Vært på omvisning i dag.

[Glitter]

Nå har jeg vært på omvisning der jeg skal være for å venne meg til å ha noe å gå til. Som en slags forsiktig start til arbeidsutprøving. Er ikke arbeidsutprøving det jeg skal nå, men mer som en aktivitet som blir lagt inn i planen. 

Jeg ble så sliten etter den timen jeg var der. Klarte knapt å si et eneste ord, så hun som var med meg dit tok seg av praten for det meste. Jeg ble rett og slett helt overveldet. 

Knakk litt sammen da jeg kom hjem, men klarte å ringe behandler framfor å stikke på butikken og kjøpe øl og/eller drittmat. Fikk snakket mye med henne, og hun hjalp meg til å prøve å snu tankene litt. Akseptere at det kan være ting som blir vanskelig, men også ta i mot det som forhåpentligvis blir bra. Prøve å ikke bli så redd for alt det stygge jeg føler de tenker om meg. De var jo ganske hyggelig egentlig, men jeg sliter med paranoide tanker for tiden, men prøver å overbevise meg om at det er bare inni hodet mitt. 

Jeg skal være der fire timer to dager i uken. Kjenner meg veldig urolig nå også, selv om jeg har snakket med behandler. Måtte bare legge meg og sove litt i stad. Har jo lyst til å klare dette, men jeg har jo gått hjemme i fire år. Eller har jo vært i behandling da, men ellers bare gått hjemme. Er veldig redd for å mislykkes. Samtidig som jeg er så redd for å bare hoppe i dette. 

Er det noen her som har følt på det samme? Hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

Man må nesten bare hoppe i det og ta tiden til hjelp. Jeg begynte på tilrettelagt skole hvor det var 22 timer i uka etter å ha gått hjemme i årevis uten å gjøre noe. Hadde skyhøy angst og turte omtrent ikke gå ut av klasserommet eller å snakke med de andre. Det var verst i starten men så gikk det seg til og ble enklere og mer overkommelig til tross for at mye av slitenheten ikke ville slippe taket. Jeg måtte ofte sove etter skoledagene og på de lengste dagene på 5-6 timer sov jeg vel et par timer etter jeg kom hjem fordi den energien jeg hadde var helt oppbrukt. 

Sånn som jeg forstår det så går du jevnlig i behandling, og jeg har trua på at klarer du å møte opp hos psykolog så klare du dette også. Tenk så positivt det blir å ha noe annet enn psykiatri å fylle dagene med, få mestringsfølelse og ha større muligheter for å komme seg tilbake til arbeidslivet via arbeidsrettet tiltak.

Anonymkode: fb777...7e4

[Gjest Anonym 2]

Glitter skrev (20 minutter siden):

Nå har jeg vært på omvisning der jeg skal være for å venne meg til å ha noe å gå til. Som en slags forsiktig start til arbeidsutprøving. Er ikke arbeidsutprøving det jeg skal nå, men mer som en aktivitet som blir lagt inn i planen. 

Jeg ble så sliten etter den timen jeg var der. Klarte knapt å si et eneste ord, så hun som var med meg dit tok seg av praten for det meste. Jeg ble rett og slett helt overveldet. 

Knakk litt sammen da jeg kom hjem, men klarte å ringe behandler framfor å stikke på butikken og kjøpe øl og/eller drittmat. Fikk snakket mye med henne, og hun hjalp meg til å prøve å snu tankene litt. Akseptere at det kan være ting som blir vanskelig, men også ta i mot det som forhåpentligvis blir bra. Prøve å ikke bli så redd for alt det stygge jeg føler de tenker om meg. De var jo ganske hyggelig egentlig, men jeg sliter med paranoide tanker for tiden, men prøver å overbevise meg om at det er bare inni hodet mitt. 

Jeg skal være der fire timer to dager i uken. Kjenner meg veldig urolig nå også, selv om jeg har snakket med behandler. Måtte bare legge meg og sove litt i stad. Har jo lyst til å klare dette, men jeg har jo gått hjemme i fire år. Eller har jo vært i behandling da, men ellers bare gått hjemme. Er veldig redd for å mislykkes. Samtidig som jeg er så redd for å bare hoppe i dette. 

Er det noen her som har følt på det samme? Hvordan gikk det?

Kan jeg spørre hva du jobbet med før du ble syk? Må du omskolere deg for å gjøre noe annet?

Endret 3. mai 2021 av Anonym 2

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man må nesten bare hoppe i det og ta tiden til hjelp. Jeg begynte på tilrettelagt skole hvor det var 22 timer i uka etter å ha gått hjemme i årevis uten å gjøre noe. Hadde skyhøy angst og turte omtrent ikke gå ut av klasserommet eller å snakke med de andre. Det var verst i starten men så gikk det seg til og ble enklere og mer overkommelig til tross for at mye av slitenheten ikke ville slippe taket. Jeg måtte ofte sove etter skoledagene og på de lengste dagene på 5-6 timer sov jeg vel et par timer etter jeg kom hjem fordi den energien jeg hadde var helt oppbrukt. 

Sånn som jeg forstår det så går du jevnlig i behandling, og jeg har trua på at klarer du å møte opp hos psykolog så klare du dette også. Tenk så positivt det blir å ha noe annet enn psykiatri å fylle dagene med, få mestringsfølelse og ha større muligheter for å komme seg tilbake til arbeidslivet via arbeidsrettet tiltak.

Anonymkode: fb777...7e4

Så bra at det gikk seg til etter hvert. Håper det gjør det for meg også. 

Jeg går ikke lenger i behandling på DPS, har kommunen, behandler i akuttpsykiatrien som jeg snakker med på tlf når jeg ikke er innlagt også skal jeg i annen type døgnopphold etter hvert. Føler dette blir noe veldig annet enn å møte opp og prate med en psykolog i 45 minutter da. Å møte opp er ikke problemet, det er å klare å gjøre jobben og forholde meg til flere folk over flere timer, og det at jeg er skikkelig sårbar for stress og å bli sliten med tanke på forverring. Og det å klare å være stabil på å møte opp over tid, da jeg har perioder hvor jeg klarer veldig lite og det med innleggelser. 

Men ja jeg håper det skal bli noe positivt ut av det. Kjente bare jeg ble veldig overveldet og engstelig. Jeg går inn i dette med veldig blandede følelser, men skal gjøre så godt jeg kan. Det jeg egentlig er mest redd for er at det skal tappe meg for så mye energi at jeg er utslitt hver gang jeg har ungene slik at det blir mer slit enn bra å ha de. Og at dette er starten på veien til å ende som helt ufør. Det har jeg jo ikke lyst til. Så må bare gjøre mitt beste. Håpe at jeg venner meg mer til det etter hvert. Er enda veldig sliten og jeg var der bare i 45 min i dag. Hehe. 

Anonym 2 skrev (1 time siden):

Kan jeg spørre hva du jobbet med før du ble syk? Må du omskolere deg for å gjøre noe annet?

Jeg utdannet meg som sykepleier, men rakk bare å jobbe i 6-7 måneder før jeg ble så dårlig at jeg ble sykemeldt. Prøvde å komme meg tilbake, men klarte det ikke. 

Jeg vet ikke hva veien videre blir. Om jeg på sikt kan jobbe som sykepleier igjen hvis jeg klarer å komme meg ut i jobb, eller om jeg må gjøre noe annet. Det er jo ofte mye stress og høyt tempo som sykepleier, men det er noen jobber hvor det ikke er det også. Hvis jeg ikke kan jobbe som sykepleier igjen så aner jeg ikke hva jeg skal gjøre istedenfor. Det var liksom alltid det jeg skulle bli. Men det er kanskje for mye for meg.

[Gjest Anonym 2]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Så bra at det gikk seg til etter hvert. Håper det gjør det for meg også. 

Jeg går ikke lenger i behandling på DPS, har kommunen, behandler i akuttpsykiatrien som jeg snakker med på tlf når jeg ikke er innlagt også skal jeg i annen type døgnopphold etter hvert. Føler dette blir noe veldig annet enn å møte opp og prate med en psykolog i 45 minutter da. Å møte opp er ikke problemet, det er å klare å gjøre jobben og forholde meg til flere folk over flere timer, og det at jeg er skikkelig sårbar for stress og å bli sliten med tanke på forverring. Og det å klare å være stabil på å møte opp over tid, da jeg har perioder hvor jeg klarer veldig lite og det med innleggelser. 

Men ja jeg håper det skal bli noe positivt ut av det. Kjente bare jeg ble veldig overveldet og engstelig. Jeg går inn i dette med veldig blandede følelser, men skal gjøre så godt jeg kan. Det jeg egentlig er mest redd for er at det skal tappe meg for så mye energi at jeg er utslitt hver gang jeg har ungene slik at det blir mer slit enn bra å ha de. Og at dette er starten på veien til å ende som helt ufør. Det har jeg jo ikke lyst til. Så må bare gjøre mitt beste. Håpe at jeg venner meg mer til det etter hvert. Er enda veldig sliten og jeg var der bare i 45 min i dag. Hehe. 

Jeg utdannet meg som sykepleier, men rakk bare å jobbe i 6-7 måneder før jeg ble så dårlig at jeg ble sykemeldt. Prøvde å komme meg tilbake, men klarte det ikke. 

Jeg vet ikke hva veien videre blir. Om jeg på sikt kan jobbe som sykepleier igjen hvis jeg klarer å komme meg ut i jobb, eller om jeg må gjøre noe annet. Det er jo ofte mye stress og høyt tempo som sykepleier, men det er noen jobber hvor det ikke er det også. Hvis jeg ikke kan jobbe som sykepleier igjen så aner jeg ikke hva jeg skal gjøre istedenfor. Det var liksom alltid det jeg skulle bli. Men det er kanskje for mye for meg.

Det er synd, for det er jo noen år du har utdannet deg. Håper du får kommet tilbake som sykepleier igjen.  Det finnes jo steder der sykepleierne bare driver med kontorarbeid og medisiner. Men det er kanskje ikke det du ønsker å gjøre. Du er ganske ung du da, siden du ikke rakk å jobbe så mye før du ble syk. Håper virkelig det går bra med deg. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (12 minutter siden):

Så bra at det gikk seg til etter hvert. Håper det gjør det for meg også. 

Jeg går ikke lenger i behandling på DPS, har kommunen, behandler i akuttpsykiatrien som jeg snakker med på tlf når jeg ikke er innlagt også skal jeg i annen type døgnopphold etter hvert. Føler dette blir noe veldig annet enn å møte opp og prate med en psykolog i 45 minutter da. Å møte opp er ikke problemet, det er å klare å gjøre jobben og forholde meg til flere folk over flere timer, og det at jeg er skikkelig sårbar for stress og å bli sliten med tanke på forverring. Og det å klare å være stabil på å møte opp over tid, da jeg har perioder hvor jeg klarer veldig lite og det med innleggelser. 

Men ja jeg håper det skal bli noe positivt ut av det. Kjente bare jeg ble veldig overveldet og engstelig. Jeg går inn i dette med veldig blandede følelser, men skal gjøre så godt jeg kan. Det jeg egentlig er mest redd for er at det skal tappe meg for så mye energi at jeg er utslitt hver gang jeg har ungene slik at det blir mer slit enn bra å ha de. Og at dette er starten på veien til å ende som helt ufør. Det har jeg jo ikke lyst til. Så må bare gjøre mitt beste. Håpe at jeg venner meg mer til det etter hvert. Er enda veldig sliten og jeg var der bare i 45 min i dag. Hehe. 

 

Skjønner! Men er dette tilrettelagt sånn at du har mulighet for å trekke deg bort ved behov, eller få lov til å gå hjem uten å miste plassen? Da jeg gikk på tilrettelagt videregående så kunne jeg få sitte på eget rom og andre tiltak fordi jeg tåler mennesker svært dårlig (har bl.a asperger). På den måten kunne jeg sosialere litt og være en del av fellesskapet, men også jobbe i fred for meg selv når jeg kjente at jeg holdt på å få meltdown eller bryte sammen. 

Jeg synes uansett du er tøff som har takket ja til dette, og om du ikke klarer å mestre det nå så kan du jo i allefall si til deg selv at du har prøvd så godt du kan, og at tiden ikke var moden akkurat nå. Det trenger ikke å bety at du aldri vil få det til i fremtiden.

Skjønner frykten din for å ende opp som ufør. Det er jo vanskelig å forutsi fremtiden og hva som vil skje. Jeg ble ufør i 2019 et par år etter at jeg fullførte psykiatrisk videregående med toppkarakterer. Det hadde jeg egentlig ikke trodd siden akkurat det gikk så bra, men så viste det seg at det å fungere i trygge, forutsigbare omgivelser ikke er det samme som arbeidslivet der ute. Det ble rett og slett uoverkommelig med mine sammensatte problemer, og noen ganger så er det bare sånn. 

Ditt beste er godt nok, Glitter, og dit ve og vel og dine barn må komme før eventuelt jobb ❤️ 

Anonymkode: fb777...7e4

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Nå har jeg vært på omvisning der jeg skal være for å venne meg til å ha noe å gå til. Som en slags forsiktig start til arbeidsutprøving. Er ikke arbeidsutprøving det jeg skal nå, men mer som en aktivitet som blir lagt inn i planen. 

Jeg ble så sliten etter den timen jeg var der. Klarte knapt å si et eneste ord, så hun som var med meg dit tok seg av praten for det meste. Jeg ble rett og slett helt overveldet. 

Knakk litt sammen da jeg kom hjem, men klarte å ringe behandler framfor å stikke på butikken og kjøpe øl og/eller drittmat. Fikk snakket mye med henne, og hun hjalp meg til å prøve å snu tankene litt. Akseptere at det kan være ting som blir vanskelig, men også ta i mot det som forhåpentligvis blir bra. Prøve å ikke bli så redd for alt det stygge jeg føler de tenker om meg. De var jo ganske hyggelig egentlig, men jeg sliter med paranoide tanker for tiden, men prøver å overbevise meg om at det er bare inni hodet mitt. 

Jeg skal være der fire timer to dager i uken. Kjenner meg veldig urolig nå også, selv om jeg har snakket med behandler. Måtte bare legge meg og sove litt i stad. Har jo lyst til å klare dette, men jeg har jo gått hjemme i fire år. Eller har jo vært i behandling da, men ellers bare gått hjemme. Er veldig redd for å mislykkes. Samtidig som jeg er så redd for å bare hoppe i dette. 

Er det noen her som har følt på det samme? Hvordan gikk det?

Visste ikke at man "bare kunne ringe behandler" når som helst? Er ikke de veldig opptatte med pasienter og sånt da? 

Anonymkode: 5ea26...678

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Visste ikke at man "bare kunne ringe behandler" når som helst? Er ikke de veldig opptatte med pasienter og sånt da? 

Anonymkode: 5ea26...678

Jeg har fått beskjed fra min poliklinikk at jeg kan ringe dem når som helst i åpningstiden og få prate med behandler eller med vakthavende som alltid er på huset. Ringer eller sender SMS, og får da svar fra resepsjonen om at behandler ringer opp når hun får tid ( som regel litt utpå ettermiddagen ) eller om hun ikke an så ringer vakthavende.

Anonymkode: fb777...7e4

[stjernestøv]

Jeg skjønner hva du mener, bare det å gå på trening er utfordrende for meg men jeg vil det. Ser på det som en jobb, noe jeg skal holde på med i lang tid fremover. Men bare det å være utenfor huset en annen plass er tappende, men de som jobber der er positive og jeg får skryt så da vil jeg fortsette. Blir sliten av alt jeg da, må venne meg til å gjøre ting igjen. Kanskje det er sånn med deg og? Håper jo på at det går bedre snart. 

[frosken]

Glitter skrev (2 timer siden):

Nå har jeg vært på omvisning der jeg skal være for å venne meg til å ha noe å gå til. Som en slags forsiktig start til arbeidsutprøving. Er ikke arbeidsutprøving det jeg skal nå, men mer som en aktivitet som blir lagt inn i planen. 

Jeg ble så sliten etter den timen jeg var der. Klarte knapt å si et eneste ord, så hun som var med meg dit tok seg av praten for det meste. Jeg ble rett og slett helt overveldet. 

Knakk litt sammen da jeg kom hjem, men klarte å ringe behandler framfor å stikke på butikken og kjøpe øl og/eller drittmat. Fikk snakket mye med henne, og hun hjalp meg til å prøve å snu tankene litt. Akseptere at det kan være ting som blir vanskelig, men også ta i mot det som forhåpentligvis blir bra. Prøve å ikke bli så redd for alt det stygge jeg føler de tenker om meg. De var jo ganske hyggelig egentlig, men jeg sliter med paranoide tanker for tiden, men prøver å overbevise meg om at det er bare inni hodet mitt. 

Jeg skal være der fire timer to dager i uken. Kjenner meg veldig urolig nå også, selv om jeg har snakket med behandler. Måtte bare legge meg og sove litt i stad. Har jo lyst til å klare dette, men jeg har jo gått hjemme i fire år. Eller har jo vært i behandling da, men ellers bare gått hjemme. Er veldig redd for å mislykkes. Samtidig som jeg er så redd for å bare hoppe i dette. 

Er det noen her som har følt på det samme? Hvordan gikk det?

Bra at du har kommet i gang:-)

Jeg tror du bør huske på alt du risikerer ved å ikke delta på et slikt opplegg. Mye større risiko på lang sikt ved å ikke delta enn ved å delta. 

[Gjest]

Glitter skrev (3 timer siden):

Nå har jeg vært på omvisning der jeg skal være for å venne meg til å ha noe å gå til. Som en slags forsiktig start til arbeidsutprøving. Er ikke arbeidsutprøving det jeg skal nå, men mer som en aktivitet som blir lagt inn i planen. 

Jeg ble så sliten etter den timen jeg var der. Klarte knapt å si et eneste ord, så hun som var med meg dit tok seg av praten for det meste. Jeg ble rett og slett helt overveldet. 

Knakk litt sammen da jeg kom hjem, men klarte å ringe behandler framfor å stikke på butikken og kjøpe øl og/eller drittmat. Fikk snakket mye med henne, og hun hjalp meg til å prøve å snu tankene litt. Akseptere at det kan være ting som blir vanskelig, men også ta i mot det som forhåpentligvis blir bra. Prøve å ikke bli så redd for alt det stygge jeg føler de tenker om meg. De var jo ganske hyggelig egentlig, men jeg sliter med paranoide tanker for tiden, men prøver å overbevise meg om at det er bare inni hodet mitt. 

Jeg skal være der fire timer to dager i uken. Kjenner meg veldig urolig nå også, selv om jeg har snakket med behandler. Måtte bare legge meg og sove litt i stad. Har jo lyst til å klare dette, men jeg har jo gått hjemme i fire år. Eller har jo vært i behandling da, men ellers bare gått hjemme. Er veldig redd for å mislykkes. Samtidig som jeg er så redd for å bare hoppe i dette. 

Er det noen her som har følt på det samme? Hvordan gikk det?

Jeg er i et lignende opplegg, og der kan man få antall timer etter behov. Ingen blir "tvunget" til å jobbe mer enn de klarer. Kanskje er fire timer to dager i uka for mye for deg i starten, og kanskje du kan spørre om å få begynne litt mer forsiktig? 

Jeg har noen få timer fast i uka, men har jeg en dårlig dag er det ingen som hever et øyebryn om jeg må gå etter kun én time eller om jeg uteblir helt. Det eneste kravet de stiller er at jeg må si ifra. Håper det kan være sånn på din "arbeidsplass" også, du kan jo undersøke?

Tror du vil komme til å klare dette kjempebra! Du trenger kanskje bare å ta det litt forsiktig (forsiktig tilnærming) i starten inntil du blir trygg og vant til det! 🙂

[Glitter]

Anonym 2 skrev (2 timer siden):

Det er synd, for det er jo noen år du har utdannet deg. Håper du får kommet tilbake som sykepleier igjen.  Det finnes jo steder der sykepleierne bare driver med kontorarbeid og medisiner. Men det er kanskje ikke det du ønsker å gjøre. Du er ganske ung du da, siden du ikke rakk å jobbe så mye før du ble syk. Håper virkelig det går bra med deg. 

Takk. Ja, har jo et vagt håp om det, men det er ikke mulig slik ting er per nå. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjønner! Men er dette tilrettelagt sånn at du har mulighet for å trekke deg bort ved behov, eller få lov til å gå hjem uten å miste plassen? Da jeg gikk på tilrettelagt videregående så kunne jeg få sitte på eget rom og andre tiltak fordi jeg tåler mennesker svært dårlig (har bl.a asperger). På den måten kunne jeg sosialere litt og være en del av fellesskapet, men også jobbe i fred for meg selv når jeg kjente at jeg holdt på å få meltdown eller bryte sammen. 

Jeg synes uansett du er tøff som har takket ja til dette, og om du ikke klarer å mestre det nå så kan du jo i allefall si til deg selv at du har prøvd så godt du kan, og at tiden ikke var moden akkurat nå. Det trenger ikke å bety at du aldri vil få det til i fremtiden.

Skjønner frykten din for å ende opp som ufør. Det er jo vanskelig å forutsi fremtiden og hva som vil skje. Jeg ble ufør i 2019 et par år etter at jeg fullførte psykiatrisk videregående med toppkarakterer. Det hadde jeg egentlig ikke trodd siden akkurat det gikk så bra, men så viste det seg at det å fungere i trygge, forutsigbare omgivelser ikke er det samme som arbeidslivet der ute. Det ble rett og slett uoverkommelig med mine sammensatte problemer, og noen ganger så er det bare sånn. 

Ditt beste er godt nok, Glitter, og dit ve og vel og dine barn må komme før eventuelt jobb ❤️ 

Anonymkode: fb777...7e4

Det er vel ikke tilrettelagt, og jeg har ikke så lenge igjen av AAP, så nå føler jeg at jeg må gi alt jeg har for å teste hva jeg greier. 

Det er noe annet å være i arbeidslivet og å studere ja. Jeg har slitt med å studere også, men jeg klarte det jo. Tror ikke jeg hadde klart det nå da, det store sammenbruddet hvor jeg ikke lenger håndterte psyken og livet kom da jeg var ferdig utdannet. Men får satse på at jeg greier litt jobb.

tusen takk!

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Visste ikke at man "bare kunne ringe behandler" når som helst? Er ikke de veldig opptatte med pasienter og sånt da? 

Anonymkode: 5ea26...678

Jeg vet ikke hva som er vanlig og ikke. Jeg får ringe behandleren jeg har på akuttposten ved behov. Det var et tilbud hun gav meg for sånn tre år siden. Har ikke pleid å gjøre det samme når jeg har hatt behandler på DPS. Hvis jeg først har trengt å snakke med hun jeg hadde på DPS for ett eller annet, som ikke har vært bare for å snakke da, men noe praktisk, så har det ofte tatt sånn to-tre dager før hun har ringt. Så tror det er ganske travelt der.

stjernestøv skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner hva du mener, bare det å gå på trening er utfordrende for meg men jeg vil det. Ser på det som en jobb, noe jeg skal holde på med i lang tid fremover. Men bare det å være utenfor huset en annen plass er tappende, men de som jobber der er positive og jeg får skryt så da vil jeg fortsette. Blir sliten av alt jeg da, må venne meg til å gjøre ting igjen. Kanskje det er sånn med deg og? Håper jo på at det går bedre snart. 

Ja, det er vel noe med å komme inn i vanen? Når man er vant til en hverdag uten mye innhold, så blir en vel sliten. Fatter bare ikke at jeg er SÅ sliten av bare 45 minutter i dag. 

frosken skrev (1 time siden):

Bra at du har kommet i gang:-)

Jeg tror du bør huske på alt du risikerer ved å ikke delta på et slikt opplegg. Mye større risiko på lang sikt ved å ikke delta enn ved å delta. 

Ja, det er jo sant det. Jeg vil jo ikke bli ufør. Så jeg skal gjøre alt jeg kan. Det hele ble bare så overveldende og skummelt i dag. 

Anbru skrev (1 time siden):

Jeg er i et lignende opplegg, og der kan man få antall timer etter behov. Ingen blir "tvunget" til å jobbe mer enn de klarer. Kanskje er fire timer to dager i uka for mye for deg i starten, og kanskje du kan spørre om å få begynne litt mer forsiktig? 

Jeg har noen få timer fast i uka, men har jeg en dårlig dag er det ingen som hever et øyebryn om jeg må gå etter kun én time eller om jeg uteblir helt. Det eneste kravet de stiller er at jeg må si ifra. Håper det kan være sånn på din "arbeidsplass" også, du kan jo undersøke?

Tror du vil komme til å klare dette kjempebra! Du trenger kanskje bare å ta det litt forsiktig (forsiktig tilnærming) i starten inntil du blir trygg og vant til det! 🙂

Var visst slik at jeg burde starte med fire timer. Men går det ikke må man vel revurdere det, men det har vel med at jeg ønsker å klare å jobbe sånn 30-50%. Tror ikke jeg blir å klare 50 egentlig, men. Da må jeg jo starte en plass. Håper bare ikke det blir for mye å starte med. Er ikke så lett å si fra føler jeg. 

[Gjest]

Glitter skrev (24 minutter siden):

Var visst slik at jeg burde starte med fire timer. Men går det ikke må man vel revurdere det, men det har vel med at jeg ønsker å klare å jobbe sånn 30-50%. Tror ikke jeg blir å klare 50 egentlig, men. Da må jeg jo starte en plass. Håper bare ikke det blir for mye å starte med. Er ikke så lett å si fra føler jeg. 

Ser at du skriver lenger opp at dette ikke er tilrettelagt arbeid, og da blir det kanskje annerledes. Håper uansett at dette vil funke for deg, at du får gode erfaringer og styrket tro på at du en gang snart vil kunne klare å være i 30 - 50% ordinært arbeid, slik du ønsker. Lykke til, jeg tror du klarer det! 🙂

[Glitter]

Anbru skrev (11 timer siden):

Ser at du skriver lenger opp at dette ikke er tilrettelagt arbeid, og da blir det kanskje annerledes. Håper uansett at dette vil funke for deg, at du får gode erfaringer og styrket tro på at du en gang snart vil kunne klare å være i 30 - 50% ordinært arbeid, slik du ønsker. Lykke til, jeg tror du klarer det! 🙂

Takk. Jeg håper på det.