. Jeg lar andre bestemme for meg. Sier psykiateren hopp, så hopper jeg uten å tenke over det. Jeg er på vei til å få en stemme i min egen behandling og det tror jeg er et steg i rett retning på veien

Glitter skrev (3 timer siden):

Ja, man kan jo ikke vite. Min behandler mener at målet hos meg er ikke å bli hundre% frisk, da det ikke er realistisk, men å komme på et mye bedre og levelig nivå, og det har hun tro på. Hun har gjort litt endringer i behandlingsplanen nå da, og jeg hater alt av endringer, men må bare prøve å stole på henne. 

Okei. Jeg hadde håpet du kunne bli noen dager. Når du ikke rekker å stabiliseres så blir det jo vanskelig hjemme. Men på samme tid har jeg jo mange ganger blitt sendt hjem før jeg også har følt meg stabil, og da har det noen ganger gått litt galt i starten, men så har det gått seg litt til i noen uker. 

Jeg har ikke snakket med behandlerne mine om det, men en i teamet mitt da at de ikke trodde jeg kunne bli helt frisk. Ble litt lei meg når jeg hørte det.

Jeg hadde også håpet at jeg kunne få være innlagt til de verste tankene har gitt seg og jeg kjenner mer kontroll, men for ta det som det kommer.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man må ta seg sammen.

Anonymkode: b7c33...e11

Ja, det handler nok om det. Samtidig er det en enkel setning å si, men mer komplisert i virkeligheten.